Representasjon betyr noe, også i Norge

De siste dagene har Norge vært preget av kvinners motstand på flere forskjellige måter. Den mest opplagte er demonstrasjonene på slottsplassen mot den nye regjeringen og deres angrep på kvinners reproduktive rettigheter. Mye har blitt sagt og skrevet om dette, men jeg kan prøve å oppsummere. Den politiske ledelsen i Norge har blitt et sirkus. Det er nesten så man lurer på om de ikke like gjerne skulle slengt inn en Reservasjonsminister i potten også – for alle de ministre som ikke orker mere “støy” rundt seg. Støy som i: mennesker.

Det er ganske spesielt at man må sitte i 2019 å skrive en kommentar for å minne folk om akkurat det, men det må man altså.

Men også kulturnorge har vært preget av en debatt om kvinners og minoriteters plass i samfunnet, de siste dagene. Først via komiker Sigrid Bonde Tusvik kritikk av humorprisen og senere gjennom stemmer som også har pekt på utfordringene med mangfold i bransjen. Fra menn i humorprisens komité har det kommet spake forsøk på å unnskylde seg av typen “Jaja, det var litt dumt, men det var ikke med vilje daaa”. Som er omtrent det alle menn gjennom hele verdenshistorien alltid har svart når noen unntaksvis har lurt på hvor alle andre enn hvite, heterofile menn ble av.

Ikke godt nok

Poenget er dette: “Det bare ble sånn” er ikke et godt nok svar for noen bransjer lenger. En næringslivsleder kan ikke svare på den måten om noen lurer på hvorfor han har ansatt null kvinner. Det finnes generelt i arbeidslivet, en overbevisning om at at det eksisterer strukturer som gjør at det er faktiske forskjeller på det å bli født som hvit mann i middelklassen og det å bli født som kvinne, minoritet eller i en lavere klasse.

Allerede på slutten av 80-tallet skrev kunsthistoriker Linda Nochlin i et essay om kvinner i kunsten at:

“Men i virkeligheten, som vi alle vet, er ting som de er, og som de har vært i kunsten som på hundre andre områder: latterliggjørende, undertrykkende og motløs for alle de kvinner blant oss, som ikke hadde flaks og ble født hvit, helst middelklasse og fremfor alt mann. Feilen ligger ikke i våre stjerner, våre hormoner, menstruasjonssyklusene eller våre tomme indre, men i våre institusjoner og vår utdanning – utdanning forstått som å inkludere alt det som skjer med oss ​​fra det øyeblikket vi kommer inn i denne verden av meningsfulle symboler, tegn og signaler.”

Helt siden jeg begynte å skrive som arbeid har jeg blitt bedt om å dempe meg

Noen har også ment at det er av egoistiske grunner at Sigrid Bonde Tusvik skrev sin kronikk. At hun bare var bitter for å ikke vinne. Men det er ikke selvopptatt å peke på strukturer, det er å være våken. Bonde Tusvik vet nok bedre enn mange andre at det også foregår alvorlige menneskerettighetsbrudd andre steder i verden, hun snakker om sitt globale engasjement i nesten hver eneste episode av podkasten sin. Og dessuten: En kvinnelig komiker kan skrive en million kronikker om den høyre brystvorta si og fortsatt ikke fylle den selvopptatte kvota som hvite menn har fylt de siste hundre åra. 

Det er ikke en avgrenset plass i samfunnet for å diskutere utsatte gruppers stilling i samfunnet, man trenger ikke å sette de opp mot hverandre. Både kvinner og minoriteter (eller begge deler) har, i et demokrati, rett til å ta akkurat den plassen de vil og majoritetsbefolkningen har dessuten også et ansvar for å gi dem den plassen. Det er ganske spesielt at man må sitte i 2019 å skrive en kommentar for å minne folk om akkurat det, men det må man altså.

Det tok forøvrig noen dager og så kom plutselig også eks-minister Listhaug på banen med en kommentar om Bonde Tusvik på sin Facebook, under hasjtaggen #ikkeminkomiker. I kommentarfeltet under ser det ut som i kommentarfelt om kvinner som stikker seg ut i offentligheten forøvrig. Ingenting nytt med det dessverre. Men det er kanskje likevel et litt flaut lag å spille ball med, eller? 

