På barnets side

«Side with the child over the gun every single time, no matter whose gun and no matter whose child».

Det er ikke mange dagene sidene jeg kom over den amerikanske forfatteren Naomi Kleins sitat. Ta stilling for barnet. Alltid. Uansett hvem sine barn. Også fiendens. Kjenn på de ordene. Det var hennes budskap, hennes formaning og håp 11. oktober 2023. Noen dager etter Hamas’ angrep og Israels svar.

Snart to år etter kan vi med sikkerhet si at vi ikke tok barnets parti. Norge har siden krigsutbruddet tatt til oss 61 palestinske barn som del av medisinsk evakuering. 61. Og Israels mangel på hensyn til uskyldige barn, mangler et moderne sidestykke. For å beskytte sine egne barn, har de skruppelløst ofret de andres. Allerede til jul i 2023 var det gått for langt. Hvem kan glemme NRKs intervju med Darin Al Bayaa? «Jeg orker ikke mer. Jeg kan ikke leve uten mamma», gråt hun i kameraet.

Et vondere bilde på Palestinas barn er ikke mulig å oppdrive.

10-åringen var pasient ved Al Aqsa-sykehuset i Gaza. Hun hadde fått ødelagt begge beina i et rakettangrep to måneder før. Men det var ikke den fysiske smerten som plaget henne mest. Angrepet tok beina hennes, drepte hele slekta, og kjernefamilien hennes ble på et øyeblikk revet ut av tida. Nesten 70 mennesker forsvant i ruinene. Tilbake sto Darin og lillebroren. Hjemløse, foreldreløse, håpløse. Vondest var savnet av mamma.

Et vondere bilde på Palestinas barn er ikke mulig å oppdrive. En styggere kontrast til våre egne barn, til Vestens barn, øverst i det menneskelige hierarkiet, på en moderne, beskyttet pidestall, er vanskelig å se for seg. Åge Aleksandersens tårer under Dagsavisens Politisk pub i Trondheim mandag forteller alt om frustrasjonen og maktesløsheten mange her hjemme føler. Artisten snakket med utenriksminister Espen Barth Eide om situasjonen på Gaza. «Jeg avskyr barnemordere – og det står jeg for», sa Åge.

Dødsangst setter seg i kroppen, og blir ikke borte med fred.

Den iskalde fasiten over Israels krig er rundt 18.000 drepte barn. FN anslår over 50.000 drepte eller skadde mindreårige. Titusener med brannskader eller ødelagt syn, uten armer eller bein. Som Darin. Tusener på tusener foreldreløse. Og en endeløs rekke barn som kanskje har unnsluppet Israels kuler og splinter, men som har levd med invalidiserende traumer gjennom to år. Dødsangst setter seg i kroppen, og blir ikke borte med fred. Nå skal Israel snart i gang med en ny offensiv innover Gaza. Hva en okkupasjon vil bety for barna, aner ingen.

Historiene fra andre verdenskrig om menneskelig godhet drukner i alt mørket. Selv om mange gjorde heltemodige, selvoppofrende gjerninger, var svikene langt flere. Fordi frykt funker så forferdelig godt. De fleste av oss krymper oss i fare. Folk og nasjoner. Men noen av de historiene vi kan føle stolthet over fra den store krigen, er knyttet til instinktene om å ta vare på barna.

Vi tviholder på disse få historiene om godhet.

Britenes «kindertransport» som reddet 10.000 jødiske barn ut av Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Polen i de siste årene før galskapen brøt ut for fullt, er en stolt historie. Noen kom seg også til Norge gjennom Nansenhjelpen, men vår egen historie er nedslående. Våre dører var stengt. På Arbeiderpartiets vakt. Vi tok imot 20 jødiske barn i 1938 og ytterligere 40 i 1939. 60. Den mest kjente skjebnen var tsjekkeren Berthold Grünfeld som kom alene til Norge, sju år gammel i 1939. I ettertid en grunn til at nasjonen kunne møte eget blikk. Vi tviholder på disse få historiene om godhet.

Svenskene tok til seg finske krigsbarn i en enorm skala i årene fra 1939 til 1945. I alt 80.000 barn ble revet opp med røttene og sendt i sikkerhet. Noen kom også til Danmark og Norge. Svenskene tok også imot norske flyktninger og danske jøder med åpne armer. Men først når frykten for Hitler var borte, slik vi har fått se det i den utrolig fascinerende TV-dokumentaren «Sverige og krigen» som kan ses på NRK nå. Britene gjennomførte også en massiv evakuering av barn ut av de bombeutsatte storbyene. I alt ble flere millioner sendt ut på landet. Mange til fosterfamilier. Tross alt, innsatsen for uskyldige barn midt i kataklysmen fortjener å løftes fram.

I Norge satte vi strek denne uka.

En stadig mer sjokkert verden sitter fortsatt og ser på Israels krig. FN erklærte i forrige uke at det var hungersnød på Gaza og det skyldes at Israel ikke slipper inn tilstrekkelig nødhjelp. Samtidig venter opp mot 15.000 palestinere på medisinsk evakuering og akutt hjelp fordi helsesystemet er bombet i filler. Blant dem opp mot 5000 barn, ifølge Leger uten grenser. Britene tar i disse dager imot de første skadde palestinske barna. Mellom 30 og 50. Det kan bli så mange som 300. Italia har hentet ut 180. Krigen har vart i to år.

I Norge satte vi strek denne uka. Da var telleapparatet kommet til 100 palestinske pasienter for 2025. Kvoten var full. Til sammen har vi i løpet av 2024 og 2025 gjennom det EU-koordinerte helseevakueringsprogrammet altså tatt imot 61 barn. Vi sviktet jødene på 1930-tallet. Vi svikter igjen.

Det er ikke akkurat en luftbru ut av Gaza vi, EU og vesten har evnet å etablere midt i all vår retoriske forferdelse, fordømmelse og forbannelse. Og nå venter høsten i Gazas leire, og snart kommer Israels tanks på nytt. Det vil ikke skorte på store ord fra det offisielle Norge, men sorry, vi tar ikke imot flere skadde barn. Kvota er full. Nye muligheter i 2026, gutter og jenter.

Det er nesten bare å gjøre som Åge.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.