De rike må gjerne gi penger, men staten bør ikke sponse gavene

Mange av Norges rikeste er misfornøyde med det norske skattenivået. De samme rikingene deler derimot gladelig ut gaver til selvvalgte formål.

Denne dobbeltkommunikasjonen faller Dagsavisen tungt for brystet. Avisen peker på at det er fellesskapet som krever inn skatt og som velger hvordan pengene skal brukes. E24s Torbjørn Røe Isaksen tar kraftig til motmæle, og peker på at det slett ikke alltid er slik at staten vet best.

Det er naivt å anta at alle bedriftseiere gir gaver helt uten baktanker.

Begge har litt rett. La det være sagt med en gang; gaver til frivillighet og gode formål er i utgangspunktet bra. Det er fint at bedrifter og deres eiere yter tilbake til samfunnet utover det de betaler i skatt og de skal selvsagt få delta i det offentlige ordskiftet.

Når privatpraktiserende gavevirksomhet brukes som et argument for å betale mindre skatt er det derimot lov å reagere. Mer problematisk er det imidlertid at privat sponsing kan gi betydelige skattefradrag på fellesskapets regning. Det er naivt å anta at alle bedriftseiere gir gaver helt uten baktanker.

Den opphetede debatten om grunnrenteskatt for havbruket er interessant i så måte. Det er, ikke overraskende for dem som har fulgt næringens massive lobbykampanje der de for eksempel har advart mot at en grunnrenteskatt på havbruket vil «slukke lyset langs kysten», betydelig misnøye fra mange oppdrettsselskaper med skatten. Men skatteforslaget har også ført til en allianse mellom deler av frivilligheten og noen av Norges rikeste.

Disse gavene har vi som fellesskap vært med på å subsidiere.

Blant de over 200 innkomne høringssvarene til regjeringens nå vedtatte forslag, finner vi for eksempel Aukra sykkelklubb. De skriver at regjeringen med forslaget vil «ødelegge rammebetingelsene» til oppdrettsselskapene og dermed ødelegge for «støtten til private lag og organisasjoner». Foreningen avslutter med påstander om en næringsfiendtlig regjering og omtaler skatteforslaget som en «hån både mot næringslivet og Distrikts-Norge».

Flatanger Idrettslag, som viser til at sponsorinntektene fra havbruksnæringen er «smøremidlet og drivkraften i nesten alt frivillig arbeid langs kysten». Videre mener de at skatteforslaget vil føre til at «mye av tilbudene vil forsvinne fra steder som Flatanger». De omtaler forslaget som et «slag i trynet for frivilligheten i Flatanger».

Også Frøya IL, Hitra Fotballklubb, Gossen Idrettslag, Midsund Idrettslag og Sportsklubben Herd har sendt inn høringssvar som uttaler seg sterkt kritiske til den foreslåtte skatten.

Kanskje har disse idrettsforeningene stor skatteøkonomisk ekspertise. Men mer sannsynlig handler motstanden om private pengegaver som oppdrettsselskapene har delt ut til frivillige organisasjoner og idrettslag der selskapet har virksomheten sin. Disse gavene har vi som fellesskap vært med på å subsidiere.

Selskaper har i dag krav på fradrag for kostnader til inntekts ervervelse – altså kan de trekke fra utgifter som skal bidra til å tjene penger. Akkurat hvor grensa for hvilke utgifter dette gjelder, har vært en rettslig dragkamp. Familien Witzøe har det siste tiåret stadig mer oppfinnsomme i sin tolkning av gjeldende lovgivning.

Man dirigerer privat forbruk gjennom fellesskapets midler.

I 2015 fikk Witzøe-eide Kverva AS, som igjen eier Salmar ASA, medhold i Høyesterett for at tilskudd til et kommunalt kulturbygg på Frøya var fradragsberettiget. Selskapet anførte at formålet med tilskuddet var å sikre bosetning og dermed arbeidskraft for selskapet. Slik skulle investeringene i kulturbygget bidra til selskapets inntjening.

I 2018 vurderte Høyesterett på ny en sak der Witzøe var involvert, nemlig SALMAR ASAs tilskudd til ulike lag og foreninger gjennom det såkalte «Salmarfondet». Også her ønsket selskapet fradrag på skatten for gavene. Denne gangen satte Høyesterett foten ned. Forskjellen på sakene ble forklart med at sammenhengen mellom utgift og inntekt var for indirekte og fjern i det siste tilfellet. Alminnelige samfunnsnyttige gaver er med andre ord ikke fradragsberettiget.

Høyesterett har trukket en grense, men dagens rettstilstand gir likevel betydelig rom for tolkning av hvilke utgifter som kan trekkes av på skatten. I dag har selskapene altså et betydelig rom til å drive skattetilpasning gjennom gaver til formål de velger selv. Man dirigerer privat forbruk gjennom fellesskapets midler. Det bør Stortinget rydde opp i.

I diskusjonen om skatt på havbruk er det mulig å forstå at kystkommuner ikke har tillit til at de skal få en rettferdig andel av statens inntekter. Dessuten er lokal frivillig innsats både viktig og nødvendig.

Hvis de rike helt på egen hånd skal avgjøre hvordan de støtter samfunnet, kan vi fort få 100 svømmehaller per 1000 innbyggere på Frøya, og smalhans i resten av landet.

Bakgrunnen for forslaget om den nye grunnrenteskatten er imidlertid at laksenæringen, anført av noen få eiere, tjener enorme summer basert på enerett til verdifulle fellesressurser. Det er god grunn til å tro oppdrettsnæringen vil tjene gode penger, også i fremtiden. Grunnrenteskatten sikrer at en vesentlig andel av inntektene tilfaller vertskommunene. Men den sikrer også at kommuner uten kyst kan drive gode velferdstjenester.

Hvis de rike helt på egen hånd skal avgjøre hvordan de støtter samfunnet, kan vi fort få 100 svømmehaller per 1000 innbyggere på Frøya, og smalhans i resten av landet. Derfor er det viktigste med forslaget til grunnrenteskatt at det er fellesskapet som skal bestemme hva pengene brukes til. Det er lurere enn å la det være opp til hvert enkelt selskap.

Spesielt problematisk er det imidlertid når lokal støtte kan oppnås på statens regning. Det er mye bra med filantropisk virksomhet. Den bør imidlertid ikke subsidieres av fellesskapet.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 1. juni 2023.