Politiets våpenaktivister har lykkes

Den 39 år gamle kvinnen som ble skutt i magen av en politimann på Grønland i september, er nå siktet for å ha «agert» mot politiet.

I Tanums store rettskrivningsordbok er «agere» definert slik: «handle, virke; spille, opptre som, skape seg».

Endringen i politiets beskrivelse av hendelsesforløpet er dramatisk.

Fra før er hun varetektsfengslet og siktet for drapsforsøk mot en 8 år gammel gutt. Våpenet som Aftenposten etter hvert fikk utlevert et bilde av, er en tomatkniv med takkete blad, men med butt ende. Den kan kanskje brukes til å ta livet av et barn, men neppe dersom den blir brukt som et huggvåpen. Politiets første beskrivelse av det stadig mer uklare hendelsesforløpet, var at kvinnen «var i ferd med å hugge mot et barn med kniv».

Endringen i politiets beskrivelse av hendelsesforløpet er dramatisk. I den første versjonen skyter politimannen for å redde livet til et barn. I den siste versjonen skyter politimannen fordi kvinnen agerer mot politiet. Det innebærer i tilfelle at kvinnen blir skutt fordi hun væpnet med en butt tomatkniv opptrer truende mot tre politifolk. Den truende adferden er ikke slik at politiet kan beskrive den som et angrep, men må bruke ordet «agere» som altså har mange betydninger, men ingen betydning som uten videre innebærer en trussel.

Oslos politimester Hans Sverre Sjøvold forurenset etterforskningen av skytingen da han raskt konkluderte med at skuddet var «en lovlig tjenestehandling».

Det vil sikkert komme nye opplysninger og nye påstander om disse avgjørende sekundene. Her er det nok å slå fast at Norge har fått den første saken der en politimann har brukt våpenmakt veldig tidlig i en uklar situasjon der vitneforklaringer og forklaringene til de tre politifolkene på stedet, inneholder avvik, også politifolkene imellom.

Justisminister Anders Anundsen innvilget Politidirektoratets søknad om midlertidig, generell væpning av politiet fra 25. november i fjor. Siden er vedtaket forlenget ved utløpet av hver tidsfrist, og sist fram fram til den 10. desember.

I sommer sa lederen for Politiets Fellesforbund, Sigve Bolstad, at publikum hadde vennet seg til et væpnet politi i landet.

Norsk politi må bevæpnes permanent, ikke kun midlertidig, skrev han der.

Da våpeninstruksen i oktober ble endret fra ladd til uladd våpen, støttet Sigve Bolstad uttalelsen fra Oslo politiforenings Kristin Aga om at denne endringen ble opplevd som mistillit mot politiet. Han sa at Agas var «en god vurdering». Bolstad viste til at trusselvurderingen fra Politiets Sikkerhetstjeneste ikke er endret, og at våpeninstruksen derfor burde blitt stående.

Sigve Bolstad har vært tilhenger av generell bevæpning av norsk politi lenge før PST kom med sin trusselvurdering i fjor høst. Han utkjempet og vant maktkampen i Politiets Fellesforbund med Arne Johannesen, blant annet om dette spørsmålet. På forbundets landsmøte i Molde i 2012 fikk Bolstad og hans meningsfeller flertall for fast bevæpning med stemmetallene 73 mot 51.

Dette er Bolstads mandat når han uttaler seg som han gjør, og skriver som han gjorde på NRKS Ytring i april: «Men skal politiet være i stand til å skape et trygt samfunn og håndtere terrorangrep, må man ha verktøyene på plass. Norsk politi må bevæpnes permanent, ikke kun midlertidig,» skrev han der.

Her plasserer lederen for politiets fagforening sin organisasjon i en direkte konfrontasjon med Stortinget. I mai gikk en enstemmig justiskomite inn for at politiet i Norge skal være ubevæpnet. Både Høyre og Fremskrittspartiets representanter sluttet seg til denne innstillingen.

Sigve Bolstad og forbundets aktivisme for generell bevæpning av politiet er høyst problematisk.

Bare Fremskrittspartiet har programfestet en generell bevæpning av politiet. I regjeringsplattformen fra 2013 står det at regjeringen vil åpne «for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen».

Dette forslaget ble altså avvist i vår, også av de to partiene som først fremmet det.

Sigve Bolstad og forbundets aktivisme for generell bevæpning av politiet er høyst problematisk. Politiet er alene betrodd å kunne anvende voldelige maktmidler, inkludert våpenmakt i spesielle tilfeller, mot landets borgere. Kravet som Bolstad formulerer, er at våpenmakt skal være et mer sentralt og tilgjengelig «verktøy» for norsk politi, i direkte motstrid til et enstemmig Storting.

En del av bakgrunnen er at politiets fagforening tidligere har opptrådt svært bastant for å tvinge gjennom sine krav. Under ledelse av Arne Johannesen, i en lønnskonflikt med Justisdepartementet i 2009, mobiliserte forbundet 4000 politifolk i full uniform til demonstrasjon foran Stortinget.

