Sådan er kapitalisten

Sammenhengen mellom risiko og gevinst er selve grunnsteinen i kapitalismen. Tar du en risiko som innebærer en reell mulighet for å tape penger, er det også rimelig at du får en gevinst hvis du lykkes. Vi lever i en spesiell tid og det kan være nyttig å kikke litt på dette forholdet mellom risiko og avkastning.

Setter du pengene dine i banken kan du tegne avkastningen din som en rett linje som normalt vil peke skrått oppover mot høyre. Får du for eksempel to prosent rente, stiger linja (kurven) med to hundredeler hvert år. Dette vet du på forhånd. Det er en avkastning garantert av banken, og linja følger en forhåndsbestemt bane. Ingen overraskelser.

Setter du derimot pengene dine i aksjer vil det skje to endringer med linja som viser din forventede avkastning. Det ene er at den blir brattere. Du er ikke lenger fornøyd med to prosent stigning i året, du vil ha for eksempel seks eller sju prosent avkasting på din aksjeinvestering. Men som en konsekvens av høyere avkastningskrav, introduseres ‘risiko’. Risiko, hvis du spør en investor, er svingninger. Avvik fra den rette linjen som skrår oppover i takt med at tiden går.

Hvis du investerer i et kommersielt firma, som er det du gjør når du kjøper aksjer, kan du faktisk tape pengene dine.

Forventet framtidig avkastning er altså en rett og veloppdragen kurve som peker jevnt oppover. Men det er bare fordi vi ikke har noen bedre måte å spå om framtida på. Alle vet at det ikke kommer til å se sånn ut. Kikker du i stedet i bakspeilet og studerer linjen som viser den historiske avkastningen til en aksje vil du se at den selvsagt ikke fulgte et slikt spor. Avkastningsgrafen ligner mer på hjerteslagene til en åtteåring som går rundt i spøkelseshuset på Tusenfryd. Voldsomme opp og nedturer som ikke er mulige å forutse.

Har du lang nok historikk vil du likevel kunne se at det går oppover over tid. Hvis ikke selskapet går konkurs, da. Og det er nettopp poenget. Hvis du investerer i et kommersielt firma, som er det du gjør når du kjøper aksjer, kan du faktisk tape pengene dine. Hvorfor gjør folk det da? Jo på grunn av oppsiden, selvsagt. Det er en mulighet til å bli rik.

Hvis all forventet avkastning på investeringer var lavere enn det du kunne fått ved å sette pengene i banken, ville kapitalismen som system vært steindau. Ingen ville investert i verdiskapende virksomhet som krever arbeid og risikovilje hvis de kunne tjent det samme ved å lene seg tilbake og passivt heve renter. Men det er også motsatt: Ingen banker vil låne penger til en virksomhet som ikke forventer å tjene mer penger enn det samme banken skal ha tilbake i renter som takk for lånet. Det regnestykket går nemlig ikke opp.

På lang nok sikt regner altså aksjonærene som gruppe med å tjene mer penger enn den sikre bankrenten. Det er bygget inn i systemet vårt. Risiko for en investor er dermed egentlig muligheten for at avkastningen på kort sikt fraviker den veloppdragne rette kurven som viser hva de forventer å få i gjennomsnitt på lang sikt. Fagfolk uttrykker dette statistisk som “standardavvik”. De vet at over tid renner alle bekker små ut i den store å, også i aksjemarkedet.

Staten reddet bankene. Den reddet ikke aksjonærene.

Alt vel så langt. Men, å kalle alle slike avvik fra den smale sti for «risiko» slik det gjøres, er jo bare tull. Minst halvparten av avvikene er jo på oppsiden. Da for eksempel hovedindeksen (de største selskapene) på Oslo børs økte sin verdi med ufattelige 14,6 prosent kun i løpet av november i fjor gikk den målte risikoen rett i taket. Så høy avkastning på kort tid er jo et radikalt avvik fra den lange, pene gjennomsnittskurven.

