Riksrett mot Trump i polariseringens tid

I 2019 ble president Donald Trump stilt for riksrett etter en nesten ren partisk avstemming i representantenes hus.

I 1999 ble president Bill Clinton frikjent i riksrett i to avstemminger, der både demokrater og republikanere stemte for frikjennelse på begge tiltalepunkter. Kontrasten til dagens situasjon er voldsom. Før rettssaken mot Clinton startet i senatet, hadde minoritetsleder Tom Daschle (D) og majoritetsleder Trent Lott (R) hatt en dialog om prosedyrene for selve rettsaken. Da prosedyrene ble stemt over var det ett hundre senatorer for, og ingen imot.

Det tverrpolitiske samarbeidet i senatet stod i sterk kontrast til sirkuset om samme sak i representantenes hus, ledet av Newt Gingrich (R), og den fem år lange, og til dels tendensiøse, etterforskningen av Clinton, ledet av republikaneren Kenneth Starr.

Bill Clinton ble frikjent i riksrett i to avstemminger, der både demokrater og republikanere stemte for frikjennelse på begge tiltalepunkter.

Når rettssaken mot Trump startet i senatet januar 2020, var avstemmingen om prosedyrene ingen overraskelse: alle republikanerne stemte for majoritetsleder Mitch McConnells (R) oppsett, mens alle de demokratiske senatorene stemte imot. Før dette hadde minoritetsleder Chuck Schumer (D) offentlig kritisert McConnell i harde ordelag for ikke å søke tverrpolitisk kompromiss.

Det er all grunn til å tro – basert på hvordan det republikanske partiet har ført seg siden Trump  ble valgt – at Trump vil bli frikjent i to rent parti-politiske avstemminger. Riksrettssaken mot Clinton var et tegn på at de amerikanske politiske partienes dynamikk var i endring. Riksrettssaken mot Trump viser så langt at disse endringene har  satt seg, og at vi dermed ser konturene av en ny politisk virkelighet.

Asymmetrisk polarisering

Hva er disse endringene, og hva består denne nye politiske virkeligheten av? Den viktigste endringen – som har pågått i sakte film siden 1970-tallet – er asymmetrisk polarisering. Dette har produsert en politisk virkelighet som umuliggjør kompromiss, noe som gjør at det amerikanske politiske systemet ikke fungerer slik det skal.

I USA ville det tilsi at det republikanske partiet blir mer høyrevridd, og demokratene mer venstrevridde. Men det er ikke dette som har skjedd.

Hva er så asymmetrisk polarisering? Ideologisk polarisering betyr at to partier beveger seg i motsatt retning på et ideologisk spektrum. I USA ville dette tilsi at det republikanske partiet blir mer høyrevridd, mens demokratene blir mer venstrevridde. Men det er ikke dette som har skjedd. I USA har det republikanske partiet beveget seg lengere mot høyre enn demokratene har beveget seg mot venstre: Det er dette som er asymmetrisk ideologisk polarisering.

Dette ser man ved å sammenligne hvordan partienes medlemmer stemmer i ulike politiske saker over tid.

Da blir det åpenbart at denne utviklingen har pågått siden 1970-tallet. Der man før borgerrettighetsæraen på 1950- og -60-tallet kunne ha liberale republikanere som stemte for sosiale velferdstiltak og konservative demokrater som stemte imot borgerrettigheter, for å ta noen eksempler. Siden har det bare blitt mer og mer partilojal stemmegiving blant kongressens medlemmer.

De som før var konservative sørstatsdemokrater hoppet over til det republikanske partiet, og de som før var liberale republikanere hoppet over til det demokratiske partiet – eller pensjonerte seg. (Dette er etter hvert grundig dokumentert, blant annet i en rekke studier utført av statsvitere som Norm Ornstein og Thomas Mann. En rapport fra den amerikanske statsvitenskapelige forening (APSA) fra 2013viser det samme.

Partiene har dermed blitt mer ideologisk konsekvente. Det ville vært gode nyheter for partier i et parlamentarisk system, men er en katastrofe for partier i det amerikanske systemet. Mer om dette senere.

