Republikanske martyrer

NEW YORK: Man kan lure på hvorfor en tenåring vandret gatelangs i en by i Midtvesten med et halvautomatisk våpen. Han hevdet å forsvare byens innbyggere og eiendom. Men det var ikke derfor nå 18 år gamle Kyle Rittenhouse (bildet over) ble stilt for retten i november. Han drepte to menn og såret en tredje — og hevdet at han gjorde det i selvforsvar.

Man kan lett se for seg at dersom en svart mann skyter tre hvite personer, vil ikke vedkommende slippe så lett unna.

Skyteepisoden fant sted i Wisconsin. Der er det, i henhold til delstatsloven, en lav terskel for selvforsvar. Det er lov å bære skytevåpen. Og det er lov å skyte noen for å forhindre «det personen med rimelig grunn mener er et ulovlig inngrep […] av en annen person». Siden en mann rettet et våpen mot Rittenhouse og to andre løp etter ham, mener juryen at han hadde rimelig grunn til å frykte et slikt «inngrep».

Dette er ikke en absurd kjennelse. Man kan lett se for seg at dersom en svart mann skyter tre hvite personer, vil ikke vedkommende slippe så lett unna. (Alle som ble skadet av Rittenhouse var hvite.) Men det er ren spekulasjon, og det er ingen grunn til å betvile at juryen opptrådte i god tro.

Uansett publiserte enkelte liberale medier umiddelbart artikler der det ble tatt til orde for at kjennelsen var et åpenbart tilfelle av hvit rasisme. Rittenhouse kom angivelig til Kenosha for å beskytte folk under en Black Lives Matter-demonstrasjon. Derfor hevdet en skribent i The Guardian at «kjennelsen viser at det er rimelig å tro at frykten for svarte mennesker kan føre til at en hvit person kan frikjennes fra enhver forbrytelse».

Politiske partier som hengir seg til denne formen for følelsesladet språk, er sjelden demokratiske.

Slike raske slutninger er sjelden kloke. Reaksjonene på den amerikanske høyresiden er imidlertid mer foruroligende. Tidligere president Trump tok imot Rittenhouse i sitt staselige hjem i Florida, ble fotografert sammen med ham og kalte ham en «skikkelig fin, ung fyr» som hadde blitt feilbehandlet av påtalemyndigheten.

Ifølge denne fortellingen var liberalere ute etter å ta ham. Rittenhouse hevdet selv at han hadde blitt «ekstremt ærekrenket». Dette dreier seg om mer enn å forsvare vill skyting og borgervern. Det dreier seg om å gjøre politiske motstandere om til farlige fiender og støtte opp om vold gjennom overdrevne fortellinger om martyrer.

Den amerikanske venstresiden har sitt eget språk for misnøye og traumer. Svarte som blir skutt av politiet står i sentrum for nasjonale demonstrasjoner mot hvit overmakt og rasisme. Da George Floyd ble drept av politimenn i Minneapolis i mai 2020, ble han en martyr — et offer for «systemisk rasisme». Og «sosial rettferdighet» kan være en unnskyldning for fanatisme, noe som ofte inviterer til like ekstrem respons fra høyresiden.

Men martyr-språket er farlig, selv når følelsene er berettigede.

Likevel er det fortsatt god grunn til å beklage måten politiet rutinemessig behandler afroamerikanere på. Og noen av Trumps mest ihuga tilhengere legger ikke skjul på sine rasistiske holdninger. Da noen av dem ble arrestert etter å ha stormet Kongressen i 2021, ble de martyrer for høyresiden.

Etter å ha besøkt disse «patriotene» i fengsel, la det høyreradikale kongressmedlemmet Marjorie Taylor Greene ut en tweet der det sto: «Jeg har aldri sett menneskelig lidelse som den jeg så sist natt». Og Trump kalte Ashli Babbitt, som ble skutt av en politimann da hun brøt seg inn i Kongressen, «en helt fantastisk person».

Vi kan ikke sammenligne det som skjedde med Floyd med Rittenhouse og mobben som endevendte Kongressen. Det er lettere å sympatisere med de som blir opprørt over rasisme enn det er med såkalte patrioter på høyresiden som bedriver borgervern. Og det er sjelden at folkevalgte politikere på venstresiden støtter opp om vold. Men martyr-språket er farlig, selv når følelsene er berettigede.

Hva skal et politisk parti gjøre når det andre store partiet har blitt tatt over av selvutnevnte hellige krigere?

Martyrdom er en religiøs forestilling. Folk dør for sin tro. Religioner er grunnlagt på sine martyrers blod. Politiske partier som hengir seg til denne formen for følelsesladet språk, er sjelden demokratiske. Horst Wessel, den nazistiske brunskjorten som ble drept i et gateslagsmål med kommunistiske aktivister, ble en martyr for nasjonalsosialistene. Men nazismen — med sin lederdyrkelse, sine martyrer, sine mystiske ritualer og fakkeltog — lignet mer på en religion enn en politisk trosretning. Dette gjelder ikke, tradisjonelt sett, demokratiske partier, verken på venstre- eller høyresiden.

Så lenge politiske forskjeller dreier seg om interesser og ideer som kan diskuteres på noenlunde fornuftig vis, kan politiske motstandere respekteres, og kompromisser kan inngås. Det er ikke noe ved demokratisk politikk som er «hellig»; liv bør ikke ofres for et parti eller en sak. Men fornuftig debatt ender når politikk blir religion. Når blodsutgytelse og martyrdom blir framstilt som et ideal, er det ikke rom for kompromiss.

Alle rettslige midler bør brukes for å stoppe ekstremister fra å ødelegge demokratiske institusjoner.

Trump-tilhengere anser ikke de som har motstridende syn — liberalere, anti-rasister, de som taler innvandreres sak — kun som politiske motstandere. De er en eksistensiell trussel: Du er enten for oss eller mot oss. Og de som er mot oss ønsker å «ta over landet vårt» eller «fortrenge vår rase». Med et slikt verdenssyn ender man opp i en kamp til døden — øye for øye, tann for tann.

Dette gjør livet vanskelig for de amerikanske demokratene. Hva skal et politisk parti gjøre når det andre store partiet har blitt tatt over av selvutnevnte hellige krigere? Det gjør det nesten umulig å behandle dem som en lojal opposisjon verdig debatt og politisk interessekamp ut fra en tanke om kompromiss og respekt. Demokrater som Hillary Clinton, Barrack Obama og Joe Biden har noen ganger blitt kritisert av sine egne tilhengere for ikke å ta i bruk skitne knep og gi republikanske fanatikere en dose av sin egen avskyelige medisin.

Men det vil være et feilgrep. Alle rettslige midler bør brukes for å stoppe ekstremister fra å ødelegge demokratiske institusjoner. Men institusjonene vil ikke overleve dersom alle parter gjør politikk om til et spørsmål om liv og død. Ytre høyre vil opplagt vinne en kvasi-religiøs krig; de har flere fanatikere og — i USA — mange flere våpen.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org