Det handler om strukturer

Jeg har også, som Sigrid Bonde Tusvik, studert sammen med en del menn som nå har blitt en del av det som nå er Humor-Norge. Jeg har gått på Westerdals og sett hvordan strukturene hun beskriver fungerer fra innsiden, jeg vet at flere kvinner har følt på det samme. Jeg vet hva det krever av unge jenter å tørre og ta plass på en humorscene, å drite seg ut 20 ganger på rad, som mange av disse mennene fikk selvfølgelig plass og lov til i studietiden. En av de morsomste i mitt kull var en kvinne, men den øvrige befolkningen får nok aldri vite hvem hun er. 

Jeg har følt på strukturene selv også, selv om jeg valgte en helt annen retning enn humor. Helt siden jeg begynte å skrive som arbeid har jeg blitt bedt om å dempe meg, eller om å ta ut jeg-et i tekstene mine, eller om å skrive om noe annet. Noe annet som i: Skrive om det som også gjelder menn, eller bare menn. Å skrive om halve befolkningen i verden blir ofte sett på som en særinteresse, noe litt flaut. Det krever viljestyrke å stå i den motstanden og det provoserer meg grenseløst at det er forventet av meg som arbeidstaker. Kvinner burde også få være late og/eller redde.

Alle hvite menn som ikke skjønner helt at disse strukturene ikke er teoretiske for oss andre, men levde liv og faktiske erfaringer.

Effekten motstanden har hatt på meg har vært motsatt av det som kanskje er intensjonen. Det har gjort meg enda mer overbevist om at det jeg skriver er universelt, at måten jeg skriver på er politisk og at jeg faen meg ikke bør dempe meg, noensinne. Jeg skriver “jeg” hele tiden, en del tror fortsatt at det bare er fordi jeg liker å skrive om meg selv. Men å skrive “jeg” som kvinne i dagens samfunn er først og fremst en politisk øvelse. For om dagens politiske situasjon sier oss noe, både globalt og nasjonalt, så er det nemlig at kvinners stemmer og erfaringer er viktige å gi plass til i det offentlige ordskiftet.

Også i kulturen. For kulturen er, tror jeg, kanskje den viktigste måten å videreformidle viktige samfunnsutfordringer til befolkningen vår på. På den måten er det jo litt interessant, i det minste, at vi nå har en kultur OG likestillingsminister.

Gi meg de ydmyke menn

Undertrykkende strukturer fungerer ikke i vakuum, de er en del av et system. Anti-feministen Jordan Peterson skriver om makthierarkier. Og selv om vi er glødende uenig i hvordan disse fungerer, hvordan vi bør forholde oss til dem og hva løsningene er, så tror jeg også at det å sette fingeren på at det finnes makthierarkiene i verden er viktig å forstå om vi noensinne skal komme oss videre i disse diskusjonene. Jeg forventer kanskje ikke at Listhaug skal forstå det, men jeg forventer mer av menn jeg har gått på skole med, menn jeg har vært eller er glad i. Ikke fordi de har sagt noe dumt i denne sammenheng nødvendigvis, men fordi de fleste aldri sier en dritt. Jeg er så utrolig skuffa over tidligere, mannlige skole og klassekamerater som jeg vet er enig med meg, men som lar det være opp til oss andre å skrive kronikkene og ta kampene. Alle hvite middelklassemenn som ikke skjønner helt at disse strukturene ikke er teoretiske for oss andre, men levde liv og faktiske erfaringer.

Når det av og til dukker opp én mann som skjønner greia blir man så fra seg av begeistring at man nesten tisser på seg. Og det er også irriterende, men mest bra. 

Det hele er ganske enkelt: Legg dere flate, eller reis dere opp sammen med kvinner og minoriteter i deres egen bransje

Tingen er: Representasjon betyr noe, også i Norge. Å ta de reelle utfordringene her hjemme på alvor er også viktig. Det handler ikke om Bonde Tusviks personlige behov, men om den evigvarende kampen om å få være menneske på samme premiss som alle andre. Det var det som fikk henne til å klikke på podkasten sin denne uka, et raseri som umiddelbart også smittet over på meg. Ikke fordi Sigrid Bonde Tusvik er #minkomiker (selv om hun er det). Men fordi jeg også, som veldig mange andre kvinner, har erfart problemene hun faktisk peker på.

Noen sa en gang at full likestilling først er oppnådd når det er selvfølgelig at kvinner kan være like ræva som den mest ræva mann. Det er det vi snakker om her, og det er litt slitsomt å måtte forklare det tusen ganger på rad. For så dumme er dere ikke, o’ kulturmenn.

Det hele er ganske enkelt: Legg dere flate, eller reis dere opp sammen med kvinner og minoriteter i deres egen bransje.