Sannhetens time

I en global politisk pøl der det råder amerikansk skamløshet, blanke løgner og egoisme, var det godt for sjel og sinn å høre Mark Carney indirekte tale militærmakten USA midt imot under Verdens Økonomiske Forum (WEF) i Davos i Sveits. At talen nærmest gikk viralt, tyder på at det var mange som kjente på det samme.

Vi er slitne av det daglige vanviddet fra Det Hvite Hus, og en sober stemme i medierommet var som fløyel over en skarp verden for mange av oss. Endelig kunne vi sove rolig en skarve natt.

«Vi vil forsvare FN-pakten, arbeide for fredelig løsning av konflikter og stå sammen med nasjoner som deler vår visjon om stabilitet, velstand og rettferdighet», sa Carney.

Puh. Rart hvordan det som for et øyeblikk siden fremsto som en selvfølge å si høyt, plutselig ble noe som gikk sin runddans på internett i voldsom kontrast til moderne norm.

Er det ikke naivt å ha tillit til at den enkelte sjef eller selskap skal la seg endre av fine ord om verdier?

Men likevel, når man får summet seg under fløyelet Carney bredde over oss, innser man at det nok heller var snakk om en billig polyesterblanding vi følte varmen fra.

Talen til Mark Carneys var helt i tråd med hans fem år gamle bok; «Value(s): Building a Better World for All», der han drar veksler på sine erfaringer fra investeringsbanken Goldman Sachs og som sentralbanksjef i Canada, blant andre toppjobber.

Carney er likevel ingen markedsfundamentalist, og virker dessuten like levende opptatt av klima som av finans, en interesse som slås sammen i hans verv som spesialutsending for klima- og finansspørsmål for FN. En spennende og optimistisk kombinasjon, må man vel kunne si.

Carney vil at økonomien skal være verdibasert i tråd med rettferdighet, solidaritet, motstandsdyktighet, ansvar, bærekraft og ydmykhet. Men vil dagens kapitalistiske ledere endre kurs og la seg påvirke av en moralsk appell?

Dette er en interessekamp, dette er klassekamp og dette er klimakamp.

Er det ikke naivt å ha tillit til at den enkelte sjef eller selskap skal la seg endre av fine ord om verdier?

Dette er en interessekamp, dette er klassekamp og dette er klimakamp. Dette er kamp om sannhet, om fordeling, om hva rettferd er, om hva likeverd og naturverd er. Det finnes etiske selskaper så klart, men det er ikke de som dominerer scenen i dag, heller ikke i Davos.

Det hjelper lite å appellere til næringslivets og politikkens fornuft hvis man ikke griper inn i systemet som ligger til grunn for begge deler. Vår tids kapitalisme – nyliberalismen – har ingen moral, og den eneste lojaliteten i denne ideologien er retten til å konkurrere om andeler i markeder.

Forskning viser at dette er et system der bøllete og aggressiv oppførsel kan vise seg å være veien til suksess. Bildet blir tydeligere av at Oxfam i en ny rapport viser hvordan økende ulikhet, også en nyliberal konsekvens, gjør at de aller rikeste blant oss kjøper seg inn i partier, inn i politiske prosesser og omformer penger til reell makt.

Det er mye som er bra med Carney.

At Mark Carney sa dette på en scene i Verdens Økonomiske Forum (WEF), en rådyr udemokratisk scene for rike politikere, globale selskaper og lobbyister, samlet nettopp for å fremme fri markedsadgang og kapitalens interesser, er både interessant og urovekkende.

Interessant fordi scenen er viktig i en verden der rikdom er makt – og vi kan bare håpe Carney bruker oppmerksomheten han nå har til praktisk politisk.

Det er også urovekkende at det ble sagt akkurat der, fordi WEF i år ser ut til å ha sluppet unna all berettiget systemkritikk, og der sjefen selv, vår egen Børge Brende, strålende tar imot Elon Musk som gjest, og lar nazihilsen, hyllest til europeisk ekstremhøyre, Groks seksualisering av barn og Musks generelle X-retorikk lånt fra the great replacement-teori, skjules av stolte smil. For sånn er det når penger samles.

Carney har rett i én ting, da han i talen sa at nostalgi ikke er strategi.

Det er mye som er bra med Carney. Han er kjekk og veltalende, han fremstår oppriktig, han er dannet og utdannet, han er retorisk skarp og dessuten var det hans regjering som i fjor anerkjente Palestina som stat og gjorde Benjamin Netanyahu til uvenn.

I alt dette, minus det med Palestina, minner Carney om en annen kar i samme veltalende og moralske sjanger; Barack Obama. Og vi vet hvem som kom etter Obama? Donald Trump.

Hva var det med Obama som banet vei for alt dette elendet vi lever i nå?

At han aldri evnet – eller ville – ta ondet ved roten. At han aldri utfordret det 50 år gamle nyliberale prosjektet som handler om kapitalistisk konkurranse, inkludert mellom stater.

Det betød fortsatt militarisering, økt ulikhet, individer overlatt til flaks og uflaks. Et USA før og med Trump som aldri tok del i det folkerettslige systemet de i stedet kalte «en regelstyrt verden», slik at vi overså at USA ikke er medlem av Den internasjonale straffedomstolen (ICC), ikke har ratifisert Roma-statutten, ikke er part i FNs havrettskonvensjon (UNCLOS), ikke har ratifisert Barnekonvensjonen (CRC) og står utenfor Kvinnekonvensjonen (CEDAW) og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ICESCR), og mer.

Det fint at Mark Carney ser frykten i folk og prøver berolige dem.

Det er kanskje et billig poeng, men det koster å ta innover seg: En «regelstyrt verden» innebærer regler som brukes når det passer den vestlige verden. Folk i Midtøsten, Latin-Amerika og Afrika, sammen med en politisk venstreside overalt, og aktivister i 150 år, har sagt fra om dette, men blitt avvist, avfeid og tilsidesatt av mennesker med (markeds)makt.

Det fint at Mark Carney ser frykten i folk og prøver berolige dem. Men vi må ikke la oss svøpe inn i hyggelig retorikk som distraherer oss fra å se problemene i deres grunnleggende kapitalistiske bestanddeler. Carney har rett i én ting, da han i talen sa at nostalgi ikke er strategi.

For akkurat som at MAGA drømmer om et USA som aldri fantes for alle, har heller ikke vi andre hatt en folkerett og rettferdig verden for alle. Det er en myte.

Først når vi snakker sant om dette, kan vi jobbe for noe helt annet i fremtiden.

(Først publisert i Dagsavisen.)