Politikkens pøbler

Nå avdøde Alan Clark, en britisk politiker fra Margaret Thatchers tidsepoke, mest kjent for sine kvinnehistorier og godt ut på høyresiden-standpunkter, klaget en gang til meg over hvordan den britiske kampånden, den som hadde bygget imperier og vunnet kriger, nå var i ferd med å forsvinne. Halvveis spøkefullt antydet jeg at denne aggressive tilbøyeligheten fortsatt finnes der ute, blant britiske fotballpøbler som herjer stadioner og utenlandske byer. Med et drømmende uttrykk i øynene svarte han at dette faktisk var noe «som kan brukes til noe».

Det som da kunne virke en smule uhørt er nå smertefullt virkelig. Denne pøbelånden blir virkelig brukt til noe. Høyreekstrem terrorisme er på frammarsj i Storbritannia – selv om islamistisk vold er på vei ned, i det minste en stund. Britiske politikere som er mot at Storbritannia skal ryke ut av EU uten en avtale får dødstrusler. Eller verre ting. Jo Cox, et parlamentsmedlem fra Labour og en frittalende Brexit-motstander, ble i 2016 drept av en mann som ropte «Britain first!» mens han skjøt og knivstakk henne flere ganger.

Enkelte mennesker trekkes naturlig mot vold.

Storbritannia er ikke unikt. I USA har høyreekstreme grupper laget kaos på steder som Charlottesville og Pittsburgh, til tonene av kamprop som «Jøder skal ikke erstatte oss» («oss» betyr her hvite kristne mennesker). Den autoritære presidenten i Brasil Jair Bolsonaro hyller tortur, helt åpent. Selv i Tyskland er voldelig ekstremisme på frammarsj, spesielt i områdene som tilhørte det tidligere DDR. I India har statsminister Narendra Modi i beste fall vært likegyldig overfor den politiske volden hinduekstremister har stått for, ofte mot muslimer.

For diktatorer og demagoger har det altoppslukende sinnet hos folk som føler livet har vært urettferdig mot dem alltid blitt brukt til noe. Enkelte mennesker trekkes naturlig mot vold, en trenger bare de rette omgivelsene for å slippe slike drivkrefter løs.

Noe av dette drives fram av teknologi. Hat og aggresjon som tidligere ble holdt i sjakk, eller var begrenset til fotballstadioner, kan nå uttrykkes åpent og spres til millioner av likesinnede på nettet. Denne typen mobb-oppførsel er ikke begrenset til ytre høyre. Selvrettferdig aggresjon kan oppstå på venstresiden også. Det samme gjelder antisemittisme. Det er rikelig med det i Labour i Storbritannia, for eksempel.

Å bruke ubehøvlet språk handler heller ikke bare om å være usivilisert.

Det som er spesielt foruroligende med veksten i politisk vold i land som Storbritannia og USA, er at demokratisk valgte ledere aktivt oppfordrer til det. President Donald Trump kaller pressen «fiender av folket», han har oppfordret tilhengere til å «banke dritten» ut av kritikere under et av folkemøtene sine, og han har bedt fire kvinnelige fargede kongressmedlemmer reise tilbake dit de kom fra (alle bortsett fra én er født i USA). Helt nylig har Trump indirekte truet en anonym varsler med vold, en varsler som avslørte hvordan Trump forsøkte å overtale Ukrainas president til å grave opp skadelig informasjon om Trumps mulige motstander Joe Biden og sønnen hans. Det er ikke overraskende at en politimester i New Jersey som kalte Trump «det siste håpet for hvite mennesker» skal ha smelt hodet til en svart tenåring inn i en dørkarm.

Den britiske statsministeren Boris Johnsen er en smidigere, mer utdannet politisk spiller enn Trump, men også han nekter å slutte å kalle sine Brexit-motstandere for politiske forrædere, eller utenlandske kollaboratører. En lov som gjør at parlamentet kan stanse en Brexit uten avtale, er med Johnsons ord en «surrender bill» – en lov for overgivelse. Da parlamentarikeren Paula Sherriff kritiserte statsministerens språkbruk i parlamentet, og påpekte at parlamentsmedlemmer jevnlig blir utsatt for dødstrusler og trakassering fra folk som bruker slike ord, spyttet han tilbake at han «aldri hadde hørt slik tøv i hele sitt liv».

Faren med slik retorikk er ikke bare at den får voldelige mennesker til å føle de har lov til å følge sine brutale impulser. Når presidenten eller statsministeren sier det finnes forrædere blant oss, så er det ikke bare lov å angripe dem – det er vår patriotiske plikt. Å bruke ubehøvlet språk handler heller ikke bare om å være usivilisert – akkurat det er et vanlig fenomen i politisk debatt, på alle sider.

Et representativt demokrati kan bare fungere skikkelig dersom politiske motstandere ikke oppfører seg som om de var dødelige fiender.

Den mest alvorlige konsekvensen av å sprøyte vold inn i politikken, selv om det bare er gjennom ord, er at det gjør stor skade på det liberale demokratiet. Et representativt demokrati kan bare fungere skikkelig dersom politiske motstandere ikke oppfører seg som om de var dødelige fiender. Argumentasjon og kompromisser er verktøyene politikere er nødt til å bruke for å forsvare velgernes interesser. Men du kan ikke inngå kompromisser med en fiende eller en forræder, slik en religiøs person ikke kan inngå kompromiss rundt noe han holder hellig.

Det er mange grunner til at selv de eldste demokratiene, som USA og Storbritannia, blir stadig mer preget av stammeaktig hat. Politikk handler nå mindre om interesser, og mer om kultur, identitet og rasende følelser som piskes opp i de endeløse ekkokamrene på nettet. Alt er ikke politikernes feil. Men når politiske ledere bevisst utnytter disse spenningene og pisker opp de fiendtlige stemningene ytterligere, så gjør de enorm skade på institusjonene som er garantistene for folks frihet og sikkerhet.

Det er vanskelig å vite om volden vil avta når folk som Trump, Johnson, Modi og Bolsonaro er borte. Det vil opplagt avhenge av hva som kommer etterpå. Men når folk først føler de har fått tillatelse til å bryte alle normer for sivilisert oppførsel, fordi de øverste politiske lederne allerede har gjort det, er det vanskelig å reversere. Vår tids uhyggelige ironi er at de samme menneskene som lovet å gjøre landene sine storslåtte igjen, er de som har gjort mest for å ødelegge det som gjorde landene storslåtte i utgangspunktet.

 

Copyright: Project Syndicate, 2019.
www.project-syndicate.org