Reis idealer. Og snakk sant

Høsten 1877 holdt Bjørnstjerne Bjørnson en tale i Studentersamfundet, som skulle bli kjent under tittelen «Om at være i Sandhed». Uten å nevne ham ved navn – det var ikke nødvendig – gikk han i rette med kong Oscar og hans tale til Uppsalastudentene en drøy måned tidligere.

For at en slik idé skal være attraktiv, må det først skapes en undergangsstemning, en følelse av at verden er i forfall.

Bjørnson sa til studentene at de befant seg i en overgangstid. De hadde begynt å tvile på det gamle, men samtidig var de redde for det nye og ukjente. Noen av ordene hans klinger ubehagelig velkjent i vår egen tid:

«Vi lider af Selvbedrag, vi lider af megen Løgn, som vi selv ikke ser, og af megen Løgn, som vi ser, men ikke ved, hvad vi skal gjøre med», sa Bjørnson.

Både i talen og i debatten som fulgte, tok han til orde for å slutte med det han kalte «folkesmiger» og «bondekultus», og kritiserte det han kalte uvitenhetens hovmod. «Med Skrydet faar det have Slut», sa han. «Men ikke med Haabet, ikke med Arbeidet, ikke med Sandheden.»

Bjørnson pekte på to oppgaver som ikke måtte forsømmes. For det første: Å reise idealer. For det andre: Å snakke sant.

For å forhindre dette manes det til kamp, mot indre og mot ytre fiender.

Vi lever i dag i en verden der løgnen ikke bare er på fremmarsj, men der den masseproduseres og -konsumeres, mens sannhet og rett får stadig skrinnere kår.

Samtidig ser vi at de som er best til å snakke om fremtiden, om idealene, om at noe annet og bedre kanskje er mulig, altfor ofte er de som bevisst angriper sannheten, og som forsøker å sette oss opp mot hverandre ved hjelp av løgner og konspirasjonsteorier. Politiske krefter som alltid reiser idealene ikke i fremtiden, men i fortiden.

Den britiske historikeren Roger Griffin har kalt fascismen en «palingenetisk form for ultranasjonalisme». Ordet er satt sammen av begrepene génesis, «fødsel», og palin, «igjen». Fascismen er, litt forenklet, en idé om nasjonal eller sivilisatorisk gjenfødsel.

For at en slik idé skal være attraktiv, må det først skapes en undergangsstemning, en følelse av at verden er i forfall. Vi må bli overbevist om at noen har sviktet oss, at vi påføres tap eller ydmykelse. Slikt blir gjerne lettere dersom vi samtidig forestiller oss nasjonen som en kropp, et legeme som kan sykne hen eller dø.

Å reise idealer i en slik tid kan synes håpløst, naivt – og kanskje til og med usant?

For å forhindre dette manes det til kamp, mot indre og mot ytre fiender. Og det er nesten alltid de indre fiendene som må tas først. Som det het i et av de mange borgerkrigsmemene verdens rikeste mann, Elon Musk, nylig bidro til å spre til sine 250 millioner følgere: «First the traitors. Then the invaders».

Å fortelle en historie om forfall er ikke vanskelig i vår tid. Da de to generasjonene før meg ble voksne eller vokste opp, så det annerledes ut enn nå. Alle ville få det bedre, syntes det som, kanskje alle til og med ville få det bra. Det handlet om velstand og velferd – men også om demokrati.

Diktaturer falt. Først de fascistiske, i Italia, Tyskland, siden i Spania, Portugal, Hellas, Argentina, Chile. Siden falt også diktaturene i øst. Jeg vokste selv opp i en tid der noe av det første politiske vi gjorde, var å forsøke å velte apartheidregimet i Sør-Afrika. Og så fikk vi se det falle.

Slikt skapte håp, en optimisme. En tro på at politikk betyr noe.

Når mange unge i dag sier de ikke har særlig tro på fremtiden, skyldes det ikke bare oppdiktede fiendebilder og oppblåste konflikter, men også noen helt reelle problemer. Et mer avmektig demokrati er ett av dem. Men bare ett.

I sommer har vi også sett verden brenne. Gamle og syke som dør av varme. Samtidig som Russland fortsetter sin over 12 år lange krig i Europa, ser vi krigsforbrytelser som ingen ende vil ta, både på Vestbredden og i Gaza. Nå reises det galger forbeholdt palestinere, med tilhørende amfi.

