Peer, du flyver

Historien om det norske flyselskapet Norwegian har gått fra å være et eventyr til et drama. Og kanskje er vi nå inne i siste akt.

Kanskje er vi nå inne i siste akt

Henrik Ibsens epos «Peer Gynt» kan kanskje gi oss svar på hvordan det vil gå. Ibsens figur er jo nordmannen med utferdstrangen og ambisjonene. Ja, litt som Norwegian-gudfaren Bjørn Kjos, den blide og tilsynelatende litt naive fyren fra Sokna som også ville ut i verden. Norge ble for trangt for både Peer og Bjørn.

Peer kunne giftet seg med nabojenta Ingrid fra storgården og levd lenge og godt i landet, men Peer drømmer om uendelig rikdom og status som verdenshersker.

Drømmer Bjørn Kjos vel også hadde.

Peer slår seg opp på slavehandel i Marokko og blir rik, får status som Sir Peter Gynt. Bjørn blir milliardær på å tvinge ned betingelsene for sine ansatte og med norwegian arms forsyne seg grovt av internasjonal luftfart.

Det er like lite lett å ha sympati med Norwegian som med Peer Gynt

Spoler vi fram til siste akt i Ibsens kloke klassiker, er alt tapt.

Verden ble for vanskelig og Peer er på vei hjem til Norge. Han er sliten, gammel og grå. Han reflekterer over sitt liv, bruker løken som et bilde på seg sjøl, en mann uten kjerne. Men den gamle flammen Solveig tar ham tilbake. Peer er trygt tilbake, der han hører hjemme.

Bjørn Kjos er ute av soga om Norwegian, og som Peer Gynt har han tapt det meste.

Selskapet hans som en gang var verdsatt til mange, mange milliarder kroner, ble denne uka priset til 370 millioner kroner av den britiske gigantbanken HSBC. Markedet tror Norwegian er ferdig.

Flyselskapet er ikke lenger eid av norske interesser, etter at kreditorene fikk betalt i aksjer under forrige krise i våres, og det står nå på randen av konkurs. Forrige uke sa den norske staten nei til å spytte inn penger for å redde selskapet.

Flyselskapet har i praksis vært en pådriver for å skvise vanlige arbeidsfolk i luftfarten

Gjelda er på nesten 50 milliarder kroner, så regjeringas blårusstilnærming er sikkert sunn. Den skyr jo også statlig eierskap. Dette gjør veien tilbake til Norge like lang og vond som for Peer, men det er fortsatt mulig å komme hjem.

Og hvile i Solveigs trygge fang.

Det er like lite lett å ha sympati med Norwegian som med Peer Gynt. Flyselskapet som har smykket seg med arbeiderdikteren Hans Børli på haleroret, har i praksis vært en pådriver for å skvise vanlige arbeidsfolk i luftfarten. «Vi kommer i vane med det: Vi sliter for å leve, men før vi veit ordet av lever vi for å slite. Og da har storfolket fått oss dit de vil», skrev Børli om omsorgen storfolket har med fotfolket.

Løgnen satt lett også hos Peer Gynt.

Norwegian bygde seg opp på den råeste kapitalisme med ingrediensene fagforeningsknusing, press på lønn, avtaletyper og pensjonsordninger. Selskapet var en broiler og fikk raskt muskler til å tvinge seg fram også internasjonalt.

Løgnen satt lett også hos Peer Gynt

Kjos’ ambisjoner bidro til priskrig på interkontinentale ruter og til en økonomisk dødsspiral for en bransje som burde ha alle forutsetninger for sunn drift. Det var snakk om å vokse eller dø i en bransje som var påstått nådeløs. Selv norske myndigheter ble utfordret, og det ble truet med at selskapet ville flagge ut hvis ikke Norwegian fikk det som de ville.

Det må være rart for selskapets topper nå å stå med kapteinslua i hånda og trygle om milliarder fra fellesskapet.

Den nye konsernsjefen Jacob Schram er en ydmyk, fin type. Han tiltrådte i januar i år, men den lille muligheten han hadde til å redde butikken, forsvant i mars. Noe av det aller første som ble slått fast etter at pandemien var et faktum, og vi alle flyktet mer eller mindre paniske til hjemmekontorene våre, var at Norwegian ville styrte.

Hvis Norwegian var et eventyr, var det ikke en askeladd, men et troll

«Statlig oppkjøp kan bli siste utvei for Norwegian», skrev Dagens Næringsliv. Smittebølgen var dråpen som fikk begeret til å renne over for Norwegian som allerede var tungt lastet med gjeld og tapte milliarder hvert eneste år. Det var ikke koronaen som knakk Norwegian, men hybris og overmot.

Hvis Norwegian var et eventyr, var det ikke en askeladd, men et troll.

Etter nesten-havariet i mai lanserte konsernsjef Schram det han kalte «New Norwegian». Færre fly og med Norden som kjernevirksomhet, som det heter. Det er ikke en strategi så mye som det er et rått instinkt om å overleve. Men siden mai har veien til trygghet blitt enda smalere. Kanskje skal det ikke lenger snakkes om en satsing på Norden, men på Norge. Det er i Indre Troms framtida nå ligger.

Norwegians forretningsmodell har kanskje fått som fortjent. Selskapet taper en halv milliard i måneden. Likevel er det tusener av grunner til at staten skal kjøpe det: For tusenvis av hardtarbeidende kvinner og menn i og utenfor selskapet, har slett ikke fortjent å miste jobben.

Derfor bør det norske fellesskapet ta Norwegian inn i varmen, la det hvile i vårt trygge fang.

Vilkårene må være de rette, men en konkurs er ingen tjent med. Først må selskapet strippes ned til en ren norsk virksomhet. Flyflåten må selges og utenlandske kreditorer må forhandles ut. Hva det vil koste, aner ikke jeg. Men akkurat nå er Norwegian-aksjer ikke fryktelig dyre.

Derfor bør det norske fellesskapet ta Norwegian inn i varmen, la det hvile i vårt trygge fang

Men man kan være helt trygg på noen ting, som gjør det verdt noen milliarder for fellesskapet: Norge trenger Norwegian, som Norwegian nå trenger Norge. Vi er et land mer basert på lufttransport enn kanskje noe annet i verden, og trenger to store flyselskap – for konkurransen og for å beholde et industrielt miljø. Og å rive ned selskapets infrastruktur og sende masse folk ut i arbeidsledighet med alt det medfører av sosiale kostnader, er samfunnsøkonomisk uklokt.

Samferdselsminister Knut Arild Hareide skal ikke få være direktør veldig lenge.

Koronaen vil passere, alle uvær gjør det. Da kan Norwegian selges som folkeaksje og staten beholde en hånd på instrumentene. Braathen-arvingen har meldt sin interesse, kall gjerne det nye selskapet Norwegian SAFE.

Norge har pengene og behovet. Men det siste og beste argumentet er at vi vet hva vi får istedenfor Norwegian. Det er bedre å bygge videre på branntomta etter Norwegian enn å overlate det norske flymarkedet til billigselskaper à la Ryan Air og Wizz Air som flyr høyt på å undergrave den norske samfunnsmodellen. Det vil i lengden koste oss mye mer.

Teksten ble først publisert hos Dagsavisen.