Selvsagt vil de bli enige om budsjettet

Den siste tiden har denne fortellingen blitt gjentatt av kommentatorer og journalister: Det rødgrønne samarbeidet blir vondt og vanskelig.

«Politisk kaos i sikte» skriver Bjørgulv Braanen i Klassekampen. På NRKs Politisk kvarter presser Trond Lydersen Tonje Brenna igjen og igjen: Kommer de egentlig til å bli enige om budsjettet? Dagens Næringslivs Fridtjof Jacobsen stemmer i – har de egentlig et felles prosjekt? Martine Aurdal i Dagbladet spår at det kan tidvis kan bli «et lite helvete» framover.

Ingen av de rødgrønne partiene ønsker en borgerlig og Frp-dominert regjering.

Stop en hal. For: De rødgrønne partiene kommer til å bli enige om statsbudsjettet, dokumentet som er den politiske masterplanen for samfunnsretningen, der hvor milliardene fordeles.

Selvsagt kommer de til å bli enige om statsbudsjettet. Hvorfor? De fem partiene er ulike partier, med ulik historie, og de målbærer frustrasjonene og drømmene til litt ulike grupper i samfunnet. Men de er jo helt enige i samfunnsretningen: Trygghet for vanlige folk, små forskjeller, sterk offentlig velferd og levende lokalsamfunn i hele landet.

Det er utgangspunktet når de fem rødgrønne partiene akkurat nå forbereder seg på forhandlinger om budsjettet med mål om å bli enige. Ingen av de rødgrønne partiene ønsker en borgerlig og Frp-dominert regjering. I kjernesakene for hvert enkelt av partiene står det borgerlige alternativet for det motsatte.

Arbeiderpartiet vil tvert motsatt vei av Frp i arbeidslivspolitikken og ønsker en mer forsvarlig pengebruk. Senterpartiet ønsker ikke sentraliseringsiveren og hardkjøret mot landbrukspolitikken. For MDG og SV er Frps klimapolitikk svært uansvarlig. For SV og Rødt er det en borgerlig regjering selve oppskriften på større økonomiske forskjeller.

Ingen av dem ønsker de kuttene i velferd som de borgerlige partier har foreslått gjennom de siste årene – i sykelønnsordningen, i videregående skoler og tannhelse, i SFO, i trygdeordningene for langtidssyke.

Ja, det vil bli lange netter og tøffe forhandlinger.

Og det hviler et særlig ansvar på Arbeiderpartiet, som er større enn alle de andre til sammen, i å sy i hop ikke bare flertall bak hvert enkelt budsjett, men en kultur for rødgrønt samarbeid. Det er ikke barneskirenn. Det vil måtte bety klare politiske seire for også andre partier enn Arbeiderpartiet – om det nå dreier seg om billigere tannhelse og SFO, mer til kommunene eller nye klimatiltak.

Og ja, det er lett å se for seg at både Arbeiderpartiet, Senterpartiet og MDG, kanskje også SV og Rødt, kan finne på å komme til enighet over midtstreken om enkeltsaker. Men det er vanskelig å se for seg at de ikke finner sammen om budsjettet, som bestemmer hovedretningen for en felles rødgrønn politikk.

Alternativet er noe ingen av de rødgrønne partiene ønsker.

Artikkelen er tidligere publisert i Dagsavisen