Men: Risiko schmisiko. Det er jo ingen aksjonærer som frykter oppsiderisikoen. Den er som vi ble enige om en kompensasjon for nedsiden de også utsetter seg for. At en investering plutselig gir høyere avkastning enn forventet er jo bare fint. Ta gevinst, kjøp ny bil og invester resten i noe nytt som kan stige enda mer i pris.

I et system som fungerer er måneder som november 2020 en premie som tilfaller tålmodige aksjonærer som er inne lenge og som tåler opp- og nedturer. De får derfor beholde gevinsten. Det jevner seg ut over tid. Men slik er det ikke lenger i Norge. Da den samme indeksen falt som en stein i mars kastet regjeringen milliarder på milliarder etter eierne for å forhindre konkurser.

Vi har altså laget et system som lar kapitalistene beholde gevinsten fra de avvikene som er på oppsiden, mens skattebetalerne betaler tapet når avvikene er på nedsiden. Spørsmålet som melder seg, er jo da: Hvorfor skal det da være mer lønnsomt å være i aksjemarkedet? Hvorfor skal den kurven være brattere enn bankenes utlånsrentekurve? Og hvorfor er det vanlige folk som skal betale forskjellen?

Det har ikke alltid vært sånn. Da Regjeringen Brundtland fikk bankkrisa i fanget for 30 år siden bestemte de seg for å redde bankene av hensyn til øvrig næringsliv og landet som helhet. Både DNB, Kredittkassen, Fokus Bank og Storebrand ble tilført store mengder skattepenger når deres aksjonærer ikke lenger klarte å stå i det. Men: Staten reddet bankene. Den reddet ikke aksjonærene.

Men denne gangen lot den bankene beholde nesten hele oppsiden.

Aksjonærene tapte pengene sine, slik de visste det var en mulighet for da de valgte å ta risiko ved å kjøpe aksjer. Staten endte opp som eier av bankene og overtok dermed ikke bare den uønskede nedsiderisikoen, men også oppsiderisikoen. Brundtland og hennes hjelpere forsto denne grunnleggende kapitalistiske symmetrien som gjennomsyrer systemet vårt. Den som får gevinsten, må også bære tapet. Er tapet fradragsberettiget er gevinsten skattepliktig. Den som er med på leken må få smake steken.

Skulle bankene ha statlige penger måtte deres eiere gi fra seg retten til framtidige overskudd. Det ble dessuten stilt ufravikelige krav til utbyttestopp og tak på lederlønninger og bonusutbetalinger. Man tenkte aldri at det ville være tilstrekkelig med «milde oppfordringer» fra stortingets talerstol. Det viste seg også at da staten etter noen år solgte seg ut eller ned i alle disse bankene, fikk det norske folk pengene sine tilbake.

Nesten to tiår senere var Pesta igjen på vei opp trappa. Denne gang kalte hun seg «Finanskrisen» og igjen måtte staten, denne gang ved regjeringen Stoltenberg, redde bankene etter at aksjonærene igjen ikke klarte å stå i det. Denne gangen var regjeringen vesentlig rausere enn sist og valgte å låne bankene penger til en sterkt rabattert rente i stedet for å gå inn på eiersiden. Regjeringer har penger når ingen andre har det og kan derfor spille rollen som kalles lender of last resort. Långiver i siste instans. Regjeringen utsatte seg altså for den uønskede nedsiderisikoen. De kunne jo hende den ikke ville få pengene tilbake.

Si hva du vil om kapitalister, men de er hverken glemske eller dumme.

Men denne gangen lot den bankene beholde nesten hele oppsiden. Det ble innført utbyttestans i en periode mens bankene skulle bygge opp sin soliditet. Så fort det var gjort betalte bankene tilbake de billige lånene og utbetalte enorme utbytter til aksjonærene sine som kunne le hele veien til, ja du skjønner. De norske bankene fikk en skikkelig bra deal. Men tross alt ikke like bra som sine amerikanske kolleger på Wall Street. Nordmenn med interesse for økonomi fnøs av hvordan den amerikanske kongressen kastet penger etter sine mislykkede privatkapitalister. Slikt drev vi ikke med her.

