Riktig verktøy er halve jobben

Et nytt fenomen har dukket opp på landeveien, et fenomen skapt av uforstandig bruk av ny teknologi. Denne spaltisten elsker både sykling og teknologi, så la oss se om vi kan få denne teksten til å handle om begge. Først litt forklaring, heng med:

Når man sykler langt og fort på racersykkel, sykler man også flere sammen. Det er ikke bare mye hyggeligere, det er også veldig effektivt. Akkurat som gjess som flyr i formasjon over himmelen, gjør syklister det på landeveien. Effekten er at man får mye mindre luftmotstand når man ligger slik. De som ligger i dragsuget trenger av og til nesten ikke å tråkke, mens den som ligger foran bruker enorme krefter på å lage en tunnel i vinden. Den jobben bytter man på. Grunnen til at dette er ukjent for de fleste, er at effekten først blir virkelig merkbar når du nærmer deg 30 km/t. De fleste hverdagssyklister sykler jo ikke så fort.

Hvordan har de blitt så sterke uten samtidig å ha blitt flinke?

Bare erfarne syklister ligger i grupper som holder 30–40 km/t eller mer. Hvis du ikke har syklet mye, klarer du rett og slett ikke å holde følge. Derfor har de også lang erfaring i den nervepirrende kunsten det er å «ligge på hjul». Det krever enormt med konsentrasjon og håndlag med styre og bremser å ligge med forhjulet bare noen få centimeter unna bakhjulet til hun som sykler foran deg. Og ikke så rent lite tillit. Det fine er jo at det som sagt ikke er mulig å ta sin plass i en slik gruppe uten å ha syklet svært mye. Dermed kan du stole på at folk veit hva de driver med.

Eller: slik var det før. Nå har det dukket opp syklister som har lårmuskler som skøyteløpere og lungekapasitet som fridykkere. De holder følge med de beste på ren kraft, men er ikke i nærheten av å håndtere den ekstremt kompliserte dynamikken det er å sykle midt inni en flokk andre syklister i høy fart. Farlige situasjoner oppstår.

Hvordan har de blitt så sterke uten samtidig å ha blitt flinke?

De hovedmistenkte i dette mysteriet er «Gamification». Det er et nyord som betyr å gjøre kjedelige arbeidsoppgaver motiverende ved å innføre belønninger og underholdning. Mange arbeidsfolk, ikke minst selgere, har blitt utsatt for dette i årevis. Jo flere kunder du snakker med, jo flere poeng får du. Vinneren får en pizza. Noe må man gjøre for å få folk til å føle mening.

Ingen ville drømme om å slippe piloter til bak spakene i et passasjerfly hvis de kun hadde flydd i simulator.

Nå har fenomenet ankommet sykkelsporten i form av apper du kan laste ned på telefonen. Det har gjort verdens aller kjedeligste treningsapparat – sykkelrulla – om til et dataspill som voksne mennesker blir hekta på. Det å sitte time etter time på en fancy ergometersykkel har aldri vært morsomt. Det har kun ekstremt motiverte mennesker har giddet. Men nå kan du sykle Tour de France eller Stelvio hjemme i garasjen. Sykkelen snakker med TV-en.

Resultatet er overraskende, men egentlig innlysende. Folk som sitter hundrevis av timer gjennom vinteren og får jernkondisjon, kaster seg i salen når våren kommer og tror de vet hvordan. Det gjør de selvsagt ikke.

Hvis du har stått hundrevis av timer foran TV-en med en fargerik plastgitar og blitt en virtuos i spillet «Guitar hero» har du selvsagt ingenting på scenen i Oslo Spektrum å gjøre sammen med ekte rockestjerner. Ingen vil tenke det heller.

Verktøy må brukes til det de er laget for. Ikke til andre ting.

Ingen ville drømme om å slippe piloter til bak spakene i et passasjerfly hvis de kun hadde flydd i simulator.

Prøver du å bestille et vindusbord av en parisisk kelner på et fransk du har lært av appen «Duolingo», blir du sannsynligvis målt opp med det arrogante blikket pariserne er eksperter på. Du kan mange ord, men fransk kan du ikke. Det er mer sammensatt enn så.

Og har du lårmuskler som Johann Olav Koss etter en vinter på sykkelrulle, kan du holde følge med de aller beste, men sykle kan du ikke. Det er mer sammensatt enn så.

Nå lurer du kanskje på hvorfor du har lest alt dette om sykling og apper. Er ikke dette en økonomispalte? Fungerer ikke appene? Jo da, de gjør det. De fungerer veldig bra til nøyaktig det de er ment til. Men heller ikke mer. Verktøy må brukes til det de er laget for. Ikke til andre ting.

Kunsten er å huske hvilke verktøy man har tilgjengelig. Har man bare en hammer, ser alt ut som spiker. Det er ikke det samme som at alt bør hamres på.

En faglært tømrer ville aldri finne på å slå inn en skrue med en hammer.

Når Tromsø kommune publiserer et dokument generert ved hjelp av Kunstig intelligens som er fullt av feil og hallusinasjoner, er ikke problemet at kommunalt ansatte bruker KI. Problemet er at noen har bruk et verktøy til noe det verktøyet ikke var beregnet på. En hammer brukt på en skrue.

Bruker du nye verktøy, må du gjøre det på fagområder der du selv har det som kalles «domenekunnskap». Altså at du selv vet mye om akkurat det fagfeltet du ber KI om hjelp til. Da vil du lett avsløre feil som lages. En faglært tømrer ville aldri finne på å slå inn en skrue med en hammer. Riktig verktøy er halve jobben, sies det gjerne. Femti prosent er mye, men heller ikke mer. Hodet må være med på jobb.

Vi kommer til å se mange flere nye, fantastiske verktøy som følge av ny teknologi. Flere kommer til å trå feil. Det må ikke avskrekke oss fra å ta dem i bruk. Det er viktig for både velferden og konkurransedyktigheten vår.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.