Revolusjon og innbitt stillstand

Dette skal absolutt handle om ny ledelse i LO, om en progressiv vending i toppen. Om Kine Asper Vistnes som har tatt over stafettpinnen, og om et brudd med det gamle. Om mulighetene som kan ligge i et LO som er yngre og lettere, men samtidig viktigheten av å være tunge, som blylodd om beina på den norske modellen i en tid der prinsippene og verdiene våre blir utfordret.

Det skal handle om en ukes renselse som kan ha gjort organisasjonen uendelig godt. Fra sjokket av Jørn Eggums fall til dager som har vært befriende for LO-demokratiet – og om hvordan det virkelig er sant det som sies om kirkegårder og uerstattelige folk. Men først må vi minne oss sjøl på styrken i store og urokkelige fellesskap, av fryktløse ledere og en venstreside som aldri må glemme hvem fienden er.

En på bakrommet-kultur ble utfordret.

På vei hjem fra Bergen, på vei ombord på toget til Oslo på frigjøringsdagen torsdag, streifet blikket mitt en plakett på veggen på togstasjonen. Satt opp for å hedre «Arbeidskamerater som falt i felles kamp for Norges frihet. I takknemlighet, jernbanens personale i Bergen distrikt». Fem navn, fem dødsfall, fem datoer. 1941. 1943. 1944. 1944.

Og 1945. De som døde sent, har alltid fascinert meg. Så nære, men samtidig så evig langt unna å få oppleve frihet og et Etterkrigs-Norge som skulle bli så rikt og rettferdig, og som langt på vei oppfylte enhver førkrigsdrøm om hva Norge kunne bli. Etter navnet Kristian Mugaas sto datoen 15. april. Norsk fagforeningsmann. Norsk motstandsmann. To sider av samme sak. Mugaas var leder for Hordaland Arbeiderparti fram til 1939. Da ble han aktiv i Norges Kommunistiske Parti.

Han døde ikke i kamp eller som fange, men i Sverige. På vei hjem fra utryddelsesleiren Bergen-Belsen orket ikke den 46 år gamle kroppen mer. Det var tre små uker igjen av den store krigen. Og på sykehus i Helsingborg åndet han ut etter å ha vært fascistenes fange siden november 1940.

Norske fagforeningsfolk gikk i front og døde da det krevdes av dem. Dette poenget var blant det siste nå tidligere LO-leder Peggy Hessen Følsvik var opptatt av i sin tale til LO-familien under årets kongress på Folkets Hus. 80 år etter frigjøringen minnet hun oss på LO-jurist Viggo Hansteen (40) og klubbformann Rolf Wickstrøm (28) som begge ble henrettet 10. september 1941, som fagbevegelsen to første ofre.

Jeg vil gjerne fylle ut historien om de to som aldri hadde møtt hverandre før de sammen møtte sin dødelige tiltale og dom, men som for alltid er blitt tvunget sammen av fascistenes kuler. To skjebner, én historie. Henrettelsene var nazistenes svar på den politiske streiken i Oslo 9. september der 25.000 menn og kvinner valgte aktiv opposisjon og nektet å gjøre jobben sin. Hansteen og Wickstrøm ble ikke vilkårlig plukket ut, men utpekt for sine roller, for sitt potensial for ledelse og motstand, og stilt for standrett og skutt. Skulder ved skulder på Årvoll i Oslo.

Det er brutalt. Men det er sunt.

Samtidig som Mugaas meldte seg ut av Ap inn i NKP i 1939, gikk Hansteen ut. Det hører også med til historien at Hansteen 7. juni året før hadde stått på brygga i Tromsø, med tilbud om å bli med konge og regjering til trygghet og frihet i London. Han var en mann med store gaver og en «lysende framtid», og som kunne bli nyttig for det norske eksilregimet. Som kjent antinazist og tidligere kommunist ville han være et naturlig mål for okkupantene. «Blir du i Norge, blir du skutt» ble han forsøkt overtalt med. «Ikke overdramatiser, jeg klarer meg alltids», sa Hansteen. Han takket nei, og tok seg tilbake til Oslo for å organisere norske arbeidsfolk. Det kostet han livet.

