Noe inni meg sa at jeg måtte bevise at jeg ikke var en byrde for samfunnet

«Jeg er overarbeidet!»

Hvor mange ganger har ikke jeg hørt venninnene mine si det til meg?
Jeg ser på dem og nikker forstående. Har lyst til å gi en klem, men vet hva denne klemmen kan føre til. Tårene vil trille. Hun kan kollapse. Istedenfor gir jeg noen nikk som indikerer at jeg forstår, for det gjør jeg jo. Jeg har nemlig vært der selv.

Alt arbeid man putter inn. Alle de ekstra timene man jobber for å levere et godt resultat som man kan imponere arbeidsgiveren med. Alle de ekstra timene man investerer, for å få anerkjennelse fra arbeidsgiver, familie, venner og samfunnet generelt. Men blir vi sett?

Hun ville bevise at hun kunne gjøre denne jobben. At det var verdt å ansette henne.

Det er noe med oss kvinner og særlig de av oss med minoritetsbakgrunn. Vi vil bevise at vi var verdt akkurat denne jobben. Vi vil bevise for oss selv at vi kan. Og vi vil vise samfunnet at kvinner kan levere.

Jeg er vokst opp med en hardtarbeidende mor. Da hun kom til Norge tok det tid før hun fikk jobb, fordi det på den tiden ikke fantes introduksjonsprogrammer eller andre programmer som tok henne imot og geleidet henne inn i det norske samfunnet. Men hun gjorde det hun kunne og jeg husker godt hvor hardt hun prøvde å be om jobb, selv om hun ikke kunne språket. Hun fikk avslag gang på gang, men ga aldri opp. Det ordnet seg til slutt, og helt siden hun fikk sin første jobb i Norge, har hun ikke vært arbeidsledig en eneste dag.

Et forbilde, ikke sant?

Ikke helt, for hun sa alltid at hun skulle ønske ting var som da hun vokste opp, nemlig at mannen jobbet og kvinnen var hjemmeværende. De gangene jeg har forsøkt å argumentere imot og forklare at kvinner og menn er likestilte, og derfor skal ha det samme ansvaret, svarte hun alltid med at det å være hjemme ikke vil si å være understilt, men heller overstilt. Kvinnen trenger ikke å slite. Det å være hjemme med barna er også en jobb.

Det er en kontrast i hva hun sa og hvordan hun levde, for hun jobbet seg nærmest i hjel! Noen ganger kom hun sent hjem, fordi hun ikke ble ferdig med oppgavene sine etter endt arbeidstid og jobbet flere timer ekstra istedenfor å fortsette dagen etter. Hun ville bevise at hun kunne gjøre denne jobben. At det var verdt å ansette henne.

Noe inni meg sa at jeg måtte bevise at jeg ikke var en byrde for dette samfunnet.

Jeg ville motbevise moren min sine ord. Jeg ville fra ung alder av fortelle henne at likestilling er viktig og at likestilling ikke bare betyr at vi har like rettigheter som menn, men også like mye ansvar.

Derfor har jeg selv vært i jobb siden jeg var 18 år gammel. Jeg studerte på dagtid og jobbet på kvelden. Jeg kunne vært en vanlig student som tok stipend og lån, men valgte heller å jobbe. Noe inni meg sa at jeg måtte bevise at jeg ikke var en byrde for dette samfunnet. For hvor mange ganger har ikke jeg fått rasistiske kommentarer som: «Dere lever av våre skattepenger» eller «du kommer til å ende opp med å føde mange barn og være hjemme, ikke sant?». Og på jobbintervju fikk jeg spørsmålet: «Faster du under ramadan? For vi kan ikke ha en som faster og blir sliten på jobb» og «Går du kledd med vanlige klær på sommeren?»

Hvor mange jobbsøknader måtte jeg ikke sende for å få napp? Og gang på gang fikk jeg beskjed om at jeg var overkvalifisert for jobben, eller fikk ingen svar på de jobbsøknadene der jeg ikke var overkvalifisert.

Så da jeg først fikk jobb, ville jeg bevise at jeg kunne. At jeg var det rette valget. Jeg ville bevise at jeg ikke er en byrde for samfunnet, men heller en som bidrar. Derfor gjorde jeg alltid det lille ekstra for å imponere, men til min overraskelse ble det sjelden anerkjent. Som om det var forventet. Og veldig ofte følte jeg meg usynlig på jobb. Jeg husker blant annet da jeg fikk min første jobb og hadde vært der i ett år. De hadde to ledige stillinger og jeg fikk jobben sammen med en annen mann.

All den innsatsen jeg altså hadde lagt inn for å bevise meg selv, føltes usynlig.

Vi var begge unge og skulle gjøre den samme jobben og vi startet med den samme lønnen. Jeg jobbet mange flere timer enn ham fordi jeg sa «ja» til alle oppgavene jeg fikk, selv om jeg hadde for mye å gjøre fra før. Jeg satt igjen på kontoret etter at alle andre hadde dratt og leverte så gode resultater at kundene senere spurte direkte om jeg kunne ta oppdragene for dem istedenfor å la arbeidsgiveren delegere oppgavene selv. Likevel, under den årlige lønnsjusteringen, fikk den mannlige kollegaen som fikk jobben samtidig som meg en forhøyning på 20 kroner timen, mens jeg bare fikk 10.

All den innsatsen jeg altså hadde lagt inn for å bevise meg selv, føltes usynlig. Den betød ingenting. Da innser man hvor sliten og overarbeidet man er, uten å en gang bli anerkjent.

