De gamle vet ikke alltid best

Den 77-årige Bernie Sanders har igjen kastet seg inn i den demokratiske nominasjonskampen. Nå som Hillary Clinton ikke står i veien, har senatoren fra Vermont en åpnere vei til demokratenes presidentkandidat. På en fersk meningsmåling blant demokratiske velgere havnet Sanders kun bak tidligere visepresident Joe Biden. Hvorvidt Biden faktisk ønsker å stille er ennå ikke klart, men det kan absolutt ikke utelukkes. Biden får støtte av 29 prosent av velgerne, mens Sanders får 22 prosent.

Forhåndsfavoritten Kamala Harris fra California samlet nylig 20 000 i Oakland da hun annonserte sitt kandidatur

Bak de to eldre herremennene kommer et mylder av mer eller mindre kjente kandidater. Hele 11 demokrater har så langt annonsert sine kandidatur. Kongressmedlemmet Jon Delaney har faktisk vært kandidat helt siden sommeren 2018, men har passet på å la det gå ubemerket hen. På målingen omtalt over fikk han 0 prosent oppslutning.

Delaney er derimot ikke en typisk kandidat i dette følget. De fleste andre er relativt kjente og sterke kandidater. Forhåndsfavoritten Kamala Harris fra California samlet nylig 20 000 i Oakland da hun annonserte sitt kandidatur. Senatoren Elizabeth Warren har i flere år ligget i Twitter-krig med Donald Trump, mens Corey Booker og Amy Klobuchar har markert seg de siste årene i senatet. Sammen med Kirsten Gilibrand og det unge stjerneskuddet Beto O’Rourke fra Texas utgjør denne gjengen det som trolig blir kjernen frem mot neste års nominasjonsvalg.

Disse kandidatene har en god del til felles. Flere av dem er senatorer, noen relativt ferske. De har omfavnet politikk som tidligere var tabu i partiet, mye takket Bernie Sanders sine initiativ. «Medicare for all», bedre kjent som et statlig finansiert helsetilbud, er nå plutselig hverdagskost i Det demokratiske partiet. Den nye klimapakken «Green New Deal» likeså. Høyere minstelønn og gratis høyere utdanning har også blitt stuevarmt.

Hvis Joe Biden også blir med på rotteracet mener jeg at farsen er komplett.

Venstresvingen

Venstresvingen gjør rommet trangere for 2016-utfordreren Bernie. Han er ikke lenger like spesiell, og vil ikke ha monopol på de unge, progressive velgerne. Nå som nettopp Sanders er forhåndsfavoritten blir fallhøyden større. Dette på tross av at han kommer inn i nominasjonskampen med svært mange donorer på laget, og et stort nettverk fra 2016.

Hvis Joe Biden også blir med på rotteracet mener jeg at farsen er komplett. Da har demokratene kastet bort en uvurderlig sjanse til å fornye sin toppstruktur. De har allerede delvis gjort det ved å renominere Pelosi som speaker i Representantenes hus. Det er en illustrasjon på at partiet under Obama ikke maktet å fostre frem nye talenter. Misforstå meg rett, det kan fort være at en Joe Biden eller Bernie Sanders slår Trump i 2020. De skaper tross alt mest entusiasme blant demokratiske velgere nå, selv om Biden ikke en gang har annonsert sitt kandidatur. Men hvorfor satse på de gamle varene når de nye er vel så bra?

Harris står solid plantet midt i partiet, selv om hun har flørtet med den gryende progressivismen i partiet. O’Rourke leverer den magiske «Kennedy-appellen», og venstresidealibiet.

Harris – O’Rourke

Med unntak av Sanders har ingen av de 11 demokratene som nå står ved startstreken, blitt testet skikkelig. En nominasjonskamp har en tendens til å spise opp forhåndsfavoritter. Bare spør republikaneren Marco Rubio. Likevel er det utrolig fristende å anbefale demokratene å satse på Kamala Harris og Beto O’Rourke (som visepresidentkandidat) i 2020.

Den tidligere republikansk folkevalgte Joe Scarborough, nå programleder på et morgenshow, sa nylig at kandidaters politiske ideologi kun betyr noe frem til den personen åpner kjeften. Med det mener han at appell er viktigst av alt. Jeg er enig. Amerikansk valgkamphistorie er full av solide kandidater som ikke klarte å levere på stjernefaktoren. På dette området har Harris og O’Rourke allerede vist at de har mye av det som skal til.

Harris står solid plantet midt i partiet, selv om hun har flørtet med den gryende progressivismen i partiet. O’Rourke leverer den magiske «Kennedy-appellen», og venstresidealibiet. De når minoritetsvelgerne som Obama leverte, og de unge som Hillary Clinton ikke nådde. Enkelte vil kontre med at dette kan skremme bort velgerne i Rustbeltet som sikret Trump seieren i Pennsylvania, Ohio og Wisconsin. Det er et merkelig argument, all den tid Obama vant disse tre delstatene både i 2008 og 2012.

Det demokratene trenger for å slå Trump i 2020 er entusiasme.

Det demokratene trenger for å slå Trump i 2020 er entusiasme. Hadde Clinton-kampanjen levert bare en brøkdel av det Obama klarte på akkurat det feltet, hadde ikke Trump vært i Det hvite hus. Ja, Trump engasjerte en del hjemmesittere, men en stor del av svaret er at mange demokrater valgte å sitte hjemme heller enn å møte opp for Clinton.

I 2020 har demokratene et valg mellom gammelt og nytt. Velger de det første kan de fort vinne presidentvalget likevel, men det blir i så fall en dyrekjøpt seier for partiet. Nå er tiden for å fornye sine kandidater, og i Kamala Harris og Beto O’Rourke har man to solide kandidater til å gjøre nettopp det.