Ruffen og Rentemysteriet

– Hvorfor kan vi ikke bare bruke noen flere oljepenger for å løse problemet? Det har vi jo gjort før.

Det var en voksen person som spurte. Men spørsmålet er så godt at det like gjerne kunne vært stilt av et barn. For det er jo rart å bli fortalt at vi ikke bare kan bruke noen av de 11.300.000.000.000 – ellevetusentrehundre – milliarder kronene Norge har i pengebingen til å løse de problemene nordmenn står i nå. Ekte problemer og ekte nordmenn. Hvorfor kan vi ikke bare gjøre det?

De setter spaden på rett sted og begynner å grave fram pensjonen sin, men hva skjer så?

Norge seiler i ukjente farvann. Vi har frarøvet havet enorme rikdommer og vekslet det i aksjebrev, obligasjoner og penger. Vi har oppnådd det alle ønsker seg. Rikdom. Og så lager vi et problem av det? Hva slags logikk er det?

«Hic sunt dracones» sto det på sjøkart i gamle dager. Det betyr «Her er det drager». Kunstferdige drager var tegnet inn der den kjente verden sluttet. Kun dristige sjøfarere seilte inn i det ukjente.

Standard lærebøker i økonomi er åpenbart ikke gode nok til å lære oss hvordan vi skal håndtere at vi har masse penger vi får beskjed om å ikke bruke. Hva skal vi lese for å forstå da? Vi må til den viktigste litterære sjangeren av dem alle, for å finne hva som er riktig medisin for den situasjonen norsk økonomi står i nå. Vi må til barnebøkene.

Hils på Ruffen. Ruffen er en ung sjøorm som ser verden med åpne øyne og ektefølt undring. Han lærer noe nytt hver dag. Han er en ærlig og redelig sjøorm, sine venners venn. Ruffen opplever mye spennende. I boka «Ruffen og det mystiske hullet» finner vi svaret på Norges makroøkonomiske utfordringer i det 21. århundre.

Vanlige mennesker må velge bort noe når vi velger noe annet.

I boka til Tor Åge Bringsværd skildres nemlig en gruppe mennesker som har nøyaktig samme utfordring som Norge har. I likhet med oss har de hentet enorme rikdommer fra havet. De er en rufsete gjeng sjørøvere som er blitt søkkrike av å dra til sjøs og høste arbeid andre har skapt. «Alle var ubarberte», leser vi. Nå er de på vei til øya der de har gravd ned skattene sine. Endelig skal de grave dem opp og leve fett av den rikdommen de har skaffet seg. Aldri mer skal de trenge å jobbe.

De setter spaden på rett sted og begynner å grave fram pensjonen sin, men hva skjer så?

Vi lar Bringsværd selv beskrive det de oppdager:

«På bunnen av hullet, omgitt av gull og diamanter, aksjebrev og statsobligasjoner, lå det en fresende og illsint drage.»

Drager er skumle fabeldyr. Men hva har de med oljepenger å gjøre? Når seiler politikere og økonomer inn i dragenes del av havet? For å forstå det, må vi først se litt på hva penger er for noe.

Mange rike mennesker kjeder seg. Årsaken er kanskje at ingen nekter dem noe. Hva er vitsen med å være rik hvis du ikke kan få i både pose, sekk og bag? Når du har så mye penger at du tjener mer i renter mens du sover enn du klarer å bruke mens du er våken, blir alle priser villedende. Ingen ting koster noe.

Penger har i grunnen bare tre oppgaver.

Vanlige mennesker må velge bort noe når vi velger noe annet. Kjøper vi ny bil har vi ikke råd til dyr ferie. Det er en kostnad. Tar vi et friår fra jobben, har vi ikke råd til å kjøpe hytte på fjellet. En kostnad. Men har du nok penger kan du alltid si ja takk, begge deler.

Den relative verdien blir nemlig borte når du har så mye penger at du slipper å velge hva du skal bruke dem på. Motsatt tvinger knapphet deg til å prioritere. Til å bestemme deg for hva du trenger eller ønsker deg mest.

Penger har i grunnen bare tre oppgaver. De er byttemiddel, de er regneenhet og de er en måte å oppbevare verdier på.

Byttemiddelfunksjonen kjenner du godt. Det er det som gjør en musikklærer eller sykepleier i stand til å kjøpe en pølse i den lokale kiosken, selv om pølsemannen ikke trenger en musikktime eller sykepleie der og da. Pengene går imellom og kan byttes videre i noe pølsemannen trenger.