I den offisielle versjonen av Finanskrisen, også kjent som «Finanskriseutvalgets utredning» er varianter av følgende setning nevnt over ti ganger:

«Erfaringene opparbeidet under den norske bankkrisen på 1990-tallet har trolig også bidratt positivt, både når det gjelder bankenes tilpasning og myndighetenes regelverksutforming».

Det står faktisk til og med at

«Lærdommene fra den norske bankkrisen

på 1990-tallet kan også ha bidratt til at norske banker har vært noe mer forsiktige i forkant av finanskrisen enn banker i andre land.»

Si hva du vil om kapitalister, men de er hverken glemske eller dumme. De som opplevde at bankaksjene deres ble «nullet» på begynnelsen av nittitallet glemte det aldri. Og de lærte av det.

Eller. Slik var det i hvert fall før. Det er ting som tyder på at ingen av de som sitter i dagens regjering eller styrer norsk næringsliv, eide bankaksjer for 30 år siden. Det virker heller ikke som at de i særlig grad tok lærdom av det som skjedde da landet håndterte Finanskrisen for 12-13 år tilbake.

Vi har en regjering som ikke skjønner kapitalistenes natur.

I fjor banket det nemlig igjen på døren for tredje gang på tre tiår.

Igjen trengte næringslivet hjelp. Denne gangen var det Covid-19 som var utløsende årsak. Staten stilte opp, slik den skal. Men denne gangen var det annerledes. Alle økonomiske lover syntes å være opphevet. Vår regjering har overført astronomiske beløp til aksjonærer i inn- og utland. Den holder hånda under dem – fellesskapet tar nedsiderisikoen.

Men i motsetning til sine forgjengere har den med få unntak ikke stilt krav om at aksjonærene skal si fra seg framtidig overskudd, slik vi gjorde under bankkrisa. Den har heller ikke stilt krav om at bedriftene skal betale renter. Dette er nemlig ikke lån, slik som under Finanskrisen, det er milde gaver. Til eierne. Eierne som ikke engang blir nektet å overføre krisestøtten til sine aksjonærer i form av utbytte, noe flere umiddelbart så sitt snitt til å gjøre. Næringslivet vises en blind tillit som vanlige folk bare kan drømme om å få når det er de som trenger hjelp av staten.

Regjeringen synes å tro det er mulig å endre naturen. De kan ikke kjenne til kunnskapen i den gamle fabelen om skorpionen som trengte hjelp til å komme over en stri elv. Den spør en naiv frosk pent om å få sitte på ryggen dens gjennom de kraftige bølgene. Frosken nøler og sier “nei, du kommer bare til å stikke meg med den giftige halen din”. Skorpionen ler avvæpnende og sier “nei, det ville være dumt. Da drukner vi jo begge to”. Frosken ser det rimelige i dette og inviterer skorpionen opp på sin trygge rygg. Halvveis over stikker skorpionen ham. I det begge to er i ferd med å drukne spør frosken desperat, “Hvorfor?”

“Jeg klarte ikke la være”, svarte skorpionen. “Det er min natur. Slik er skorpioner”.

Vi har en regjering som ikke skjønner kapitalistenes natur. Når en kapitalist ser en pengeseddel på gata, klarer hun ikke la være å plukke den opp. Det er hennes natur. Sådan er kapitalisten.

Det er utrolig at det går an.

