FOTO: Ap/Flickr CC

Øyeblikket

Hvor var du da Arbeiderpartiet i 2021 bestemte om syke mennesker skulle straffes eller hjelpes? Var du der? Fortell da! Tok du ordet? Hva stemte du?

Den østerrikske legen Ignaz Semmelweis forsket på hvorfor mange flere gravide kvinner døde i barsel på den ene av sykehusets to fødestuer. Han konkluderte med at det var fordi legestudenter som hadde studert likene brakte med seg et «dødsstoff» fra likstuen inn på fødestuen. Han foreslo noe så radikalt som at legene skulle vaske seg på hendene før de undersøkte de gravide kvinnene. Det var ikke populært. Antydet han at professorene i årevis hadde latt skitne studenter smitte pasientene med et usynlig stoff? Semmelweis ble latterliggjort.

Bruk av rusmidler har vært straffbart i Norge så lenge vi som bor her har levd.

Det gjør utrolig vondt når sannheter du har basert ditt virke på, faller. De som forsvarer forkastet kunnskap, må dras hylende og skrikende ut av kontorene sine. Det er aldri pent.

Det er massevis av politiske saker som følger samme koreografi som eksemplet Semmelweis. I 1974 hadde kvinnebevegelsen endelig klart å overbevise Arbeiderpartiet og SV om å stemme for retten til fri abort. Det hadde ikke vært lett. Da det kom til avstemming i Stortinget, tapte aborttilhengerne saken med én stemme. Det var SV-eren Otto Hauglin, som brøyt ut av gruppa. Ett valg seinere kom saken opp igjen og nå ble det flertall for selvbestemt abort. Saken var moden. Det var et uunngåelig skifte. Det ble bare utsatt fire år.

Nå gjelder det avkriminalisering av rus. Det er en stor en. Bruk av rusmidler har vært straffbart i Norge så lenge vi som bor her har levd.

Det er mer enn nok for meg.

Jeg visste ikke selv hva jeg skulle mene om dette. Jeg er bare en kjedelig fyr som aldri har prøvd ulovlige stoffer. Ikke har jeg venner som driver med det heller. I min nære omgangskrets har aldri straffbarheten hatt noen konsekvenser. Det vil ikke en avkriminalisering få heller. For veldig mange av oss er det heldigvis sånn. Ingen å spørre. I partiet mitt er jeg opplært til at politikken vår skal være kunnskapsbasert, så da får jeg gå til forskningen, da. Hva er fakta?

Rusreformutvalget sin 416 siders grundige rapport er glassklar. Straff virker ikke. Fellesorganisasjonen (LO-forbundet som organiserer sosionomene og vernepleierne som treffer brukerne) er helt klare på at straff ikke virker. Det veier tungt for meg som sosialdemokrat og fagforeningsmann.

Ta med for godt mål at en avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika støttes av Straffelovkommisjonen, Helsedirektoratet, Psykologforeningen, Sykepleierforbundet, Riksadvokaten, Advokatforeningen, Politihøgskolens akademiske ansatte, Norges institusjon for menneskerettigheter, Barneombudet, Kirkens Bymisjon, begge de nasjonale kompetansesentrene på rusfeltet og brukerorganisasjonene, Verdens Helseorganisasjon, FNs høykomissær for menneskerettigheter, FNs kontor for bekjempelse av narkotika og kriminalitet og FNs barnekomité.

Mine venner og jeg trenger ingen rusreform.

Det er mer enn nok for meg. Så overbevist ble jeg at jeg for første gang på ti år tok ordet på årsmøtet i mitt fylkesparti av Arbeiderpartiet for å støtte avkriminalisering.

En venn av meg spurte meg etterpå: «Hvorfor valgte du akkurat det temaet når du først skulle engasjere deg etter så lang tid? Han visste jo at jeg aldri har vært opptatt av rusmidler.

Jeg gjorde det fordi det som kjennetegner mitt sosialdemokratiske, politiske engasjement er nettopp at det ikke handler om meg. Vi skal bedømme samfunnet ut fra hvordan det behandler sine svakeste. Mine venner og jeg trenger ingen rusreform. Vi vil ikke påvirkes av den når den kommer. Nettopp derfor må vi engasjere oss for den.

Det er tungt å erkjenne et paradigmeskifte når man har brukt mye av livet sitt på å forsvare det som har vært hevdvunne sannheter. Investert sin prestisje i det. Bygget sin base på det.

Kanskje er du en politiker som er kjent for å være hard mot de harde? Du er retorisk sterk og kjenner alle ordene som er effektive for å argumentere for ditt eget standpunkt og for å svekke andres. Du er vant til å få rett.

Det er menneskelig å forsvare et standpunkt man har hatt lenge.

Kanskje er du helsefaglig utdannet og har i mange år brukt tyngden din utdannelse gir til å argumentere for straff? Da er det tungt å snu.

Kanskje har du personlige erfaringer? Ingen kan ta dem fra deg. Du har sett eksempler på mennesker som har kommet på rett kjøl etter å ha sonet sin straff? Vi skal glede oss over at de eksemplene finnes.

Men det er svært lite forskning som støtter at dette er god politikk. Tvert imot blir bevisene på at straff ikke virker, sterkere for hver rapport som skrives. Hver eneste politiker i Norge ønsker sine medmennesker vel. Men å ønske det er ikke nok. 50 år med gode ønsker og dårlige resultater for mye. Vi er nødt til å prøve noe annet.