Jeg har ikke for vane å sitere kongen.

Vi vet at ufattelig mange mennesker allerede har dødd, eller vil dø, som en følge av Elon Musks og Donald Trumps motorsagmassakre i internasjonale bistandsprosjekter. Og vi ser situasjonen forverre seg i Sudan, som lenge er blitt beskrevet som verdens største humanitære krise. Jeg kunne fortsatt – men tror ikke det er nødvendig.

Å reise idealer i en slik tid kan synes håpløst, naivt – og kanskje til og med usant?

Selv vil jeg likevel holde fast ved at Bjørnsons to oppgaver er uatskillelige: Dersom vi skal klare å formulere nye idealer sammen, noe å strekke oss etter, er første bud å snakke sant. Og bare om vi snakker sant, kan vi skape idealer som lar seg realisere.

Jeg har ikke for vane å sitere kongen. Men der Bjørnson i sin tid mente det var nødvendig å ta til orde mot kong Oscar, føler jeg denne spesielle tida vi nå gjennomlever sammen, for å snakke med kong Harald.

I en av de siste talene han holdt, på 80-årsmarkeringen for frigjøringen fra fascismen, i Trandumskogen 8. mai i fjor, sa han noe svært viktig: «I nærmiljøet, i hverdagen vår, verner vi om verdiene våre ved å unngå å spre løgner, men å snakke sant.»

Og i sin siste nyttårstale, for bare litt over et halvt år siden, sa han: «Så hva om vi henger dette spørsmålet opp over inngangen til 2026: Hva er jeg takknemlig for?»

Sannhet, altså. Og takknemlighet.

Men for å klare det, må vi være forpliktet til sannhet også den andre veien.

Takknemlighet er følelsen vi gjerne kjenner på når vi tar innover oss hvordan mennesker en del andre steder i verden har det – helst sammen med et ansvar for å gjøre vårt for å gjøre det bedre.

Det er følelsen vi kjenner på når vi forstår hva andre mennesker gjør for oss, og hva vi gjør for hverandre – for eksempel når vi havner på sykehus og med ett er avhengige av fellesskapet vi så lett tar for gitt. Og det er det vi kjenner på når vi husker hva våre bestemødre og bestefedre ofret i kampen for vår fred og frihet, mot nazismen.

Men det å være takknemlig er dessverre en følelse som så altfor lett drukner i andre. I irritasjon, frustrasjon, misnøye, eller i frykt og i verste fall hat. Følelser som kan spise oss opp innvendig. Og som tærer på det fellesskapet vi nå trenger, mer enn på lenge.

Samtidig er det viktig å understreke at takknemlighet ikke utelukker å kunne snakke sant om de problemene vi ikke har løst ennå. Selv kommer jeg fra fagbevegelsen, der en viktig oppgave er å identifisere samfunnsforhold som bør endres, peke på det som er urettferdig, og forsøke å rette det opp, sammen.

I min erfaring er det paradoksalt nok ofte de av oss som har aller mest, og som man skulle tro hadde det aller best, som er de verste til å syte og klage.

Men for å klare det, må vi være forpliktet til sannhet også den andre veien. Til ikke å overdrive, til å sette ting i sitt rette perspektiv. Til å minne hverandre om hvor heldige vi er. Og om hvor takknemlige vi burde være.

I min erfaring er det paradoksalt nok ofte de av oss som har aller mest, og som man skulle tro hadde det aller best, som er de verste til å syte og klage. Og det skjer gjerne med en helt annen styrke, og med et helt annet sinne, enn det jeg møter hos folk som faktisk sliter med å få endene til å møtes.

«Vi lider af Selvbedrag, vi lider af megen Løgn, som vi selv ikke ser, og af megen Løgn, som vi ser, men ikke ved, hvad vi skal gjøre med», sa Bjørnson for 150 år siden. Han oppfordret oss til å «være ligetil og sande indbyrdes og mod Alle», også når vi er vrede. «I tjener derved Eder selv, I tjener det, som vokser i vort Folk, I tjener den næste Slægt», avsluttet han med å si. Det er kloke ord jeg håper vi kan bringe videre.

(Teksten er en lett bearbeidet versjon av en tale Jonas Bals holdt på Bjørnson-dagen i Molde denne uka. Også publisert i Dagsavisen.)