Redd palestinerne, redd deg selv

Det er ikke til å begripe at en samlet verden av stater ikke for lengst har bedt Israel besinne seg, og krevd våpenhvile umiddelbart. Den menneskeskapte katastrofen vi er vitne til ødelegger ikke bare Gaza, den ødelegger alle våre sinn, våre sjeler og vår tro på folkevalgte, på FNs autoritet, på internasjonale lover og regler, på at menneskeverd er noe som gjelder for alle.

Når Frankrike og Tyskland nå har forbudt demonstrasjoner til støtte for Palestina, og med det kriminaliserer vanlige folks støtte til en gruppe medmennesker under total destruksjon, settes demokratiet og ytringsfriheten i spill også utenfor Midtøsten.

Det mange av oss kritiserer er legitimeringen av massakrer på sivile som ligger i uttrykket «retten til å forsvare seg».

Det nye er ikke at folk bombes i fillebiter i krig. Det er det som er krig. Det er nye er at det såkalte «internasjonale samfunnet» ikke fordømmer både utsultingen, drapene, frykten og skadene mennesker helt bevisst utsettes for av andre.

Det er et politisk vannskille når et slikt kollektivt overgrep skjer, og vi samtidig ser støtte til overgriperen fra USA, fra NATO, fra Frankrike, Storbritannia, EUs ledelse. Håndtrykkene, smilene, klemmene og pressekonferansene med Israels ledere glemmer vi aldri. Vi glemmer heller ikke alle de modige som kritiserer dette, både på høyt og lavere nivå.

Andre leser også: Begreper som våpenhvile høres ut som noe vi en gang så på en gammel film.

Det er ingen som kritiserer varm omfavnelse av et folk og lederne deres, som måtte oppleve brutal terror og fremdeles lever med kidnappinger av sine kjære. Det mange av oss kritiserer er legitimeringen av massakrer på sivile som ligger i uttrykket «retten til å forsvare seg».

Det vi har sett i Gaza de siste dagene, der overgriperen aktivt støttes med våpen, retorikk og politikk, kan ikke skje uten at den ene part dehumaniseres.

Og når noen iblant oss mister menneskeverd, da er det fare på ferde. Vi har grusomme historiske eksempler på dette; Nazi-Tyskland, Rwanda, Jugoslavia, blant andre, og vi har etter hver eneste katastrofe et håp om «aldri igjen». Så skjer det igjen likevel, for eksempel skjer det nå, rett foran øynene våre.

At et land som opplever terror som Israel gjorde 7. oktober i år, reagerer med raseri, redsel og sorg er det lett å forstå, og ikke vanskelig ha respekt for.

Noen ting er viktig å huske på.

Når dehumanisering av en gruppe mennesker skjer, er det sjelden sånn at det er hele verden som driver med det. Det er mer finurlig enn som så. Det handler om å kunne begrunne bruken av brutal makt overfor en gruppe, og få nok folk med på den ideen. Målet kan være ulikt. Det kan handle om å ville tilrane seg den andres eiendom, penger eller posisjon, eller å ville ha dem vekk på grunn av ideer om etnisk «renhet» eller nasjonalisme. Eller dette samlet. Det handler i alle fall ikke om at noen ikke lenger er mennesker som oss andre.

Nazistene fremstilte jødene som rotter. I Rwanda var det snakk om kakerlakker. Israels ambassadør i Berlin kalte Hamas for «blodtørstige dyr». Israels forsvarsminister Yoav Gallant slo til med nyskapningen «menneskelige dyr». Men tro det eller ei: Hamas er også mennesker som oss, noen av oss, skapt av oss. Vi må tørre å ta debatten, som det i andre sammenhenger anses fremoverlent å si. Dessverre er det ikke kun Hamas som dehumaniseres nå. Det er palestinere på Gaza flest. Handling taler høyere enn ord.

FNs sakte fall er også en krise i krisene.

Å ta fra noen menneskeverdet gjennom dehumanisering, er særlig effektivt hvis den andre faktisk ikke har gjort noe galt. Kanskje har de til og med berettigede krav? Kanskje de bare vil eksistere på jorden? Å være til kan noen ganger være en provokasjon nok, så lenge vi har en verden bygget på ideer om nasjoner, ulikheter mellom oss, grenseoppganger og privilegier, og konkurranse mellom stater som en naturlig del av samværet.

Andre leser også: Når blir sorg til et ønske om hevn?

Det vi andre må gjøre, når verdens ledere svikter, er å fortelle hva vi ser når vi ser en palestiner: Vi ser oss selv. Det er ikke sånn at vi ikke kan begripe hva en palestinsk mamma eller pappa går gjennom nå. Det er motsatt. Vi kan det. Det er derfor vi sover dårlig og scroller på telefon. Og det må vi si fra om igjen og igjen.

At et land som opplever terror som Israel gjorde 7. oktober i år, reagerer med raseri, redsel og sorg er det lett å forstå, og ikke vanskelig ha respekt for.

Men det er likevel sånn at når noen er i krise, det gjelder oss privat, det gjelder statsledere, inkludert i den andre grusomme krigen som pågår i nærmiljøet, så bør man være åpen for andres råd. Fra FN for eksempel, som dessverre behandles stemoderlig av sine egoistiske barn av alle nasjoner og er kronisk dårlig ivaretatt og underfinansiert og ikke har den autoriteten som vitterlig fortjener. FNs sakte fall er også en krise i krisene.

Menneskeverdet er ikke et nullsumspill der noen må ut for at andre må inn.

Dehumanisering er skrittet forbi et fiendebilde. Det er når den andre blir pur ondskap, eller et monster, et dyr. Når vi kommer hit, forsvinner også alle tanker om at vi selv kan ha noen skyld i saken, eller evne til å se saken fra den andres ståsted. Konflikten blir det gode mot det onde. Det handler om å vinne, eller tape. Straffe og ødelegge. Det motsatte av dialog, diplomati, en sakte vei mot fred og kompromisser, uten bomber i hodet på folk og traumer i generasjoner.

Vi har lov til å si «men». Men, menneskeverdet er ikke et nullsumspill der noen må ut for at andre må inn. Både russere og ukrainere har like sterkt menneskeverd. Det har palestinere og israelere også. Muslimer og kristne. Og så videre. Vi er alle noen av oss, og i det øyeblikket vi dehumaniserer for å kunne drepe, skade og utrydde, lefler vi med krefter som kan smitte oss, eller ramme oss, når vi minst venter det.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 27. oktober 2023.