Det er menneskelig å forsvare et standpunkt man har hatt lenge. Men skal vi i Arbeiderpartiet være Semmelweis eller skal vi være overlegene som avviste ham?

Skal vi være Otto Hauglin som bidro til at Norge utsatte abortloven i fire år? Eller skal vi være Ammerud Arbeiderparti og modige Grethe Irvoll som benkeforeslo retten til selvbestemt abort på landsmøtet i 1971, og vant?

Nei, det er arbeiderbevegelsens barn som utsettes for denne uretten.

Otto Hauglin skifta mening noen år etterpå. Han innså at han hadde tatt feil. I dag er det utenkelig for en SV-er å stemme for å innskrenke kvinnenes rettigheter. Hvor mange av våre unge kvinner fikk livet sitt snudd på hodet på grunn av den unødvendige utsettelsen av en uunngåelig endring?

Arbeiderpartiet har alltid stått på de svakestes side. Kampen mot klassejustisen er selve fundamentet for vår bevegelse. Hvor du kommer fra skal ikke få begrense hvor langt du kan gå eller hvor langt du kan nå.

Det er ikke kokainsniffende Exit-menn som får rulleblad som hindrer dem i å bli omsorgsarbeidere.

Det er ikke advokatenes barn som blir kastet ut av skolen på grunn av «rusproblemer».

Nei, det er arbeiderbevegelsens barn som utsettes for denne uretten. Det er våre ungdommer som betaler prisen for en politikk som har fått bruke 50 år på å bevise at den ikke virker. De ressurssterke slipper unna også denne regningen. Det er uverdig, det er udemokratisk og det må ta slutt.

Hadde jeg vært astrolog ville jeg sagt at stjernene står mer gunstig plassert enn de vil gjøre på mange år.

Nå har Arbeiderpartiet mulighet til å sette vårt sosialdemokratiske avtrykk på vår tids viktigste sosiale reform. Det blir ikke noen reform uten oss. Krev penger til oppfølging av rus i kommunene. Krev en reversering av kuttene regjeringen har gjort i politiets forebyggende arbeid. Krev en styrking av skolehelsetjenesten der ungdommene våre bor. Krev at ressursene som frigjøres når politiet lar brukerne i fred, brukes til å jakte på bakmennene i stedet. Still krav om som gjør at rusreformen blir en sosialdemokratisk reform som løfter de som trenger det mest. Finansier den med penger fra de som har mest. Men støtt prinsippet om avkriminalisering og likhet for loven nå.

Hadde jeg vært astrolog ville jeg sagt at stjernene står mer gunstig plassert enn de vil gjøre på mange år. Akkurat nå er KrF inne i en regjering som legger fram en sosial reform samtidig som Senterpartiet er ute. Det kan bli lenge til neste gang vi får denne muligheten.

Etter valget, med KrF ute og Senterpartiet inne, blir det en helt annen dynamikk og vanskeligere å finne flertall for en sosialdemokratisk reform. De svakeste må da fortsette å betale prisen. Vi må kjenne igjen et avgjørende øyeblikk når vi står i det.

Det er ikke så mange ganger i et menneskes liv vi får muligheten til å påvirke et virkelig avgjørende øyeblikk.

Det er liten tvil om at en avkriminalisering av rus kommer. Det kommer fordi tida er moden. Det kommer fordi vi har fått mer kunnskap og erfaring om hva som virker og hva som ikke virker. Det kommer fordi de unge skjønner at vi ikke kan sette politiet på folk som prøver det samme som Jens Stoltenberg og Barack Obama forteller at de har prøvd. Det kommer fordi 25 prosent av alle nordmenn har prøvd cannabis. Å kalle hver fjerde nordmann kriminell, er absurd. Klokkene ringer, vi må bare lytte for å høre det.

Barna våre kommer til å leve store deler av sine liv i et Norge der det å straffe mennesker som skader seg selv er like underlig som det er for oss å røyke innendørs eller kjøre bil uten sikkerhetsbelte. To endringer som skapte massiv motstand da de kom, men som er ferdig-debattert i dag.

Avgjørende øyeblikk er aldri enkle. De er fulle av mening.

Skal partiet vårt, som alltid har gått i bresjen for friheten til den vanlige kvinne og mann bli husket for at det var vi som sørger for at Norge fortsatte å bruke voldsmonopolet på enda flere årskull unge og svake? På tross av kunnskap om at det aldri har fungert? Hvor mange flere av våre aller svakeste skal i så fall få livet sitt snudd på hodet fordi vi valgte å utsette det uunngåelige?

Det er ikke så mange ganger i et menneskes liv vi får muligheten til å påvirke et virkelig avgjørende øyeblikk. Slike øyeblikk er korte, men de varer lenge. Ofte kjenner vi dem ikke igjen når de kommer, og ofte griper vi dem ikke før de har gått. De er kryss der nåtida møter det som skal vare lenge. Det er derfor vi husker dem.

Avgjørende øyeblikk er aldri enkle. De er fulle av mening. De tvinger oss til å velge mellom rett og rett og mellom galt og galt. Slike øyeblikk tester oss, og de definerer oss for ettertiden. Hvor var du da Arbeiderpartiet i 2021 bestemte om syke mennesker skulle straffes eller hjelpes? Var du der? Fortell da! Tok du ordet? Hva stemte du?