På den syvende dag

Det er to ulike fortellinger om staten Israel. Den ene handler om heroisk kamp mot overmakt, den andre om et koloniseringsprosjekt. Den nyfødte staten la i 1948 ut på en lang reise for å finne sin plass blant verdens nasjoner. Landets stolteste time var kanskje da Israel sto imot arabisk overmakt i 6 dager i 1967. Men så kom den syvende dagen. Og landet endret karakter. Kan Israel finne tilbake til sitt moralske selv igjen?

Men suksessen så ut til å gå til hodet på den fortsatt unge staten.

Den siste tidens debatt om norsk pressedekning av konflikten mellom palestinere og staten Israel har fått frem noen bilder på netthinnen min fra tidlig barndom. En israeler med svart lapp på det ene øyet står triumferende ved siden av en tanks. Det er den israelske forsvarsministeren Moshe Dayan. Han utstråler kraft og vilje der han feirer at dette lille landet hadde stått mot arabiske nabolands invasjonsforsøk under 6-dagers krigen fra 5-10 juni 1967. Verden lå for Israels føtter. Men så kom den syvende dagen. Da startet den indre samfunnstæringen hos Midtøstens eneste demokrati. Og den har aldri stoppet.

Oppfyllelsen av sionistenes drøm om den jødiske nasjons gjenfødelse ble ikke til ved overlegen militærmakt. Den skjedde ved et FN-vedtak den 29. november 1947. Verden måtte finne en løsning på de evige jødeforfølgelsene, som hadde toppet seg i et grusomt holocaust. Storbritannias gamle mandatområde i Palestina skulle gjenoppstå som to uavhengige stater. Staten Israel ble stemt frem på basis av moral.

Fra angrepet part til kolonimakt

Men landet sionistene flokket seg til var ikke folketomt, og FN-vedtaket ble oppfattet som galt og umoralsk av den arabiske verden. Flere kriger fulgte, men den unge staten klarte seg gjennom krigene påført dem, både i 1948 og 1956. Det største underet var likevel å overleve de seks intense krigsdagene i 1967.

Hvorfor skulle det være annerledes for palestinerne?

Men suksessen så ut til å gå til hodet på den fortsatt unge staten. Fra og med 11. juni 1967 valgte Israel å bli en kolonimakt. Nå snakker vi ikke om territoriet gitt landet via et FN-vedtak. Nei, nå forble Israel på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, på palestinsk land. Israel ble en stat med to operative system; et progressivt og liberalt, i selve moder-Israel, og et rasistisk og ufint et i de okkuperte områdene.

Den moralske basisen Israel hadde med seg som sin startkapital har siden forvitret. Israel er i dag en stat som undertrykker et annet folk og hindrer det fra å realisere sin drøm om et nasjonalt hjem. Det må sies å være paradoksalt, gitt jødisk historie. Det er ikke godt å videreutvikle sin egen stat på en annen mulig stats ruiner.

Alliert med dårlige venner

Araberstaters åpenbare krigføring mot staten Israel har forstummet, og har blitt erstattet av ulike freds- og handelsavtaler. Palestinerne er overlatt til seg selv og sine egne opprør (intifadaer), dømt til å mislykkes mot en mye sterkere motstander. I tillegg er det palestinske lederskapet på Vestbredden korrupt og handlingslammet. Hamas i Gazza har alliert seg med dårlige venner, med egen anti-israelske motiver, som Hizbollah og Iran. Hamas’ uakseptable rakettoppskytinger er del av dette. Men historien viser oss at ingen nasjon er rede til å gi opp sine nasjonale aspirasjoner og leve på en annen stats nåde. Israel er selv et godt eksempel på dette. Hvorfor skulle det være annerledes for palestinerne?

De er kritiske til det israelske narrativet om den «indre arabiske fienden» og om et mulig stor-Israel.

I begynnelsen var det noen få tusen israelske nybyggere som bosatte seg i små bosetninger på Vestbredden. Den nasjonale og religiøse euforien var stor. Her kunne jøder igjen gå på historisk grunn og ved steder omtalt mange ganger i det gamle testamentet. Rundt tusenårsskiftet i år 2000 var det cirka 200.000 nybyggere. Det er mange. Nå, i 2021, lever over 600.000 israelere på okkupert land på Vestbredden, og rundt 200.000 av disse i Øst-Jerusalem. Det er enormt mange. De bor der ulovlig. Ifølge oss i verdenssamfunnet, det vil si FN.

Bantuifisering av Vestbredden

Vestbredden har siden 1967 blitt delt inn i flere hundre små enklaver, biter, som ikke henger sammen. Mange steder må palestinere gjennom veisperringer som tar timevis å forsere. Hvor mange palestinske kvinner har ikke født et barn i veikanten, på vei til nærmeste sykehus? Hvor mange palestinske hus er ikke blitt ødelagt i straffeaksjoner fra israelske hærstyrker? Hvor mange politihus er lagt i grus? Hvor mye av den palestinske økonomien har ikke blitt årelatt? Og hvor mange oliventrær har ikke blitt revet opp med roten, av nybyggere? Det er innenfor denne innesperrede hverdagen palestinere skal leve og puste. De forblir billig arbeidskraft og et undertrykt folk.

Men for hver aktivist som blir tatt av dage, for enhver flyktningeleir som gjennomsøkes og for hvert hus som rives fordi en terrorist sin familie bor der, skapes nye villige martyrer. Uintelligent, teit, fullstendig nytteløst, selvfølgelig. Men slik er vi mennesker, når desperasjon er det vi spiser til frokost, middag og til kvelds.

Ser vi den andre delen av 1948?