Men jeg kan jo ikke skylde på arbeidsgiveren alene her. At vi forventer å bli anerkjent er et behov vi har som arbeidsgiveren kanskje ikke kjenner til. Og at jeg la inn en ekstra innsats var mitt eget valg. Likevel gjorde det vondt å ikke få en rettferdig og likestilt behandling.

Siden den gang har jeg lært meg å si ifra, selv om jeg fortsatt har det behovet for å jobbe ekstra hardt og «bevise». Ofte har jeg fått spørsmål om hvordan jeg klarer å ha så mange baller i lufta samtidig, for det klarer jeg jo. Ja, jeg jobber mye, har verv og er frivillig. I tillegg er jeg alenemamma til en datter, og jeg håper jeg er en god venninne for vennene mine. Jeg trives kjempegodt med mye å gjøre og navigerer alt jeg holder på med på en god måte.

Jeg sier ikke at det å føle seg usynlig ikke lenger gjør vondt, men jeg har bare sluttet å forvente noe annet.

Til forskjell fra tidligere, greier jeg nå å si ifra når jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg har også sluttet å forvente anerkjennelse for den ekstra innsatsen jeg legger inn og for resultatene jeg oppnår. Jeg har skjønt at jeg jobber ekstra fordi jeg har det behovet med å bevise at jeg kan, og når jeg oppnår gode resultater, så er jeg i dag tilfreds med å bli anerkjent av meg selv. Jeg sier ikke at det å føle seg usynlig ikke lenger gjør vondt, men jeg har bare sluttet å forvente noe annet.

Det er det jeg også forteller de venninnene som går gjennom det samme.

For noen uker siden møtte jeg en venninne jeg ikke har sett på lenge og vi snakket om nettopp disse tingene. Hun fortalte at hun var den eneste med minoritetsbakgrunn på jobben sin. Dette betyr mye ansvar sa hun, fordi hun vil danne et godt grunnlag for de med minoritetsbakgrunn som søker jobb der etter henne. Hun vil at arbeidsgiveren skal tenke at de med minoritetsbakgrunn har gjort en innsats og levert gode resultater.

Når man søker jobb nå til dags, kan man krysse av for om man har minoritetsbakgrunn. Det er en kvoteringsordning som ble innført for at kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn skal innkalles til intervju. Da Audun Lysbakken ble intervjuet av Dagbladet i 2011 i forbindelse med at Sarpsborg kommune var den første kommunen som forpliktet seg til denne ordningen, sa han: «Dette er ikke kvotering til jobb. Men en viktig årsak til at mennesker med minoritetsbakgrunn ikke får jobb, er at de ikke blir innkalt til jobbintervju og ikke får vist seg fram».

Hun påpekte gang på gang hvor vondt det er å føle at man er på en arbeidsplass og har fått jobben kun fordi man er en minoritet.

Venninnen min og jeg diskuterte dette også. Vi ser det oftere og oftere, «Vi oppfordrer personer med minoritetsbakgrunn til å søke». Vi var begge enige om at vi egentlig er imot denne type kvotering fordi ens erfaring skal tale for seg selv, men denne kvoteringen måtte til for å gi de av oss med minoritetsbakgrunn en sjanse til å presentere seg selv. Likevel oppstår det problemer her også, og nå skal jeg ikke diskutere de politiske vurderingene og fordelene og ulempene med denne kvoteringsordningen, men det venninnen min sa var at hun følte et enormt press da hun ble innkalt til intervju og til slutt fikk jobben.

Hun føler det er hennes oppgave å bane vei for fremtidige søkere med minoritetsbakgrunn og for å vise arbeidsgiveren at kvinner med minoritetsbakgrunn faktisk kan jobbe «ordentlig». Hun jobber også ekstra hardt og ekstra mye for å hele tiden «bevise», fordi som hun sa: «hvis jeg på en eller annen måte ikke leverer godt nok, så kan det hende de tror at vi alle er sånn! Jeg vil vise dem at det var verdt å satse på meg og på andre som meg!» Og hun påpekte gang på gang hvor vondt det er å føle at man er på en arbeidsplass og har fått jobben kun fordi man er en minoritet.

Jeg vet at mange som leser denne kronikken vil si at dette ikke er et problem, fordi vi setter oss i denne situasjonen selv. Arbeidsmiljøloven regulerer jo arbeidsforholdene, og man har en kontrakt som sier hvor mange timer man skal jobbe i uken.

Noen av oss har fått patriarkalske kommentarer fra menn som tror de kan mer, bare fordi de er menn.

Men det er ikke så enkelt. Noen av oss er vokst opp med en kultur som forteller oss at mennene skal jobbe og kvinner helst skal være hjemme. Noen av oss har fått rasistiske kommentarer som har smidd seg fast. Noen av oss har arbeidstillatelser i landet og trenger faste kontrakter. Noen av oss får midlertidige stillinger og må legge en ekstra innsats for å gi arbeidsstedet gode resultater og inntekter som gjør at vi kan få faste stillinger senere. Noen av oss har fått patriarkalske kommentarer fra menn som tror de kan mer, bare fordi de er menn. Noen av oss har opplevd at mannlige kolleger tjener mer for de samme arbeidsoppgavene, og vil jobbe ekstra for å oppnå bedre lønn.

Noen av oss har søkt på altfor mange stillinger uten å bli innkalt til intervju, og når vi først har fått en jobb så vil vi vise at det var et riktig valg.