Regjeringen har gått fra å være lender of last resort til å bli spender of last resort og det er dine og mine penger de bruker. Vi har dermed havnet i en situasjon der regjeringen tar hele nedsiderisikoen (den ingen vil ha), men lar aksjonærene beholde oppsiderisikoen (den alle vil ha). Regjeringen vår er en gave til landets kapitalister. Næringsdrivende som allerede er «innenfor» systemet kan nærmest plukke opp gratis penger på gata. Samtidig er det nærmest komplett umulig for de som ønsker å starte noe nytt, å gjøre det. De må konkurrere mot folk som får betalt for å holde stengt. Har du en god ide får du ikke en gang leid deg et næringslokale, da myndighetene betaler leia for de som allerede er innafor.

Denne politikken er ikke en tilfeldighet. Regjeringen gjør nøyaktig det samme i skattepolitikken. Kommunen Bø i Nordland har satt ned den kommunale formueskatten for å tiltrekke seg rikinger. De tenker som så at en mindre bit av en stor kake er bedre enn en større bit av en mindre kake. Det er tillatt, og et slikt eksperiment kan gå både bra og dårlig.

Fordelen (oppsiderisikoen som alle vil ha) er at de får inntekter de ellers ikke ville fått, fra de nyinnflyttede rikingene. Ulempen (nedsiderisikoen som ingen vil ha) er at de får lavere inntekter enn før fra de som allerede bodde i Bø og skattet til kommunen. Denne muligheten har ligget i lovverket hele tiden, men ingen har brukt den. De har fryktet nedsiderisikoen pluss at alle ser at det er en fare for at den kommunen som går først kan starte et race mot bunnen som ikke fører til annet enn at alle kommunene blir fattigere og at rikingene sitter igjen med hele gevinsten.

Rikfolk har alltid sendt regninga nedover langs bordet.

Men så tar Bø kommune sjansen. Og hva gjør regjeringen Solberg? Den gjør selvsagt akkurat det samme med Bø kommune, som den gjør med aksjonærene på børsen. Regjeringen dekker den uønskede nedsiden – Bø får kompensert bortfallet av inntekter fra eksisterende skattebetalere. Samtidig lar regjeringen Bø kommune beholde hele oppsiden, nemlig de økte inntektene fra de tilflyttede skatteflyktningene.

Kommunene disse rikingene flytter fra, får ingen kompensasjon for sine tapte inntekter. Regninga for nettotapet sendes til alle som ikke bor i Bø i Vesterålen. Også kjent som vanlige folk over hele landet. Det er utrolig at det går an.

Privatisering av gevinster og sosialisering av tap. Også kjent som sosialisme for de rike, kapitalisme for de fattige, er ikke et nytt fenomen. Forfatteren Marianne Solberg forteller om hva som skjedde da de Dansk-Norske investorene i både Det Ostindiske og Det vestindiske handelskompani hadde vært dårlig kapitalister og hadde behov for likvide midler.

«Investorene og administrasjonen i kompaniene ønsket å selge firmaet til kongen. Dette var en kjent strategi, særlig under Adam G. Moltke, hoffmarskalk under den fordrukne Fredrik 5. Private foretak uten lønnsomhet ble solgt til kongen for en høy pris, mens kongens lønnsomme foretak ble solgt til private for lav pris».

Det som er nytt er at det denne gang er folkevalgte politikere som konsekvent overfører verdier til de som eier mye, og tar fra de som eier mindre eller intet.

Rikfolk har alltid sendt regninga nedover langs bordet. I kriseåret 2020 var det færre konkurser i Norge enn det er i et normalår. Børskursene gikk til himmels og aksjonærene har hatt sitt beste år på lang tid. Les det igjen: Aksjonærene ble rikere i i løpet av 2020. Dette i motsetning til alle de som har gått permittert på redusert inntekt. I motsetning til de arbeidsledige som ikke får feriepenger og så videre og så videre.

Intet nytt under solen, altså. Den som har, skal få og den som har lite skal miste det han har. Det som er nytt er at det denne gang er folkevalgte politikere som konsekvent overfører verdier til de som eier mye, og tar fra de som eier mindre eller intet. Det er en politikk som hører fortidens eneveldige konger og adelskap til. Det hører ikke hjemme i et liberalt demokrati.