Israel kan fortsette den politikken landet har vært så dyktige til siden den syvende dagen etter 67-krigen; de kan holde på det okkuperte Vestbredden og la det skurre og gå til palestinerne bare gir opp. Eller de kan, slik de mest ekstreme segmentene av det israelske samfunnet har ønsket hele tiden, kvitte seg med alle de palestinerne som ble igjen i Israel etter 1948, cirka 20 prosent av totalbefolkningen. Det er dette som vil kunne kalles oppfølgingen av det som begynte i 1948; en form for etnisk rensing.

Israel derimot, i forhold til palestinernes frihetskamp, er nå som en enøyd kjempe som virrer rundt og som ser ut til å ha mistet noe av retningssansen.

Flere israelske historikere har belagt med kilder hvordan Israel i den krigen som ble påført landet i 1948 samtidig tvang hundretusener av palestinere på flukt, gjennom våpenmakt, noen massakre og brutal maktbruk. Palestinere flyktet ikke fordi arabiske leder ba dem om det, som det ble hevdet fra israelske myndigheter. De flyktet fordi de måtte.

En ny fredsprosess må til

Det er lenge siden Oslo-avtalen fra 1993. Det var en velment og viktig begivenhet. Men ettertiden har vist at tiden ikke var moden. Skal en ny fredsprosess lykkes må følgende premisser være på plass:

• Et eksplisitt mål med forhandlingene: en uavhengig palestinsk stat, med et trygt Israel som del av en større regional integrasjon.
• En klar idé om at alle de vanskelige spørsmålene må være med fra starten av, slik som Jerusalem, grenser, vann, bosetninger, flyktninger og sikkerhetsspørsmål.
• Det må være en klar forbindelse mellom fredsforhandlingene og internasjonal rett. Genèvekonvensjonene og FNs mange resolusjoner må ligge til grunn for forhandlinger, og ikke bilaterale maktrelasjoner de to partene imellom. Da blir palestinere bare overkjørt, nok en gang. Den fjerde Genèvekonvensjonen – signert og ratifisert av Israel – beskytter sivile som lever under okkupasjon, Okkupasjon er definert som en tidsbegrenset situasjon som skal kunne løses gjennom forhandlinger. Den forbyr okkupanten fra å gjøre sin tilstedeværelse permanent.

Det finnes et palestinsk folk

Det er lenge siden Israels statsminister Golda Meir sa at det ikke finnes et palestinsk folk (1969). Det er enda lengre siden Aps mektige partisekretær Håkon Lie besøkte israelske sosialistiske økologiske kibbutzer og samtalte med den legendariske statsminister David Ben Gurion på 1950-tallet.

Det er ikke fult så lenge siden Moshe Dayan døde (1981). Denne krigshelten jeg husker fra barndommen trakk seg etter hvert som utenriksminister i protest mot den israelske anneksjonspolitikken i de palestinske områdene. Dayans ene øye var likevel godt nok til at han hadde et fungerende politisk og moralsk gangsyn.

Derfor trenger vi mer enn noen gang å høre fra motstemmene i og fra Israel.

Israel derimot, i forhold til palestinernes frihetskamp, er nå som en enøyd kjempe som virrer rundt og som ser ut til å ha mistet noe av retningssansen. Skal Israel/Palestina forbli et sted i evig lavintensiv krig, med temporære utbrudd av full krigføring? Klarer ikke Israel og de palestinske myndighetene å enes om en to-statsløsning, er det bare en mulighet: Én stat, basert på allmenn stemmerett, for alle.

Det andre Israel

Journalisten Kjetil Stormark har dratt opp en større debatt om den norske dekningen av de nylig avsluttede kamphandlingene, og den interne uroen inne i Israel. Det er alltid nyttig. Det finnes fortsatt noen kritiske røster internt i Israel også. De gråter ennå over det som skjedde på den syvende dag i 1967. De vil ha mer demokrati og større frihet for israelske palestinere.

De er kritiske til det israelske narrativet om den «indre arabiske fienden» og om et mulig stor-Israel. Den frustrasjonen vi nå ser internt i Israel blant deler av den palestinske befolkningen, kan fort misbrukes som påskudd for det som omtales som «den andre halvdelen av 1948», nemlig fordrivelsen av de resterende palestinerne i Israel.

Da kommer vi oss aldri videre fra den syvende dag.

Derfor trenger vi mer enn noen gang å høre fra motstemmene i og fra Israel. Også når Hamas er på sitt mest uforsonlige. Det dreier seg om alt fra fredsaktivisten Yonatan Shapira, som pleide å fly israelske Blackhawk-helikoptre over Gaza og Vestbredden og som i dag er bosatt i Oslo og som protesterer høylytt mot gjeldende israelsk politikk. Det er modige journalister i avisen Haaretz, som Amira Haas og Gideon Levy, forfatteren David Grossman og historikere som Avi Shlaim og Tom Segev.

Alle konstruktive kritiske tanker brakt til bordet i denne kommentaren er betraktninger disse nevnte stemmene har gjort seg, gjennom mange år. Ikke minst gjennom boka The Other Israel, Voices of refusal and dissent, fra 2002. Det gjelder også for metaforen om seksdagers-krigens syvende dag. Det ble første gang brukt av Israels tidligere riksadvokat, Michael Ben-Yair i et innlegg i Haaretz, og jeg bygger mine argumenter på dette.

Dette er del av det andre Israel. De er del av den samme moralske fundamentet som eksisterte den gang staten Israel ble født. Hverken fanatiske nybyggere eller høyreorienterte israelske politikere eller et fanatisk Hamas kan alene ha definisjonsmakten over hvilken fremtid Israel/Palestina skal ha. Da kommer vi oss aldri videre fra den syvende dag.