Politikkens tilbakekomst  

Skal vi tro politikk- og statistikknettstedet estimite.com, er det nå mer enn 99 prosent sannsynlig at det blir flertall for en variant av en rødgrønn koalisjon etter valget.

Hvordan det vil påvirke landet vårt, og folka som bor i det, kommer selvsagt an på hvem som ender opp sammen i regjering – og med støtte fra hvem. Men en del områder vil utvilsomt se annerledes ut dersom statsministeren i Norge heter Støre i stedet for Solberg. En rød tråd er ønsket om mer politisk kontroll over markedet, for å sikre at det fungerer til det beste for folk.

For det andre vil et regjeringsskifte føre til en helt annen innsats for å redusere økende økonomiske og sosiale forskjeller.

For det første kan vi forvente en ny retning i klimapolitikken. FNs klimapanel erklærte nylig kode rød for planeten om vi ikke raskt får utslippene ned. Fremdeles er imidlertid for alle praktiske formål Norges utslipp omtrent på 1990-nivå – mens klokken tikker. En viktig forskjell på rød og blå side i norsk politikk, ligger i koblingen mellom klima- og næringspolitikk, og myndighetene rolle i å skru opp tempoet.

Politikere fra Sp, Ap, SV og MDG har i et felles Agenda-prosjekt gått sammen om det de kaller en retningsgivende næringspolitikk, for å sette fart på det grønne skiftet. Dagens regjering er et helt annet sted: I hovedsak leveres det beskrivelser av mulighetsrommet, mens man peker på økt CO2-avgift. Det siste er nødvendig, men langt fra tilstrekkelig.

Ønsker man en annen utvikling, krever det mer av politikken.

Avgifter rammer skjevt, en utfordring for klimapolitikken som dagens regjering har vist liten forståelse for. En av de virkelig store utfordringene i klimapolitikken kommer til å handle om å få bredden av befolkningen med på omstillinger, og unngå at det er de som har minst fra før som betaler den høyeste prisen. Her drar de rødgrønne partiene i samme retning.

For det andre vil et regjeringsskifte føre til en helt annen innsats for å redusere økende økonomiske og sosiale forskjeller. Forskjellene i Norge har økt under dagens regjering, noe pandemien både har synliggjort og forsterket. Vi har en fordeling av formue på nivå med land som Storbritannia. Vanlige folk har fått redusert kjøpekraft de siste åtte årene, mens de på toppen har fest. Globalisering og teknologisk utvikling vil fortsette å dytte oss i retning større forskjeller.

Erna Solberg har gitt store skattekutt til de som har mest.

Ønsker man en annen utvikling, krever det mer av politikken. Aller viktigst er et organisert arbeidsliv, der folk har skikkelig lønn og anstendige forhold. Dagens regjering har imidlertid anerkjent «retten til å være uorganisert» og holdt fagforeningsfradraget i ro. Innsatsen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, som i en del bransjer er et stort problem, er mildt sagt lite imponerende.

Her vil partiene til venstre for dagens regjering dra i en ganske annen retning. Flere foreslår økt fagforeningsfradrag, som studier viser at øker organisasjonsgraden, og de vil lage en nasjonal variant av Oslo-modellen, slik at staten ikke handler fra useriøse arbeidsgivere. Skatt har også stor betydning for fordeling.

Erna Solberg har gitt store skattekutt til de som har mest, og vil fortsette med kutt i formuesskatten, om hun får fire nye år som statsminister. Partiene til venstre for dagens regjering går til valg på å redusere skattene for alle med inntekter under 600-750 tusen kroner, mens de som tjener mer må skatte noe mer.

Uansett hvem som vinner valget 13. september, vil Norge fortsatt være et godt land å bo i for mange.

Et annet område som er overmodent for en mer omfordelende politikk, er boligmarkedet. Det fungerer i dag som en ulikhetsmaskin. Mens dagens regjering mener at markedet for bolig i hovedsak fungerer godt, vil de rødgrønne ta kontrollen tilbake. Revitalisering av Husbanken, endring av plan- og bygningsloven slik at kommunene kan stille strengere krav til utbyggere om å bidra til sosial boligbygging, og opprydding i leiemarkedet, er eksempler på hva en ny regjering vil gjøre.

For det tredje vil en ny regjering bety store endringer i hvordan vi tenker om velferdsstaten fremover. Skal det strammes inn, eller bygges ut? Hos høyresiden har vi sett innstramminger og behovsprøving. Partiene til venstre er sterke forsvarere av brede og universelle velferdstjenester.

Hvordan velferdstjenestene forvaltes, og styres, er også viktig. Siden 2015 har regjeringen pålagt alle offentlige virksomheter flate årlige kutt, gjennom den såkalte avbyråkratiserings- og effektivitetsreformen. Konsekvensen har ofte blitt stillingsstopp og ingen vikarer på jobb, og jevnt over dårligere oppgaveløsning. Det er enighet på rødgrønn side, uavhengig av koalisjoner, om endring av denne reformen.

En ny regjering med de rødgrønne ved makten, vil ta politisk kontroll over samfunnsutviklingen.

Det er også enighet om at det er behov for en tillitsreform for ansatte i offentlig sektor, der utbredt mål- og resultatstyring erstattes med en arbeidshverdag der ansatte får mer frihet, tid og handlingsrom til å løse oppgaver slik at de også kan gi brukerne mer tilpassede tjenester – i hele landet.

Vi er heldige som bor i Norge. Uansett hvem som vinner valget 13. september, vil Norge fortsatt være et godt land å bo i for mange. Men det betyr noe hvem som styrer. De siste åtte årene har de rikeste fått stadig mer, mens vanlige folk har fått mindre inntekt og dårligere velferdstilbud.

Dette mens utslippene omtrent har stått på stedet hvil. En ny regjering med de rødgrønne ved makten, vil ta politisk kontroll over samfunnsutviklingen, og ikke la markedet styre alene. Med stadig økende ulikheter og en truende klimakrise som rykker nærmere, er det tvingende nødvendig.

(Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 6/9-2021.)