Sosial polarisering

I tillegg til ideologisk polarisering snakker man også om  «sosial polarisering»’, som fokuserer på ens sosiale identitet (kjønn, religion, utdanning), og på hvilken måte de overlapper med ens politiske identitet. Dette handler om mer enn å være uenig om sak, slik vi ser ved ideologisk polarisering. Det handler om at man definerer en inn-gruppe og en ut-gruppe, for å bruke sosialpsykologisk terminologi. Sosial polarisering defineres av fordommer, sinne og en aktivisme på vegne av dette sinnet og disse fordommene, skriver statsviter Lilliana Mason i boken “Uncivil Agreement”. I USA ser man en økende tendens til å dele landet inn i to lag (demokratene og republikanerne) der alt handler om å vinne over det andre laget. Hun mener at vi nå ser en utvikling der ens etniske -, religiøse -, ideologiske – og parti-identitet i økende grad overlapper med hverandre.

Denne utviklingen henger sammen med en rekke faktorer. En av disse er nok det som har skjedd med medialandskapet i USA.  I dag ser ikke folk  på de samme nyhetene, og de opererer ikke med et felles faktagrunnlag. Folk lever i veldig ulike mediabobler, der den ene boblen er faktabasert, mens den andre ikke er det. Dette er også et uttrykk for asymmetrisk ideologisk polarisering.

Amerikanere får servert veldig ulike virkeligheter.

Amerikanere får servert veldig ulike virkeligheter avhengig av om man følger med på konservativ prateradio, FOX News og de høyreradikale nettstedene Breitbart og Daily Caller, eller om man leser aviser som forholder seg til fakta, som The Washington Post eller New York Times. Det betyr ikke at der ikke finnes konservativ media som forholder seg til fakta, men disse er i økende grad marginalisert. The Wall Street Journal er et hederlig unntak.

Det er altså viktig å ha med seg i disse riksrettstider at det FOX News seerne får med seg, er noe helt annet enn de som ser på CNN-, CBS-, NBC-, ABC-, eller MSNBC får med seg. Under åpningen av riksrettssaken 21. januar hadde for eksempel Sean Hannity på FOX News video fra senatet uten lyd, mens programlederen listet opp det han mente var Trumps mange politiske suksesser. Ikke akkurat en konvensjonell formidling av riksrettssaken, med andre ord.

 

En ny politisk virkelighet?

Resultatet av denne utviklingen, der man ser både ideologisk og sosial polarisering, er en politisk virkelighet som parkerer de amerikanske politiske institusjonene. Det skjer fordi man ikke lenger ser hverandre som potensielle samarbeidspartnere, men heller som fiender. Maktfordelingen og maktdelingen mellom de tre føderale instansene (utøvende, dømmende og lovgivende) er designet på en slik måte at de skal kontrolleres av (to) ulike partier og må ta hensyn til hverandres vetopunkter for å få noe som helst igjennom.

Resultatet er en politisk virkelighet som parkerer de amerikanske politiske institusjonene.

Det er, åpenbart, meget ulikt vårt parlamentariske styresett, der man får mer igjennom jo mer kontroll ett parti har. Dette scenarioet er urealistisk i det amerikanske systemet fordi man velger representanter, senatorer og presidenten til ulik tid for ulike perioder. Dermed skjer det sjelden at ett parti har full kontroll i parlamentarisk forstand.

Når det skjer – som for eksempel for demokratene i 2008 eller republikanerne i 2016 – så varer det sjeldent mer enn i to korte år, til neste gang representantenes hus har valg.

Det er viktig å påpeke at denne utviklingen ikke skyldes Trump. Det er nok heller slik at den økende radikaliseringen og høyrevridingen gjorde det republikanske partiet til et lett bytte for en som Trump. Han har klart å gjøre partiet som tidligere var for frihandel, liberal innvandringsreform og ekstensiv internasjonal tilstedeværelse til et parti for proteksjonisme, nasjonalisme og som fullstendig utilregnelig i utenrikspolitikken, og det har skjedd nesten uten motstand.

Det republikanske partiet har hengitt seg til en nasjonalistisk høyrepopulist som bringer frem det verste i USAs nasjonale personlighet. Når de frikjenner han i senatet, vil det ikke være en seier for partiet, men et tap for landet.

 

Denne kronikken er basert på Hilde Restads nye bok, “Det amerikanske politiske systemet” ,som kommer på Dreyer forlag våren 2020.