Rykk tilbake til start

Tyrkia er et vrient land å bli klok på. Fullmåne er fullmåne, men det er også halvmåne – og begge deler er like sant. 19. mai, to dager etter vår egen nasjonaldag, feiret Tyrkia sin uavhengighetsdag, hundre år etter at landsfader Mustafa Kemal Ataturk tok opp kampen mot de greske styrkene og deres vestlige allierte. Og vant. Han forvandlet det tidligere, mektige osmanske riket til en framtidsrettet, sekulær og progressiv republikk, fra 1923 kalt Tyrkia. Men det kom med en pris, og for noen var den nokså dyr.

Forbud og påbud, spesielt de med moralske fortegn, har det med å gjøre folk kranglevorne.

For eksempel ble det forbud mot hijab. Og fez. Og mye annet som smakte av islam, tradisjon og gamle dager. Tyrkia oppdaterte seg raskere enn iPhone. Det framsto kanskje som et glupt påfunn den gangen, men uttrykket «langsint som en tyrk» har ikke funnet opp seg selv (ok, det er lett modifisert og tatt ut av kontekst, men likevel …). Forbud og påbud, spesielt de med moralske fortegn, har det med å gjøre folk kranglevorne.

Spol omtrent 100 år fram i tid. For hva er det dagens president Recep Tayyip Erdogan gjør? Jo, han påbyr og forbyr nye ting annenhver dag, i favør islam, tradisjon og gamle dager. Det er nesten som om han ikke har lært noen ting av gamle dager.

Helgen ble tilbrakt i Istanbul. Siden sist gang, i fjor, er lite vesentlig forandret. Flere journalister er fengslet, akademikere er sparket, politiske opposisjonelle er vingeklippet, byen har fått en ny flott flyplass og Erdogan har tapt et lokalvalg som han nekter å anerkjenne. Men kirken/moskeen/museet Hagia Sofia står der like stoisk som for 1500 år siden, og lurer på hva alt oppstyret er godt for. Som alt annet bestandig i Byen, som på en eller annen måte har greid å forsone seg med at folk kommer og går, og at det er helt ok at de lukter forskjellig.

Det er Tyrkias mest grunnleggende utfordring, og vil ikke forsvinne om Erdogan skulle bli erstattet i et militærkupp.

Dette er nok som å banne på gresk i Den blå moske, men: Erdogan er ikke så annerledes som han vil ha det til. Hvis man ser det i et langt perspektiv, vel å merke. Type 100 år. Uansett hvilken tro eller ideologi det sittende regimet har hatt i Tyrkia siden 1923, har de brukt det meste av sin energi på å undertrykke motstanderne og innsette sine egne i sentrale posisjoner. «Sin diktatoriske styremåte begrunnet han med nødvendigheten av i løpet av kort tid å legge grunnlaget for et virkelig demokrati i Tyrkia», står det i Store norske leksikon om Ataturk, og det samme kunne vært sagt om Erdogan. (Jeg forsøkte Wikipedia først, men nettstedet er blokkert i Tyrkia, så klart.)

Det er Tyrkias mest grunnleggende utfordring, og vil ikke forsvinne om Erdogan skulle bli erstattet i et militærkupp. Sterk polarisering, koblet med nepotisme, korrupsjon og klientisme, er en grunnoppskrift på hvordan politiske ukulturer forblir stabile, uavhengig av om regjeringssjefen er rød eller blå eller brun.

En ting er fundamental og destruktiv mistillit mellom store grupperinger, noe annet og mer alvorlig er troen på at demokratiet er vitalt om 50, 01 prosent av befolkningen er blitt hørt. Det er slik Erdogan, i likhet med mange av sine forgjengere, har tenkt – så lenge «min» halvpart er fornøyd, har jeg gjort jobben min. Resten er sikkert vestlige spioner uansett. Det er ikke slik man skaper robuste demokratier og gode samfunn, det minner mer om stigespill eller monopol etter hvert maktskifte – rykk tilbake til start.

Hvis han vinner, vil det være en ideell jubileumsgave til folket.

Erdogan har undergravd mye av tankegodset Ataturk promoterte for snart hundre år siden, spesielt når det gjelder religionens rolle i offentligheten. Og det er vel ingen statshemmelighet at Erdogan drømmer om å erstatte ham som landsfader. Men det varslede fadermordet har latt vente på seg. I stedet har Erdogan sett seg tjent med å assosieres med Ataturk, dog ved å tilpasse ham egen agenda.

Derfor var han og regjeringsmedlemmer tungt til stede under markeringen i Samsun-provinsen 19. mai, der Ataturk startet motstandskampen for hundre år siden. «Tyrkia har alltid stolt på sitt folk og Allah sine uavhengighetskamper, slik Mustafa Kemal Ataturk, grunnleggeren av den tyrkiske republikken, gjorde», sa Erdogan i sin tale. Det er historierevisjonisme på sitt mest kreative.

Erdogan har allerede styrt Tyrkia lengre enn Ataturk gjorde, og han har tidligere varslet at «Det nye Tyrkia» skal være på plass innen 2023, til hundreårsjubileet for republikken – og at han gjerne sitter lengre enn det.

Det optimistiske perspektivet er at alt vil bli forandret med Imamoğlu.

Men mange mener han kan ha gravd sin egen grav ved å annullere resultatet fra Istanbul etter lokalvalget i slutten av mars. Borgemesterkjedet ble vunnet av den inntil da nokså ukjente kandidaten fra opposisjonspartiet CHP, Ekrem Imamoğlu. Siden annulleringen er han blitt kjent over hele Tyrkia og også blitt alt mer populær på meningsmålingene. Den 49 år gamle kandidaten fra partiet Ataturk grunnla, vil trolig vinne klart 23. juni.

Og, som det sies her, etter Istanbul kommer Ankara. Mange har allerede lansert Ekrem Imamoğlu som en troverdig og sannsynlig kandidat til å utfordre Erdogan ved neste presidentvalg. Hvis han vinner, vil det være en ideell jubileumsgave til folket. Ekrem Imamoğlu framstår som hel ved. Men det har mange gjort før ham også.

Det optimistiske perspektivet er at alt vil bli forandret med Imamoğlu. De mindre lystige utsiktene er at opposisjonell knebling, korrupsjon og polarisering bare får et nytt ansikt utad. Hvis det er noe å lære av tyrkisk historie, må det være at optimistene oftere er blitt skuffet enn pessimistene.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 3. juni 2019)