Russisk aggresjon svekker populismen

WARSAWA: Russlands krig i Ukraina har påvirket det politiske livet rundt om i verden. Dette merkes mest i land som politisk ligger nærmest Russland, ikke Ukraina.

Fordi Ukraina er et demokrati og Russland er et autoritært kleptokrati, har krigen tydeliggjort en fundamental motsetning mellom alternative politiske systemer. Denne dynamikken gjør at mye står på spill, fordi et militært nederlag for det demokratiske landet kan motivere diktatorer andre steder til å forsøke seg på egne erobringer.

Men selv Orbán har måttet legge bånd på seg. Han har ikke våget å blokkere de fleste av de vestlige sanksjonene mot Russland.

Heldigvis — og samtidig som krigen trekker ut i tid — har populismen avtatt som politisk kraft i Europa, der den har blitt overskygget av en enda større trussel: faren for en russisk seier. Populister med pro-russiske sympatier har blitt marginalisert. Samtidig har populister som har moderert seg og gitt sin uttalte støtte til Ukraina, blitt ønsket velkommen tilbake i det politiske fellesskapet, til tross for at de i årevis har bidratt til å undergrave demokratiet på hjemmebane.

For å ta et eksempel: Før den russiske invasjonen ble Polens president Andrzej Duda vist en kald skulder i de fleste vestlige land. Men den solide støtten han har gitt til Ukraina har gjort at han nå spiller en sentral rolle i viktige transatlantiske og europeiske møter samtidig som han har blitt en viktig partner for anti-populistiske vestlige politikere, ikke minst USAs president Joe Biden.

Samtidig har Duda blitt mindre populistisk. Han har aldri vært en særlig selvstendig tenker eller politiker. Nå retter han seg etter råd fra den amerikanske ambassaden framfor fra Jarosław Kaczyński, leder av Partiet for lov og rettferdighet (PiS), som han kan takke for sin nåværende stilling. Det virker som om Duda har kommet fram til at Kaczyński neppe kan belønne ham med den type internasjonal anerkjennelse som amerikanerne kan gi ham.

Pro-russiske populister har falt i unåde nesten overalt. Et viktig unntak er Ungarns statsminister Viktor Orbán, som i lang tid har overbevist ungarske velgere om at landet de lever i kan holde til i den beste av alle mulige økonomiske verdener ved å sjonglere sine relasjoner med Russland, Kina og EU.

Det er en allment kjent «hemmelighet» at Tyrkia gir Ukraina mer militærhjelp enn tyrkiske myndigheter vil innrømme.

Men selv Orbán har måttet legge bånd på seg. Han har ikke våget å blokkere de fleste av de vestlige sanksjonene mot Russland. Han vet at han må oppføre seg ordentlig overfor EU for å kunne motta penger fra EUs gjenopprettingsfond (etter pandemien) som har blitt holdt tilbake fordi Ungarn ikke lever opp til rettsstatens prinsipper. Orbán befinner seg dermed in limbo; han er verken en paria eller en partner for politiske ledere i Washington, London eller selv Berlin.

Men den tidligere så solide Kaczyński-Orbán-aksen har gått i oppløsning. Polen forsyner Ukraina med alle slags våpen, deriblant mer enn 200 stridsvogner. Polske myndigheter har også nylig erklært at de, som første land, vil sende tyske Leopard 2-stridsvogner. Ikke bare nekter Ungarn å hjelpe Ukraina, men Ungarn videresender også russisk propaganda gjennom sine statlige kontrollerte medier.

Som følge av dette har relasjonene mellom Warsawa og Budapest blitt langt kjøligere. Kaczyński har til og med gått så langt som å kritisere Orbán direkte. «Vi kan ikke samarbeide slik vi har gjort tidligere», har han klaget over. «Hvis statsminister Orbán sier at han ikke helt ser hva som har skjedd i Bucha [der russiske ugjerninger fant sted tidlig i krigen], burde noen be ham om å oppsøke en øyelege.»

Når det gjelder militær, territoriell eller økonomisk forhandlingsstyrke, kan ikke Orbán ha håp om å stille opp mot Tyrkias illiberale president Recep Tayyip Erdoğan. Mens Orbán fortsatt forsøker å karre til seg smuler fra større makters bord, har Erdoğans internasjonale stilling styrket seg nærmest over natten. Vestlige ledere må gi ham det han vil ha for å sikre at Finland og Sverige kan bli medlemmer av NATO. Og myndighetene i Moskva må samarbeide med ham for å forhindre at Tyrkia blir med på sanksjonene og handelsblokadene rettet mot russiske råvarer og andre varer — samt teknologi.

Populister tapte også valg i USA og Frankrike. Russlands angrepskrig var opplagt en årsak.

Tyrkias relasjoner til Russland forhindrer ikke landet fra å ha gode relasjoner til Ukraina. Det er en allment kjent «hemmelighet» at Tyrkia gir Ukraina mer militærhjelp enn tyrkiske myndigheter vil innrømme. Og det var Tyrkia som forhandlet fram fangeutvekslinger og begrensede våpenhviler for å få ukrainske eksportvarer gjennom Svartehavet.

Et viktig poeng er som følger: Et ukrainsk nederlag er ikke i Tyrkias interesse, men det er heller ikke et totalt russisk nederlag. Et svekket Russland vil svekke Tyrkias makt og innflytelse i NATO. Tyrkia tjener også på sanksjonene mot Russland (til tross for tapet av inntekter som følge av at millioner av russiske og ukrainske turister har uteblitt).

Erdoğan fremtrer nå i større grad som en ansvarlig global aktør. Det kan bety at han har bedret utsiktene til å bli gjenvalgt til våren, til tross for økonomisk krise og kraftig inflasjon — som hans egen bisarre økonomiske politikk har medvirket til.

Mens enkelte populister enten har moderert seg eller blitt marginalisert, har den mer omfattende internasjonale populistbevegelsen blitt svekket med tapet av sin russiske «beskytter». Vestlige politikere kan ikke lenger gå rundt med pro-Putin-trøyer, slik den italienske nasjonalistlederen Matteo Salvini tidligere gjorde, eller låne penger fra russiske banker, slik det franske ytre-høyre-partiet til Marine Le Pen gjorde. Pro-russiske og NATO-fiendtlige holdninger er ikke lenger akseptable. I 2022 tapte de pro-russiske partiene Alternative für Deutschland og Die Linke tyske lokalvalg over hele linjen.

Men vi bør ikke bli for optimistiske. Vinden kan alltids snu i løpet av det nye året.

Populister tapte også valg i USA og Frankrike. Russlands angrepskrig var opplagt en årsak. Kandidater som ble støttet av tidligere president Donald Trump — som åpenlyst beundrer Putin — ble grundig slått i det amerikanske mellomvalget. Og under det franske president- og parlamentsvalget i fjor vår, gikk ikke Le Pens russiske sympatier ubemerket hen. Det gjorde heller ikke sympatiene til Jean-Luc Mélenchon fra den franske venstresiden.

Hvis Tsjekkias tidligere statsminister, Andrej Babiš, som er pro-russisk og populistisk, taper presidentvalget denne uken og Petr Pavel, som er tidligere leder av NATOs militærkomité, vinner, vil det også delvis være på grunn av Russlands krig.

Men vi bør ikke bli for optimistiske. Vinden kan alltids snu i løpet av det nye året. Dersom velgerne blir stadig mer lei av flyktningkrise og høy inflasjon, vil dagens diskrediterte populister være de som kan tjene mest på det.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org