Russere som forlater landet

Warsawa: Et viktig, men oversett aspekt ved den omfattende debatten om Russlands krig mot Ukraina, er alle russere som forlater hjemlandet. Selv om det ikke er mulig å finne ut av hvor mange dette gjelder, kan vi forvente at stadig flere forlater landet i tiden framover, spesielt dersom USA fører en politikk for å lokke til seg høykompetent, spesialisert arbeidskraft. Dette vil bidra til vedvarende russisk hjerneflukt, slik president Joe Biden har tatt til orde for.

Men emigranter får nok ingen varm mottakelse i Europa, der det nå er vanlig å bære nag til selv «vanlige russere».

Russiske emigranter kan være en viktig gruppe å samarbeide med dersom man skal bygge opp et nytt Russland etter at Vladimir Putin ikke lenger sitter ved makten. Men emigranter får nok ingen varm mottakelse i Europa, der det nå er vanlig å bære nag til selv «vanlige russere».

Disse holdningene er til dels forståelige, med tanke på at Putins «spesielle militæroperasjon» i Ukraina åpenbart har stor støtte i den russiske befolkningen, slik vi kan se av meningsmålinger. Og vi kan ikke se bort fra hva disse målingene forteller oss. Selv om propagandamaskineriet i Kreml går for fullt, er det ikke som om vi lever på 1940-tallet. Russere som ønsker å vite hva som faktisk skjer, kan lett finne fram til fakta.

Men vi bør spørre om meningsmålingene virkelig kan fange opp den offentlige opinionen i Russland, selv når data blir samlet inn av det uavhengige og høyt respekterte Levada-senteret.  Når meningsmålinger blir gjennomført i et demokrati, blir borgere spurt om å rangere de ulike politiske kandidatene, og resultatene gir et rimelig godt bilde av hva velgerne mener (med en liten feilmargin). Men hva skal vi tro om meningsmålinger som gir folk et «valg» mellom en politisk leder med 83 prosent oppslutning og ingen andre kandidater?

Det er verken rimelig eller klokt, rent politisk, å gjøre potensielt allierte til fiender.

Dersom man svarer «nei» plasserer man seg selv på utsiden av det som regnes som normalt. Selv om du ikke støtter Putin, er det ikke sikkert at du vil plassere deg utenfor normalen, som en person som er «forskjellig fra alle andre». Og enda færre respondenter er nok helt oppriktige når de blir spurt om politisk sensitive saker. Gitt disse komplikasjonene, må vi anta at Putin faktisk har bred støtte i befolkningen. Selv om han opplagt ikke har så mye som 70– 80 prosent oppslutning, er det mulig at rundt halvparten av befolkningen støtter ham.

Men selv om det er sant at bare 10– 20 prosent av den russiske befolkningen går imot Putin, er det fortsatt mellom 14 og 28 millioner mennesker. Hvorfor støte dem fra seg ved å komme med vidstrakte fordømmelser av det russiske samfunnet? Det er verken rimelig eller klokt, rent politisk, å gjøre potensielt allierte til fiender.

Uansett om Russland vinner eller taper krigen, vil ikke landet opphøre å eksistere. Men for å komme til sakens kjerne: Har det virkelig noe å si hvem som sitter ved makten? (Har russiske ledere vært så forskjellige opp gjennom historien?) Og kan problemene videre knyttes til «vanlige russere»? Dagens problemer stammer fra en politisk kultur formet av bysantinsk ortodoksi og mongolsk herredømme, og fra en økonomi basert på utvinning av råvarer.

Det vil være naturlig å spørre emigranter om å lede denne prosessen dersom de oppfyller visse betingelser.

Dette er alle faktorer som virker mot demokratiet. Hvis inntekten til folk kommer fra naturressurser og blir fordelt av de som sitter ved makten, hva slags regime kan vi forvente? Dersom det er mulig å endre denne modellen, vil det ta mange år og muligens den russiske statens oppløsning – mest sannsynlig langs etniske skillelinjer. Det vil også kreve en ny mentalitet blant vesteuropeere, som så ofte har vært naive i forhold til Russland.

Det vil være naturlig å spørre emigranter om å lede denne prosessen dersom de oppfyller visse betingelser. Tidligere har de som har flyktet fra Russland eller Sovjetunionen hatet regimet, men delt troen på at Russland virkelig kan og bør være stort. De har dermed ment a priori at Ukraina er en del av Russland; selv dissidenter som Aleksandr Solzjenitsyn og Josif Brodskij tenkte på denne måten. Dersom dagens emigranter deler denne oppfatningen, er det ikke noe man kan snakke med dem om. Da bør ikke Vesten hjelpe dem.

Men la oss håpe at dagens emigranter er av et annet slag eller kan endre sine synspunkter. Et interessant referansepunkt er historien om polsk utvandring etter 1945. I lang tid klamret polakker seg desperat til tanken om Polen som en regional stormakt – en for lengst svunnen status. Og de levde med den vrangforestilling at Litauen, Belarus og vestlige deler av Ukraina tilhørte Polen.

De pekte på det faktum at Wilno (dagens Vilnius, hovedstaden i Litauen) og Lwów (i dag den ukrainske byen Lviv) fram til 1939 lå innenfor polske grenser. Mange polakker drømte til og med om å opprette det polsk-litauiske samveldet som eksisterte før Polens deling i 1772–95. Selv i dag – hvis de er ærlige – vil polakker innrømme at selv om de anser de russiske bombardementene av Kharkiv og Kyiv som tragiske, anser de trusselen mot historiske bygninger i Lviv som langt verre.

Men la oss håpe at dagens emigranter er av et annet slag eller kan endre sine synspunkter.

Etter andre verdenskrig dro den største andelen av polske emigranter til London, men de beholdt en viss trang til å fortsatt besitte det som hadde gått tapt. Mange snakket om «Lwów-i-Wilno», ikke ulikt hvordan russere fortsatt snakker om «Krymnash» («Vårt Krim»). Og de som aksepterte at Polens østlige grense lå langs elven Bug ble ansett som landsforrædere.

Et fornuftig alternativ til denne måten å tenke på vokste fram sakte over tid. Det startet i Paris, der et lite senter organisert rundt det polske litterære instituttet og Jerzy Giedroycs Kultura-magasin begynte å formulere en doktrine kjent som «ULB». Ifølge denne doktrinen vil det ikke være «noe uavhengig Polen uten et uavhengig Ukraina, Belarus og Litauen».

Poenget var ikke å fremme en virkelighetsfjern kosmopolitisk visjon. ULB dreide seg derimot om hard politisk realisme: Hvis polakker fortsatte å kjempe mot de andre nasjonene som ligger mellom Tyskland og Russland, ville de fortsette å tape. Kun ved å samarbeide kunne de mindre nasjonene i Sentral- og Øst-Europa bane vei for uavhengighet. Denne innsikten er nå grunnlaget for polsk utenrikspolitikk (selv for dagens nasjonalistiske regjering). Og man kan se for seg en framtid der «vanlige russere» kan slutte opp om en slik tankegang.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

 

Copyright: Project Syndicate, 2022.