Mugaas, Ap-mannen og jernbanearbeideren som ble kommunist, ble drept av fascistene. Hansteen, kommunisten og akademikeren som gikk motsatt vei, ble også drept av fascistene. Det er et bilde verdt å minnes når valgkampstøtte fra LO til Rødt blir framstilt som et problem for både Arbeiderparti og bevegelse. Venstresida må aldri glemme hva som forener og hvem den kjemper mot.

Det var historietimen. Det ble også skrevet ny historie under årets LO-kongress. Opptakten var så dramatisk og destruktiv som den kunne bli. Men krise ble snudd til mulighet, nederlag til seier. Et på forhånd avgjort valg, et ledervalg uten motkandidater, ble over natta til reelt og åpent demokrati i LO. Flere kandidater ble løftet fram, små forbund yppet mot de to stores makt. Nå ble det likevel Fellesforbundets kandidat som fikk tilliten, noe annet ville vært atter en ydmykelse for det mektige industriforbundet, men ofte er veien viktigere enn målet. En på bakrommet-kultur ble utfordret. LO, som ofte får kritikk for å være tungrodd, viste seg omstillingsdyktig og smidig. Og knappe to uker etter uerstattelige Jørn Eggums fall, virker han glemt og erstattet av sin egen nummer to, Kine Asper Vistnes. Det er brutalt. Men det er sunt.

LO har kanskje aldri framstått mindre pampete.

Opp stiger et nytt LO. Kanskje et mer moderne og apellerende LO, som i større grad reflekterer samtida. Utsiktene til en gubbete pamp ble til et kvinnelig friskt pust. En stadig kvinnedominert ledelse, med en betydelig yngre leder enn Peggy Hessen Følsvik (64) som nå har tredd tilbake. Inn er det kommet folk med høyere utdanning, som juristen Ingerid Marie Utvik fra NTL og sosionomen Kathrine Haugland Martinsen fra FO. Fawsi Adem fra HK er den første i LOs ledelse med ikke-vestlig bakgrunn. Et viktig signal om vårt moderne arbeidsliv og om mangfoldet som er utbredt på norske arbeidsplasser, men som ganske enkelt har glimret med sitt fravær i toppen av LO.

Mye nytt er spennende. Men det gir også fallhøyde. At veteranen Are Tomasgaard løftes opp til andre nestleder, er et avgjørende grep for å sikre kontinuitet og tyngde i en ledelse der sju av nå ni medlemmer er helt ferske på dette nivået. Hvordan vil så mange nye på én gang gi seg utslag? I møtet med motpart, men også medier og motgang? Et annet spørsmål er hvordan maktvakuumet internt i LO vil fylles. Vil de valgte lederne evne å ta plass eller vil LOs sivile korps av mektige og ambisiøse avdelingsledere benytte hamskiftet til å utvide sin maktbase?

Kine Asper Vistnes’ LO må våge å stå helt stille i verdi- og prinsippspørsmål.

LO har kanskje aldri framstått mindre pampete. Men nytt og friskt er i kontrast til mørket som truer. For rammen for den mulige kulturrevolusjonen på Youngstorget, er at mektige krefter både fra utsiden og på innsiden søker å splitte og herske. Både stormakter og storkapital frykter sterke kollektiv. Det er behov for tyngde og et samla norsk lag for å stå i stormen som kommer. LO må med sin én million medlemmer tviholde på rollen som trygg forvalter og bredbeint forsvarer av den norske samfunnsmodellen. Av Norge slik vi kjenner det.

Kine Asper Vistnes’ LO må våge å stå helt stille i verdi- og prinsippspørsmål. Holde igjen, være kjedelige, grå og nær umoderne, og ikke lokkes til pragmatisme og kompromisser. For vi vet hvor det ender. Hun må sette ned foten, hamre neven i bordet og si hit, men ikke lenger, og gjøre det helt klart hvor grensa går: Mot liberaliseringen av arbeidslivet − motstå presset på sjukelønn, midlertidighet og deltid, forsvare søndag som felles fridag og streikerettens ukrenkelighet. Mot privatiseringen av fellesskapets grunnleggende tjenester. Mot skjevfordelingen av lønnsressursene som gir stadig større og mer destruktive forskjeller.

Det er nye koster i LO. Jobben er den samme, bare mye tyngre.

(Først publisert i Dagsavisen.)