De to andre funksjonene penger har tenker vi kanskje sjeldnere over, selv om de er minst like viktige.

Penger som regneenhet gjør oss i stand til å si hvor mange epler en liter melk er verdt. Eller hvor mange årsverk en bolig skal koste. Det får frem de relative prisene.

Derfor oppbevarer vi verdiene til framtidige generasjoner. Våre barn.

Penger som verdioppbevaring var en revolusjon da det ble mulig. Takket være den kan vi jobbe og skape på ett tidspunkt, for eksempel mens vi er unge. Og så kan vi seinere forbruke det vi har jobbet og skapt. For eksempel når vi er gamle og skrøpelige og ikke kan jobbe mer. Uten penger måtte verdiene vi skapte brukes med en gang. Skulle du oppbevare dem til framtidig bruk måtte du gjøre det i form av speket kjøtt, saltet fisk eller noe annet du kan lage nå og forbruke seinere. Veldig mye mer upraktisk. Og en oppskrift på et fattigere liv.

Så står de der da, de tre, Byttemiddel, Regneenhet og Verdioppbevaring. Men størst av dem alle er Statens pensjonsfond utland (SPU). Så hvilken funksjon har pengene i SPU? Disse ellevetusenfemhundre milliardene i pengebingen som Nicolai Tangen passer på for oss? De er jo verdioppbevaring, sant. Penger vi tjener på kort tid fordi vi høster av en jobb naturen har brukt millioner av år på. Det blir feil av et land å svi av alt det på bare noen tiår. Et sekund i evighetens perspektiv.

Derfor oppbevarer vi verdiene til framtidige generasjoner. Våre barn. Det var og er hensikten. Men presset for å bruke flere av pengene i fondet som byttemiddel allerede i dag, blir stadig sterkere.

Vi har allerede brukt mye av pengebingen. Først hadde vi en finanskrise der staten gikk inn med milliarder av kroner for å sørge for at ikke banker og næringsliv gikk under. Så fikk vi en global koronapandemi. Staten dro igjen kortet og brukte enorme summer på å betale bedrifter for å holde stengt og folk for å holde seg hjemme fra jobb.

Er ikke hele poenget med å være rik nettopp å slippe det?

Så gikk strømprisen i været og staten trår til igjen. Milliarder av kroner brukes for å sørge for at ikke folks strømregninger tar fullstendig knekken på familieøkonomien.

Så får vi en forbrytersk og katastrofal storkrig i vårt eget nabolag med påfølgende knallharde økonomiske sanksjoner som også treffer norsk næringsliv. Staten trår til med pakke for de hardest rammede, i tillegg til milliarder til bistand, forsvar og økt sivil beredskap.

Vi har vent oss til at offentlige støtteordninger skal sørge for at vi nordmenn ikke merker så mye til at det svinger mellom gode og dårlige tider. Det er mest behagelig sånn.

Vi ønsker oss jo ting her og nå, ikke om hundre år. Og vi har jo så mye penger i Fondet. Ropet om «Show me the money» blir sterkere for hver dag fondet vokser. Bare mens jeg skrev denne teksten vokste fondet med 200.000.000.000 kroner. Tohundre milliarder kroner på noen dager. Hvor lenge klarer vi å stå imot? Og hvorfor skal vi stå imot? Hvorfor skal verdens rikeste folk stramme inn livreima, liksom? Er ikke hele poenget med å være rik nettopp å slippe det?

Men vi prøver og prøver, likevel. Selv om vi vet at det ikke virker.

Nicolai Tangen, som passer på pengebingen vår i Norges Bank, er kjent for å være en lesende mann som deler tips om gode bøker på det sosiale nettverket Linkedin. Når Tangen er ferdig med å lese «Ruffen», har jeg en annen bokanbefaling til ham. Han burde låne «Tao te Chin» på biblioteket. Den finnes på norsk og har i to og et halvt tusen år delt sin visdom til nytte og glede for oss mennesker. Allerede i vers ni står dette:

«Når et hus blir fylt av gull og edle stener, er det ikke lenger trygt.»

Allerede de gamle kineserne visste nemlig at store formuer blir helt uimotståelige. Både for innbruddstyver og populister. De som vil høste uten først å så. Når Tangen er ferdig med boka, kan han gi den videre til finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Det er en finansministers jobb å være bekymra for framtida og tryggheten. Vi skal ikke hovere over at latteren til Vedum har forstummet siden valget i fjor. Vi skal tolke det som et tegn på at han tar jobben sin på det dypeste alvor. Det vil alltid være de som foreslår å spise såkornet når sulten gnager. Da gjelder det å tenke lange tanker. Det kommer en ny vår og en ny høst etter denne. Fattig er den bonden som ikke har såkorn da.

