Det er på tide å ta nasjonale investeringer seriøst

CAMBRIDGE – Dette har vært et brutalt år. Under koronapandemien har mange lands myndigheter måttet stenge ned store deler av samfunnet samtidig som de har gitt støtte til arbeidstakere og bedrifter gjennom særskilte krisetiltak. Og krisen er på ingen måte over.

Så, i 2021, hva skal til? Det korte svaret er: investeringer

Med koronavaksiner innen rekkevidde, bør politikere og næringslivsledere legge om kursen fra reaktive krisetiltak til å utforme en strategi for framtiden. «Build back better» har blitt et populært slagord nettopp fordi folk flest ønsker å skape en bedre framtid. Så, i 2021, hva skal til for å gjenopprette troen på framtiden for sørgende familier, lokalsamfunn som sliter og økonomier på bristepunktet?

Det korte svaret er: investeringer. Det betyr penger og innsats nå for avkastning senere. Og det betyr at vi har troen på framtiden. Det er akkurat det verden trenger nå.

Offentlige investeringer i ny og grønnere infrastruktur vil være spesielt nødvendig for at økonomien skal hente seg inn igjen på kort sikt. Denne formen for offentlig pengebruk har store finanspolitiske multiplikatorer, spesielt i lavkonjunkturer, og vil bidra til å skape etterspørsel etter nye ferdigheter og ny teknologi. I starten bør store prosjekter finansieres med offentlige midler; ingen private selskaper vil forplikte seg til disse prosjektene når framtiden er så usikker. Dersom myndighetene bruker pengene på en fornuftig måte og stimulerer til vekst, vil gjeldsopptak i dag vise seg å være den beste måten å redusere den offentlige gjeldsbyrden på over tid (på mellomlang sikt).

I starten bør store prosjekter finansieres med offentlige midler; ingen private selskaper vil forplikte seg til disse prosjektene når framtiden er så usikker

Investeringer er også en viktig form for kompensasjon for unge mennesker, som er blant de som har blitt rammet hardest av den økonomiske krisen. Med dagens kriserammede arbeidsmarked, kan man ende opp med dårligere karrieremuligheter og lavere lønnsutsikter enn det man ellers ville ha hatt.

Selv før dette årets katastrofale utvikling, tenkte jeg ofte over framtidstroen til de visjonære politikerne på 1800-tallet. Dette kan vi se av infrastrukturen og institusjonene vi fortsatt nyter godt av i dag. De så 150 til 200 år inn i framtiden. Dette tankesettet må til for å reise oss igjen etter sjokkene i 2020.

I 2020 har vi lært at helse, inkludert mental helse, også er en viktig del av humankapitalen

For å bygge en bærekraftig økonomi og et robust samfunn, trenger vi investeringer på en rekke områder. Noen områder, som investeringer i infrastruktur og produksjonsmidler, kjenner vi godt til. Økonomer har lenge vektlagt betydningen av humankapital — befolkningens samlede kompetanse. Men de har gjerne målt denne kapitalen for snevert: som formelle kvalifikasjoner knyttet til utdanning. I 2020 har vi lært at helse, inkludert mental helse, også er en viktig del av humankapitalen.

Politiske beslutningstakere har alt for ofte sett bort fra andre former for kapital. Naturkapital — inkludert ren luft, biologisk mangfold og et stabilt klima — har i stor grad blitt utelatt fra økonomiske beregninger. Dette til tross for at denne kapitalen er helt avgjørende for den menneskelige tilværelse (samt på andre, mer snevert definerte, områder som produktiviteten i jordbruket og for å redusere forekomsten av skogbrann). Dette er i ferd med å endre seg, ettersom statistikere utvikler definisjoner og data som inkluderer natur og naturressurser i nasjonalregnskapet.

Som pandemien har vist oss, får alle det verre dersom alle bare tenker på seg selv

De som utformer den økonomiske politikken har også i stor grad sett bort fra den sosiale kapitalen – tilliten mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, noe som er avgjørende for den økonomiske utviklingen. Mange mener dette begrepet er for ullent og vanskelig å måle. Men det er den mest grunnleggende bestanddelen i en nasjons kapital. Som pandemien har vist oss, får alle det verre dersom alle bare tenker på seg selv.

Beslutningstakere må innta et mer langsiktig perspektiv. Tidshorisonten i næringslivet og politikken har stadig blitt kortere. Mange bedriftsledere opererer ut fra mantraet om å skape verdier for aksjonærene. Dermed tas beslutninger som kun tar sikte på å styrke den kvartalsvise inntjeningen. Politikere har på sin side gått fra å kappes om de beste utsagnene på TV til å taste inn et par hundre tegn på Twitter.

Unge mennesker bryr seg for eksempel mer om å beskytte miljøet, men er stadig mer misfornøyde med demokratiet

Eldre mennesker, spesielt baby-boomerne, har levd høyt på tidligere generasjoners oppofrelser. Sjokkerende dårlig vedlikehold (som følge av pengemangel) har resultert i broer som kollapser og veier som faller fra hverandre, mens naturressursene er utarmet og utplyndret. I noen OECD-land, inkludert USA og Storbritannia, har næringslivet investert for lite i flere tiår, og har kompensert for manglende kapital ved å ansette folk i dårlige jobber med lav lønn.

Ikke overraskende er det både oppmuntrende og illevarslende tegn til et betydelig generasjonsskifte i synet på samfunn og politikk. Unge mennesker bryr seg for eksempel mer om å beskytte miljøet, men er stadig mer misfornøyde med demokratiet.

Det som ikke er bærekraftig kan ikke vedvare

Noen lands myndigheter ser i større grad behovet for et langsiktig perspektiv på nasjonens velstand. Island og New Zealand har tatt i bruk velvære-mål i utformingen av den økonomiske politikken, mens offentlige organer i Wales er pålagt å ta hensyn til framtidige generasjoners velferd. Mange andre lands myndigheter bør innta lignende tilnærminger.

Den pågående helsekrisen og økonomiske krisen kom ca. ett tiår etter den globale finanskrisen. Hvis ikke dagens krise fører til omfattende endringer av politikk og næringsliv, vil mange nye kriser komme i årene framover. Det som ikke er bærekraftig kan ikke vedvare. Vi får håpe det fortsatt er tid til å påvirke hvordan disse endringene vil finne sted.

 

Oversatt av Marius Gustavson