Politikk er å ville velge side

Arbeiderpartiets krise er i ferd med å bli en hengemyr, eller skal man si det sånn: Velgere og vanlige folk som venter på sin tur sitter fast i en hengemyr av renteøkninger, bekymringer, strømkriser og dyrtid, mens ledelsen som kunne strukket ut ei hånd i stedet bruker tiden på å kjefte på venstresiden til venstre, og gjøre seg pene for høyresiden til høyre.

Det er som om det ikke er skikkelig kontakt med virkeligheten, som om man ikke tror på folks privatøkonomiske krise fordi man ikke kjenner på den selv, som om man ikke lenger har en sosialdemokratisk ideologi, men i stedet skyr begrepet «ideologi» og tenker at det vel er noe ekstremvenstre driver på med.

Når man avkrever av andre innestemme i saker med reell uenighet, snakker man fra en enormt privilegert posisjon.

Mens vi, vi Arbeiderpartiet, vi skal være pragmatikerne i midten og venner med alle og du skal stemme på oss enten du er fattig eller rik!

Vestre sa i VG denne uken, og senere i Dagsnytt 18, at «venstresiden har en stygg uvane med å sette merkelapper på folk.» Han ønsker en debatt med «innestemme», og at partier som Rødt og SV ikke skal kalle folk verken laksebaroner eller velferdsprofitører fordi «det øker polarisering og konfliktnivået».

Når man avkrever av andre innestemme i saker med reell uenighet, snakker man fra en enormt privilegert posisjon. Det gjør man også når man bruker begreper som «polarisering» for å slippe å stå for en sak og ta en side. Man tror man er den voksne i midten og at alle kan være venner, men den politiske verden er ikke sånn.

Å forsøke å være partiet for alle er kanskje hengemyra man tråkker febrilsk rundt i.

Det er interessekonflikter i spill, som betyr noe for folk på ekte. Og er man med i den politiske leken, må man tåle steken. Polarisering er nytale for rykende uenighet, og det har det alltid vært i politikken. Hvorfor har vi ellers ulike partier?

Og det følgende bør arbeidernes parti ta med seg: Ulike partier slåss for ulike grupper i samfunnet fordi det er det som er kontrakten med velgerne deres. Å forsøke å være partiet for alle er kanskje hengemyra man tråkker febrilsk rundt i.

Denne helgen holder Arbeiderpartiet sin andre strategikonferanse for å evaluere høstens katastrofevalg. Mens kritikken mot partiet, inkludert fra deres egne i LO, blir mer og mer presis, oppfører Aps ledere seg som uskikkelige tenåringer som nekter å lytte. Det er synd, for det som kan skje hvis Arbeiderpartiet vakler, er alvorlig.

Når folk slåss med hverandre, slipper makten unna.

Slitasje og uro i dagliglivet til borgerne, uten at det blir tatt på alvor av venstresiden i posisjon, får mange til å søke andre utveier. De utveiene kan fort kommer fra en høyrepopulist.

Se på ukens valg i Argentina for eksempel. Ikke direkte sammenlignbart akkurat, men likevel et (skrekk)eksempel på hva som kan skje med en altfor utmattet befolkning som har mistet troen. Her overlater man nå samfunnet til den populistiske høyresiden, og hva får man da? Man får økonomisk liberalisering og nyliberalisme som vi kjenner den: privatisering av en velferdsstat som uansett skal radbrekkes, flere styrtrike på topp og flere fattige på bunn, og ikke så nøye med klimasak hvis noen kan tape penger på det.

Man kan også få illiberalisme på andre fronter: tilbakeskritt for abortsaken, for homofiles rettigheter, for kvinners saker, for eksempel. Javier Milei som vant i Argentina, er både abortmotstander og klimafornekter.

Noe annet dukker også opp i samfunn der folk har krevende hverdager. Rasisme, fremmedhat og mistanke mot hverandre, enten vi er syke, fattige eller har et nært forhold til Nav av andre grunner. Dette er ikke nødvendigvis noe høyrepopulistene trenger å si rett ut, men det er bensin som fungerer optimalt i deres eget maskineri.

Det er som om det er null kontakt med virkeligheten i Arbeiderpartiets ledelse.

Når folk slåss med hverandre, slipper makten unna. Intet nytt under den solen.

Sorg og sinne er tett knyttet sammen, og sorgen over å kanskje måtte selge hjemmet, ikke klare å gi barna den julen du hadde håpet, den kan lett tyte ut som sinne et helt annet sted. Noen vet å spille på den slags, og det er total krise at ikke Arbeiderpartiet evner å ta de grepene i regjeringsposisjon som kan trygge oss alle vekk fra dette mulige scenarioet.

Vi sier ofte, med rette, at høyrepopulistene har så enkle løsninger på vanskelige problemer. Men hvorfor skal vi gi dem eierskap på det?

Finnes det ikke en enkel løsning eller to venstresiden kunne slå i bordet med? Grunninntekt til alle. Heving av trygdesatsene. Fjerne egenkapitalen på boligmarkedet. Regulere det hadde også vært fint. Gi Norges Bank instruks om å stanse rentehevingen. Så veldig bra fungerer det jo ikke, tross alt.

Jeg lurer av og til på hvor Arbeiderpartiet får sine råd fra. Lobbyister? PR-byråer?

Det er som om det er null kontakt med virkeligheten i Arbeiderpartiets ledelse. Jeg vet det er et billig poeng, men det er umulig ikke å tenke på det: De to lederne, Jonas Gahr Støre og Jan Christian Vestre er begge mangemillionærer. De har aldri kjent på kroppen hva et rentehopp kan gjøre med deg, og hvordan det kan kaste rundt på hele livet ditt. Det er så klart ikke hele problemet, men litt av det.

Fagbevegelsen derimot, har kontakt med verden: LO-leder Peggy Hessen Følsvik sier til frifagbevegelse.no: Høye renter gjør at folk føler utrygghet for hus og hjem og for at økonomien ikke strekker til.

Jernbaneforbundets Ola Rune Kleiven sa onsdag på partiets Kartellkonferanse: Vi må slutte å lefle med Høyre light.

Forbundsleder Christopher Beckham Handel og Kontor sa: Renten stiger sånn at de ikke vet om kan beholde boligen, og han la til: Gjennomslagene fagbevegelsen har fått i regjering overskygges av krisene i folks privatøkonomi.

Hvis man glemmer hvor man kommer fra, vet man heller ikke hvor man skal.

Regjeringen ser ikke ut til å forstå dette: Kriser i folks privatøkonomi overskygger alt. De som vet, vet.

Og midt i dette går Jan Christian Vestre ut i VG, og som han har gjort tidligere, ber oss heie på «gründere» som om de er idrettsutøvere. Jeg lurer av og til på hvor Arbeiderpartiet får sine råd fra. Lobbyister? PR-byråer?

Det er noe historieløst over ledelsen i partiet, og det mens TV-serien «Makta» på sin måte minner oss om at det faktisk er en historie der. Hvis man glemmer hvor man kommer fra, vet man heller ikke hvor man skal. Det er som Beckham i Handel og Kontor sa denne uken: Folk skjønner ikke prosjektet.

Spørsmålet er om det er ett.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 24. november 2023.