Det kan virke som det er lett å glemme at når prisene stiger, stiger de av en grunn. Prisen på metaller, gjødsel, hvete, olje, gass og strøm stiger fordi det ikke er nok av det tilgjengelig. Og fordi det er frykt for at leveransene skal stoppe opp i fremtiden. Det kan ikke løses med å flytte penger fra en konto til en annen.

Problemet oppsto i den virkelige verden, og det må løses i den virkelige verden. Løsningen er ikke penger. Løsningen er å så korn, produsere gjødsel og ikke minst sørge for stabil produksjon og leveranse av nok, bærekraftig energi. Du som har lest helt hit, vet jo at å få lys og varme i husene dessverre ikke er en av de tre funksjonene penger har. Skal du ha lys og varme må du ha kraft. Eller Åge Aleksandersen.

Da putter vi penger på et problem som er skapt av at vi puttet penger på et problem.

Men vi prøver og prøver, likevel. Selv om vi vet at det ikke virker.

Enhver ubalanse ute i den virkelige verden, forsøker vi å rette vi opp med penger. Men det er altså ikke det penger er laget for å gjøre. Det blir ikke mer elektrisk kraft, kunstgjødsel eller brød i verden av å flytte penger fra fem millioner nordmenns sparekonto til de samme menneskenes brukskonto. Det blir bare mer penger i omløp. På kort sikt gjør det ingen forskjell om vi har «penger i banken» slik Norge har, eller om vi utsteder splitter nye penger, slik EU og USA gjør. Resultater er mer penger som skal fordeles på den samme mengden varer og tjenester. Mer penger gir i seg selv ikke mer lys og varme, bare høyere priser.

En prisøkning er i bunn og grunn et signal om at noen må endre adferd. Hvis vi nekter å gjøre det, og bare kompenserer med penger i stedet, vil signalet bli sterkere og det vil dukke opp et annet sted. Et sted skal nemlig dampen ut når det koker i gryta.

Jo mer penger du kaster i hullet, jo sintere blir dragen.

Det som til slutt skjer hvis vi kompenserer absolutt alle prisøkninger på varer og tjenester med å putte på mer og mer penger, er at prisen på selve pengene vil gå opp i stedet.

Prisen på penger, sier du? Det er renta det. Og valutakursen. Renta vil stige og kronekursen svekkes. Det betyr økte kostnader og dyrere importvarer for folk og bedrifter.

Renta er for lengst på vei opp til nivåer som skremmer alle med gjeld, og en dansk krone koster nå 1,30 norske kroner. Deilig for danske skiturister som får en norsk krone for 77 øre, svinedyrt for nordmenn som vil reise til utlandet.

Kommer vi først dit at alt annet er blitt kompensert og renta så stiger til smertefulle nivåer, trenger vi ikke være spåmenn for å anta at populister vil kreve at også rentekostnadene kompenseres med penger, og ringen vil være sluttet. Da putter vi penger på et problem som er skapt av at vi puttet penger på et problem. Den spiralen går hele veien ned. Jo mer penger du kaster i hullet, jo sintere blir dragen.

Slik lærer norske barn at vi ikke kan leve av nedgravde skatter alene.

Da vil vi oppdage at selv om det er renteøkninger våre politikere og sjeføkonomer skremmer oss med, er det egentlig ikke det de frykter mest. En renteøkning er ikke sykdommen. Renteøkningen er vaksinen.

Som alle vaksiner har den uønskede bivirkninger og kan gi ubehag. Men den er tross alt mye bedre enn sykdommene den beskytter oss mot. Sykdommen heter inflasjon, eller prisstigning og ikke minst: Stagflasjon. Det siste er når prisene stiger samtidig som arbeidsledigheten øker og verdiskapingen faller. Ingen som lever i Norge i dag har opplevd det, og det skal vi være enormt takknemlige for.

Sjørøverne i historien om Ruffen fikk aldri noen glede av rikdommene de hadde samlet. De flyktet tomhendte fra øya med skatten og dragen og måtte finne en annen måte å finansiere livene sine på. De ble «postbud og snekkere, alle sammen». Sjørøverne fikk seg ærlig arbeid Tor Åge Bringsværd og Ruffen vet hvor verdiene skapes.

Slik lærer norske barn at vi ikke kan leve av nedgravde skatter alene. Vi må arbeide. Også vi voksne må innse det før eller siden. Bedre før.