Roten til alt ondt

Tikk. En pappa som før solte seg i barnets beundring når han tok på arbeidstøyet, leverer ungen i barnehagen i treningsbukse, før han tusler hjem til en meningsløs dag. Takk. En ungdom blir plutselig sittende alene hjemme foran PC’en, hver dag, hele dagen. Tikk. En enslig mor må fra en dag til den neste få endene til å møtes på 80 prosent av en i utgangspunktet elendig servitørlønn. Og sånn fortsetter det.

Hvert eneste minutt.

Denne uka er det i Norge registrert 194 600 helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere

Denne uka er det i Norge registrert 194 600 helt ledige, delvis ledige og arbeidssøkere på tiltak hos NAV. Dette er 6 000 flere arbeidssøkere enn i forrige uke. Det er ingen tvil om hva som er årsaken: «Den kraftige økningen skyldes i stor grad flere permitteringer som følge av strengere smitteverntiltak blant annet i Oslo, Bergen og Viken», sier arbeids- og velferdsdirektør Hans Christian Holte. 6,9 prosent av arbeidsstyrken er nå registrert som arbeidssøkende hos Nav. Det er enormt høye tall for Norge.

Dette er altså prisen enkeltmennesker må betale, for at vi som samfunn skal klare å håndtere pandemien. Men verken regjeringen eller folk flest tar innover seg hvor høy den prisen faktisk er for alle dem som rammes – og hvor dyrt dette koster hele samfunnet, og dermed oss alle sammen.

Hadde alvoret sunket inn, ville både debatten og politikken sett helt annerledes ut. Erna Solbergs regjering startet med å møte pandemien med tiltak som presset folk ut av arbeidslivet, i stedet for å holde dem i jobb. Og nå, som det strammer seg til igjen, er tiltakene like famlende og treffer ikke der de trengs aller mest: Holde og få folk i jobb, og sørge for at de som ikke kan jobbe får de pengene de trenger når de trenger dem. Hvordan er det mulig å ha lært så lite gjennom snart 8 måneder med krise?

Dette er altså prisen enkeltmennesker må betale, for at vi som samfunn skal klare å håndtere pandemien

Jeg er blant det heldige flertallet I Norge som aldri har vært arbeidsledig selv, men jeg hadde i flere år usikre, midlertidige jobber. Bare det er riktig så stressende.

Å stå uten jobb er selvsagt langt tyngre, og på noen måter kanskje enda verre i Norge enn en del andre steder. Ikke materielt, for heldigvis har folk i Norge kjempet fram ordninger som sikrer at man ikke står på bar bakke selv om man står uten jobb. Men i Norge er det å være arbeidsledig, i hvert fall til vanlig, veldig uvanlig. Nesten alle jobber. Kvinner og menn, unge og gamle, nesten alle har viktige oppgaver som fyller hverdagen.

Det første folk i Norge spør andre om når de møtes er ikke «hvor kommer du fra», slik man kan få inntrykk av i en del offentlige debatter. Det er «Hva driver du med?».

Det første folk i Norge spør andre om når de møtes er «Hva driver du med?»

Og bare for å gjøre det helt klart. Man spør ikke egentlig om hva folk «driver med». Jogging, strikking eller «jeg ser mange superheltserier på Netflix», er feil svar på det spørsmålet. Det riktige svaret er å fortelle hva du jobber med. Hvordan er det da når svaret er ingenting?

Hver gang vi søker på en jobb, kommer vi med det aller fineste vi har: Nemlig oss selv. De fleste har opplevd å bli avvist i den situasjonen. Det er sårt, til og med hvis man har en jobb fra før.  Å være i en slik situasjon lenge, og i tillegg ikke kunne forsørge seg selv, det er det ingen som ønsker. Dessuten klarer de fleste friske mennesker ganske dårlig å fylle livet med mening fra morgen til kveld, uten at vi har en jobb eller skole å gå til. Selvsagt finnes det unntak, men tallenes tale er ganske klar.

Lediggang er, for de aller fleste av oss, roten til alt ondt. Sånn har vi det selv, og sånn tenker vi også om dem rundt oss. Det gjør det ikke enklere for den som står uten jobb.

For samfunnet skaper også arbeidsledighet store problemer. Folk som ikke har jobb, bruker ikke penger, i hvert fall ikke mer enn de må. Når den som har lite får enda mindre, da minker forbruket. Mens at de som sitter godt i det fra før får litt mer, ikke har samme effekt. Penger spart på lavere rente mens du har hjemmekontor, går nemlig i stor grad inn på sparekontoen. Mens kroner du ikke har fordi du er permittert, blir til mindre matinnkjøp, færre julegaver og færre abonnement på både superheltserier og aviser. Når folk handler mindre, eller kjøpekraften synker som det heter på fint, da faller etterspørselen og ledigheten øker enda mer. Arbeidsledighet er altså et selvforsterkende.

Når så mange som nå er i den situasjonen og tallet stiger, da trengs det politiske svar

Et siste problem vi får når mange ikke får jobbe, er at staten får inn mindre skattepenger. I motsetning til hva mange ser ut til å tro, lever vi ikke av oljepenger i dette landet. Joda, oljepengene er glasuren på kaka, og gjør at vi kan spare penger på fond, til en krise som denne. Men inntektene som finansierer velferdsstaten hvert eneste år, det er skatt fra folk som jobber. At norske kvinner jobber så mye som de gjør, er for eksempel verdt langt mer enn hele den norske oljeformuen.

Så at mange ikke jobber over tid, det har vi ikke råd til. Det har vel knapt noe folk eller land. Og nå er vi i en situasjon der mange jobber blir borte, og en god del av dem kommer ikke tilbake av seg selv, i hvert fall ikke med det første.

Da blir det mange arbeidssøkende eller arbeidsledige, som vi sier nå til dags. Mulig ordene er valgt for å skåne dem det faktisk gjelder. Men det er en måte å snakke om et stort problem som kanskje gjør saken mindre alvorlig enn den er. Jeg vil gå så langt som til å si at vi bør slutte med det. Ledig fra arbeid, det er det man er når man har jobb, er ferdig og så har fri. Den som ingen jobb har eller får, den er arbeidsløs.

Arbeidsløshet er litt som en revesaks: Den har en tendens til å bite seg fast, og ikke gi slipp

Og når så mange som nå er i den situasjonen og tallet stiger, da trengs det politiske svar. Fort. Da trenger vi en regjering som sørger for lønnstilskudd og finansierer kompetansepåfyll i bedrifter. Vi trenger politikere som gjør offentlige innkjøp om skaper etterspørsel, og dermed jobber, der det er mulig. Akkurat nå er det mye som tyder på at den sittende regjeringen ikke tar dette tilstrekkelig på alvor, enten vi måler i retorikk eller politikk.

Arbeidsløshet er litt som en revesaks: Den har en tendens til å bite seg fast, og ikke gi slipp. Det er vanskelig å komme seg ut av den alene, og skadene kan bli veldig store. For den som sitter i saksa, og for alle oss andre.