Pappaparadokset

«Veldig ofte, nesten alltid, så blir jeg spurt: Skal du være med, du også?» Det forteller Tommy Flata i podcasten «Å leve til vi dør». Han er far til et barn som har behov for mye hjelp og oppfølging, og får høre at det ikke er så vanlig at far er med. Det som er vanlig, er at mor følger når barnet har en avtale eller legekontroll. «De henvender seg veldig ofte til mor», forteller han. Han ikke er alene om å bli møtt slik.

På den ene siden er det overraskende i likestillingslandet Norge at menn nærmest blir oversett i møte med hjelpeapparatet rundt barna deres. Det er tross alt en god stund siden vi begynte å regne med at menn som ble fedre skulle ta sin del av omsorgsoppgavene – skifte bleier, trille tur, smøre matpakker, være hjemme i pappaperm. Det er en forventning, fra både samfunnet og fedrene selv, at de skal stille opp på hjemmebane.

Når en familie får et barn med funksjonsnedsettelser, faller foreldrene inn i mer tradisjonelle kjønnsroller.

På den andre siden er omsorg fortsatt på mange måter en kvinnegreie. Fedre som har barn med funksjonsnedsettelser, er ikke bare fedre. De er også pårørende. Og selv om mange menn er pårørende og bruker tid på pårørendearbeid, er dette arbeidet – og konsekvensene av det – kjønnsdelt. Kvinner som er pårørende, har dårligere fysisk og psykisk helse enn menn som er pårørende, og de er mer stresset, bekymret og har mer dårlig samvittighet.

Samtidig møter kvinner forventninger om at de skal gjøre mer ulønnet pårørendearbeid enn menn, og mødre til barn med funksjonsnedsettelser opplever i stor grad at pårørenderollen påvirker arbeidslivet. Jeg har tidligere skrevet om en mor som ble fortalt av den kommunale saksbehandleren at hun bare kunne slutte å jobbe for å ta seg av barnet sitt – slik som andre mødre som hadde barn med nedsatt funksjonsevne gjorde. Jeg tviler på at den samme saksbehandleren ville ha gitt den beskjeden til en mann.

Selv om mødrene stort sett greier å beholde en tilknytning til arbeidslivet, har de betydelig lavere inntekt og høyere sykefravær enn andre mødre. Inntektsforskjellen kan sannsynligvis forklares med at de reduserer arbeidstiden sin. Fedre til barn med funksjonsnedsettelser har høyere sykefravær og noe lavere inntekt enn andre fedre, men forskjellen er langt mindre enn hos mødrene.

Papparollen i familier med barn som har funksjonsnedsettelser har fått liten vitenskapelig oppmerksomhet.

Når en familie får et barn med funksjonsnedsettelser, faller foreldrene inn i mer tradisjonelle kjønnsroller. Fedrene inntar en forsørgerrolle, mens mødrene får omsorgsrollen. Det er det samme som statistikken rundt inntekt viser. I tillegg tyder mødrenes sykefravær og egenrapporterte helsetilstand på at omsorgsrollen er svært krevende.

Å være pårørende til barnet sitt, påvirker både mødre og fedre, men undersøkelser viser altså at de negative konsekvensene av pårørenderollen er større for mødrene.

I en undersøkelse hvor 94 prosent av respondentene var kvinner, oppga 7 av 10 at de var misfornøyde med sin psykiske helse, 8 av 10 at de var misfornøyde med sin fysiske helse og 6 av 10 at de hadde lav livskvalitet. Fordi så få av respondentene var menn, sier ikke denne undersøkelsen noe om hvorvidt det er kjønnsforskjeller i disse svarene. Det er problematisk når forskning ikke i større grad undersøker både menn og kvinners opplevelse av å være pårørende.

Papparollen i familier med barn som har funksjonsnedsettelser har fått liten vitenskapelig oppmerksomhet. Vi vet rett og slett ikke nok om hvordan fedre opplever å være pårørende til sine barn. Det vi vet, tyder på at det er kjønnsforskjeller i hvordan menn og kvinner håndterer å være foreldre til barn med nedsatt funksjonsevne.

En konsekvens av dette synet kan føre til at fedrene trekker seg tilbake fordi de føler seg usikre.

En studie viste for eksempel at mødres mestringsstrategier ble ansett som mer passende enn fedrenes, både av foreldrene selv og av helsepersonell. En konsekvens av dette synet kan føre til at fedrene trekker seg tilbake fordi de føler seg usikre. Og jo mer fedrene trekker seg tilbake, jo mer vektlegges mødrenes mestringsstrategier – uten at man forsøker å undersøke hva fedrene går gjennom. Det er viktig å involvere fedrene fra det øyeblikket informasjonen om barnets funksjonsnedsettelse blir gitt, samtidig som man må respektere den tiden han bruker på å bearbeide den, skriver forfatterne.

En undersøkelse om stress blant foreldre som har barn med cerebral parese, viste det samme som andre studier blant pårørende: kvinner opplever mer stress enn menn. Men undersøkelsen så også på hva som forårsaket stresset. Det viste seg at det ikke var noen betydelig forskjell på stress hos mødre og fedre knyttet til barnet og diagnosen. Men mødrene var langt mer stresset over sin egen livssituasjon.

De siste årene har det vært mye snakk om det tredje skiftet. I artikkelen «Slapp av, mor tar det!» defineres det tredje skiftet (det første er lønnet arbeid og det andre er husarbeid og omsorgsoppgaver) som planlegging og administrering av familieoppgavene. Studier viser at selv om familier deler det andre skiftet relativt likt, er det fortsatt kvinnene som gjør mest av det tredje skiftarbeidet. I familier med barn som har nedsatt funksjonsevne, jobber foreldrene også et fjerde skift, som består av pleie- og omsorgsoppgaver, koordinering og administrering og det mentale arbeidet det er å sørge for at alle de andre oppgavene rundt barnet blir utført.

Jeg tviler på at den samme saksbehandleren ville ha gitt den beskjeden til en mann.

Siden mødrene allerede gjør mer av det tredje skiftet – altså det mentale arbeidet det er å huske å… og å sørge for…  – er det rimelig å anta at det også i familier som jobber et fjerde skift, er mødrene som gjør mesteparten av dette mentale arbeidet. Og dette forsterkes av helse- og velferdsapparatets forventning om at det er mor som følger til legen, mor som har kontroll over avtaler, mor som kan ringes til når noe skal avklares. Dette mentale arbeidet kan være svært stressende.

Summen av dette, av at vi ikke vet nok om hvordan fedre opplever sin pårørenderolle og forventningene om at «mor tar det!», fører til at fedre altså blir møtt med spørsmålet: «Skal du være med, du også?» For selvsagt skal han det.