En journalist sa til meg: Hvordan i all verden kan disse senatorene gå rundt her oppreist når de ikke har noen ryggrad? Den demokratiske senatoren Sherrod Brown forteller om dramaet da president Trump ble frikjent i riksretten.
Ikke skyldig. Ikke skyldig.
I det amerikanske senatet, som på andre mange av livets områder, er det frykten som gjør susen.
Tenk tilbake til høsten 2002, bare noen uker før et avgjørende mellomvalg, da lovforslaget om å tillate bruk av militære styrker i Irak skulle stemmes over. Et år etter 11.septemberangrepene skulle hundrevis av kongressmedlemmer snart be om tillit fra velgerne i et land som fortsatt var traumatisert av terror.
Senator Patty Murray, en reflektert demokrat fra delstaten Washington, husker fortsatt «frykten som dominerte Senatet i oppbyggingen til Irak-krigen».
«Du kunne føle det da», har hun fortalt meg, «og du kan føle den frykten nå» – først og fremst blant republikanerne i Senatet.
Frykten vet å forme oss.
For de av oss som helt fra begynnelsen stilte spørsmål ved hvor lurt det var å gå til krig mot Irak, så var følelsen av å være isolert sikkert ikke særlig annerledes fra ensomheten senator Herbert Lehman fra New York følte på 1950-tallet, da han konfronterte Joe McCarthys demagogi, bare for å bli snudd ryggen til av mange av sine kolleger. Den var heller ikke særlig annerledes fra hva senator George McGovern måtte ha kjent på da han tidlig erklærte motstand mot Vietnamkrigen, for så å bli stemplet som en forræder av mange både på innsiden og utsiden av Kongressen.
Historien har virkelig lært oss at når det kommer til hvilke instinkter som styrer oss, så har ikke frykten noen rivaler. Som lederen for riksrettssaken i Representantenes hus, Adam Schiff, har bemerket: Robert Kennedy snakket om hvordan «moral courage is a rarer commodity than bravery in battle».
Lederen for flertallet i Senatet, republikaneren Mitch McConnell, spilte på den frykten da han prøvde å få til en rask riksrettssak for president Trump med så lite oppmerksomhet som mulig. Journalistene, som vanligvis går fritt rundt i Kongressen, har blitt gjerdet inne som kveg i avgrensede områder. McConnell har beordret at kameravinklene skulle begrenses i Senatet slik at bare senatorene som var til stede – ikke de som lot være å møte opp – skulle vises.
Og det kom knapt et pip fra de republikanske lovgiverne.
En journalist sa til meg: «Hvordan i all verden kan disse senatorene gå rundt her oppreist når de ikke har noen ryggrad?»
Frykten vet å forme oss.
De er redde for at Trump skal gi dem kallenavn som «Low energy Jeb» og «Lyin’ Ted», eller at han kanskje twitrer om hvor illojale de er.
Sent på kvelden under riksrettssakens fjerde dag, så jeg det, bare tre meter på tvers av midtgangen fra stolen min ved bord 88, da Adam Schiff fortalte Senatet: «CBS News meldte i går kveld at en av Trumps fortrolige hadde sagt at republikanske senatorer hadde blitt advart – stem mot presidenten og hodet ditt vil settes på en stake». Svaret fra republikanerne kom umiddelbart og rasende. Flere republikanske senatorer stønnet, protesterte og mumlet «det er ikke sant». Men stake eller ikke stake, Schiff hadde helt klart truffet en nerve (som sangeren Lizzo sier: Sannheten smerter).
Så klart, de republikanske senatorene som har beskyttet Trump elsker det han gir dem. Men visepresident Mike Pence ville gitt dem de samme dommerne, de samme skattekuttene, de samme angrepene på arbeideres rettigheter og miljøet. Så det er ikke egentlig årsaken til at de samlet synger «ikke skyldig».
For behold-jobben-uansett-hva-det-koster-representantene, så er det frykten som motiverer dem. De er redde for at Trump skal gi dem kallenavn som «Low energy Jeb» og «Lyin’ Ted», eller at han kanskje twitrer om hvor illojale de er. Eller, verst av alt, at han skulle komme til hjemstatene deres for å drive valgkamp mot dem i det republikanske primærvalget. De bekymrer seg for ting som:
«Vil programlederne hos Fox angripe meg?»
«Vil munnstykkene på prateradiokanalene gå løs på meg?»
«Vil Twitter-trollene vende følgerne sine mot meg?»
Kollegene mine vet at alle disse kan finne på å gjøre det. Det finnes et gammelt russisk ordtak: Det høyeste gresstrået er det første ljåen kutter. På tomannshånd er mange av kollegene mine enige i at presidenten er hensynsløs og uegnet. De innrømmer løgnene hans. Og de erkjenner at det han har gjort var galt. De vet at denne presidenten har gjort ting Richard Nixon aldri gjorde. Og de vet at enda mer ødeleggende bevis trolig vil komme ut.
Det er smertefullt å være vitne til de mentale forvridningene de går gjennom for å rettferdiggjøre stemmegivningen sin.
Så det er smertefullt å være vitne til de mentale forvridningene de går gjennom for å rettferdiggjøre stemmegivningen sin: De hevder at å innkalle vitner ville ført til en rettssak som aldri tar slutt. De forteller oss at de allerede har bestemt seg, så hva skal vi med nye bevis? De sier at å dømme presidenten nå vil føre til at alle presidenter i fremtiden vil stilles for riksrett – som om enhver president vil forsøke å selge vår nasjonale sikkerhet til høyeste bud.
Jeg har spurt noen av dem – «hvis Senatet stemmer for å frikjenne, hva vil du gjøre for å hindre at denne presidenten blir verre?» Svarene deres har vært skuldertrekk og fårete blikk.
De vil ikke si at de er redde. Vi ønsker alle å tro at vi alltid står opp for det som er rett og slåss mot det som er galt. Men historien ser ikke vennlig på politikere som ikke kan forestille seg en verre skjebne enn å tape neste valg. De kan kanskje sverge troskap til prinsippene sine – disse skattekuttene – men ofte er det et enkelt ønske om makt som gjør at de forblir fanget av frykten.
Som senator Murray sa i Senatet i 2002: «Vi kan handle ut ifra frykt», eller «vi kan holde oss til prinsippene våre». Dessverre har frykten fått bestemme i dette senatet. I november vil det amerikanske folket bestemme.
Opprinnelig publisert i The New York Times 6. februar. Copyright: The New York Times Company
Kommentarer