«Jeg opplever det som en trussel mot Stortinget: De viser muskler. De sier «hvis dere ikke gjør som vi sier, blir det alvor. Denne gangen har vi ikke våpen med oss, men neste gang kan det være at vi har det»», sa daværende leder i Venstre, Lars Sponheim om demonstrasjonen.

Den midlertidige, generelle bevæpning av politiet som ble satt i verk fra 25. november 2014, ble begrunnet i en trusselvurdering utarbeidet av Politiets Sikkerhetstjeneste. I PSTs språkdrakt fra den 5. november i fjor er det formulert slik på tjenestens hjemmeside: «Innenfor de kommende 12 månedene er det sannsynlig at det kan trues med, og bli forsøkt utført, terrorangrep i Norge. Med utgangspunkt i gjeldende trender innenfor ekstreme islamisters mål og metoder, samt det fiendebildet som tegnes av ISIL, kan militært personell, politi og enkelte politiske beslutningstakere være særlig utsatte. Politiet, PST og Forsvaret vil vurdere risikoreduserende tiltak innenfor sine respektive ansvarsområder.»

Bevæpningen ble altså begrunnet med et behov for selvforsvar i politiet, ikke først og fremst i behovet for ytterligere og væpnet beskyttelse av publikum.

Trusselvurderingen gjaldt også uniformert personell fra forsvaret. Men forsvaret satte ikke i verk tiltak til beskyttelse av sitt personell som i omfang og karakter er sammenlignbare med en generell bevæpning av 5.800 politifolk med skuddklare våpen. Det er en væpnet beredskap like høy som for soldater på vei inn i et aktivt krigsteater.

Justisminister Anders Anundsen var lenge totalt uinteressert i andre reaksjoner på PSTs trusselvurdering.

I Storbritannia har soloterrorister utført slike angrep som listes opp i trusselvurderingen fra PST, uten at det der er innført verken permanent eller midlertidig generell bevæpning av det britiske politi.

PST er en etat i politiet. Det er umulig å vite hvilket standpunkt de som har arbeidet med trusselvurderingen, har til spørsmålet om bevæpning av politiet. Men den aggressive våpenaktivismen i deler av politikorpset gjør det relevant å spørre om dette kan ha påvirket vurderingene.

Justisminister Anders Anundsen var lenge totalt uinteressert i andre reaksjoner på PSTs trusselvurdering, enn bevæpning, i bil, på gata, på kontoret, til enhver tid og i enhver situasjon. Inkludert barnetoget på 17. mai.

Først da et tjuetalls våpen var avfyrt ukontrollert, og løpske kuler satt i vegger, golv, tak og garderobespeil på politikamre rundt om i landet, kom spørsmålet i august til Politidirektoratet om det kunne tenkes andre løsninger enn at det sitter et skarpt skudd i kammeret på en pistol uten sikringsmekanisme, på låret til enhver politiperson.

Da Politidirektoratet anbefalte at våpenet skulle være uladd med ammunisjonen oppbevart adskilt fra våpenet, rykket Sigve Bolstad ut og kalte det et resultat av «politisk press».

Den 29. oktober nedgraderte PST faren for terrorangrep fra «sannsynlig» i løpet av de 12 månedene som snart er gått fra 25. november i fjor, til «mulig» uten nærmere angivelse av periode. PST skriver videre at «Angrep med enkle våpentyper mot symbolske mål, inkludert blant annet personell tilknyttet politiet eller forsvar, er fortsatt vurdert å være de mest sannsynlige scenarioer.»

PSTs trusselvurdering inneholder formuleringer som kan brukes både til å trappe ned eller opprettholde generell bevæpning.

Dette blir nå grunnlaget for hvordan den midlertidige bevæpningen skal håndteres, først av Politidirektoratet, deretter i Justisdepartementet. Med Anders Anundsen som justisminister er det all grunn til å tro at departementet vil ta den beslutningen direktoratet ber om. Hans første kommentarer til den nye trusselvurderingen var at han venter på rådene fra direktoratet.

PSTs trusselvurdering inneholder formuleringer som kan brukes både til å trappe ned eller opprettholde generell bevæpning. Slik departementet under Anundsen behandler spørsmålet om generell bevæpning, skapes det presedens for at det er politiet selv som bestemmer om norsk politi skal være generelt væpnet eller ikke. Dette er i tråd med forslaget i regjeringsplattformen om at den enkelte politimester selv skulle få ta denne avgjørelsen. Nå blir det i stedet direktoratet.

En ny regjering kan tenkes å trappe beredskapen ned også om trusselvurderingen ligger på et nivå der et uspesifisert angrep er «sannsynlig», men det er mer trolig at en fersk regjering vil prioritere andre politikkområder før den tar en konfrontasjon med Bolstad og de andre våpenaktivistene.

Det året vi har hatt et væpnet politi i Norge kan føre til at det blir politiet selv som får avgjøre om, når og hvor lenge politiet skal være generelt bevæpnet. Det enstemmige vedtaket i Stortinget fra i vår om å gå tilbake til ubevæpnet politi i en normalsituasjon, vil da få liten eller ingen praktisk betydning.