Sentralbankens grønne misjon

(LONDON): «Mission creep» er når en organisasjon gradvis går utover sitt opprinnelige virke- og ansvarsområde. Det er som regel ikke ønskelig. Det er en utbredt oppfatning at organisasjonen da kan miste sine opprinnelige oppgaver av syne og få for mye å hanskes med. Men hva om de nye formålene er avgjørende for samfunnet? For sentralbanker bør svaret være åpenbart.

De siste tiårene har sentralbankers kjerneoppgave vært å sikre stabile priser og finansiell stabilitet. Det blir mer og mer åpenbart at klimaendringene utgjør en eksistensiell trussel. Sentralbanker har derfor gradvis utvidet sitt synsfelt og ser nå også på klimarelatert finansiell risiko. Men den sårt tiltrengte utvidelsen av sentralbankens virkeområde har ikke blitt omsatt til handling i tilstrekkelig grad.

Sentralbankers påvirkning på klimaendringene ble åpenbart i kjølvannet av den globale økonomiske krisen i 2008, da mange pengepolitiske beslutningstagere omfavnet kvantitative lettelser (QE) og kjøpte opp store mengder statsobligasjoner og selskapsobligasjoner for å holde de «lange» rentene nede. Sentralbankene lyktes i disse tiltakene, men oppkjøp av selskapsobligasjoner har blitt kritisert for å bidra til karbonøkonomiens status quo.

Sentralbankers påvirkning på klimaendringene ble åpenbart i kjølvannet av den globale økonomiske krisen i 2008

Regulerende myndigheter i finanssektoren har i stor grad vektlagt behovet for tranparens, i henhold til tilnærmingen som ble beskrevet av den tidligere britiske sentralbanksjefen Mark Carney i september 2015: «vår rolle kan være å utvikle rammeverket som hjelper markedet med å tilpasse seg på en effektiv måte». Det internasjonale rådet for finansiell stabilitet (FSB) har etablert en ekspertgruppe for klimarelatert finansiell transparens i desember 2015 som skal utvikle felles standarder som bedrifter, banker og investorer kan anvende når de skal gjøre informasjon tilgjengelig for de som blir berørt av virksomheten deres.

Men så langt har man oppnådd lite med denne tilnærmingen. Den europeiske sentralbankens siste oversikt over finansiell stabilitet i eurosonen viser at de europeiske bankene er mer eksponert for karbonintensive sektorer i dag enn i 2015. Det internasjonale pengefondet har nylig konkludert med at verdsettelsen av aksjer i 2019 ikke gjenspeilet klimarisiko. Selv om markedet for «grønne obligasjoner» har styrket seg, blir ikke «grønne» verdipapirer verdsatt forskjellig fra mer tradisjonelle verdipapirer med lignende risikoprofil.

Forskning gjennomført av vårt institutt og en rapport publisert av Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) bidrar til å forklare hvorfor. Finansielle aktører har problemer med å beregne nøyaktig hvor stor eksponeringen er for klimarisiko, fordi risikoen er gjenstand for «radikal usikkerhet». Dette gjør det umulig å beregne sannsynligheten for ulike utfall. Under omstendigheter preget av «uvisse uvissheter» kan ikke markedet «fikse seg selv».

Det er tegn til at sentralbanker er i ferd med å komme til fornuft med tanke på klimaendringene.

Det er tegn til at sentralbanker er i ferd med å komme til fornuft med tanke på klimaendringene. I november 2019, inkluderte Den europeiske sentralbanken (ESB) klimahensyn i dens første strategiske evaluering av dens rolle og operasjoner siden 2003. Den britiske sentralbankens nye sjef, Andrew Bailey, har gjort det kjent at banken er i samtaler med det britiske finansdepartementet om å tilpasse dens mandat slik at det også tar hensyn til klimaendringene. Selv i USA, har den tidligere motvillige Federal Reserve nå identifisert klimaendringer som en utfordring som faller inn under sentralbankens mandat om å sørge for finansiell stabilitet.

Den europeiske sentralbanksjefen Christine Lagarde og andre har også utfordret prinsippet om «markedsnøytralitet», som krever at sentralbankers oppkjøp av verdipapirer (og andre sentralbankoperasjoner) i minst mulig grad påvirker verdipapirenes relative priser. Dette prinsippet har vært hovedinnvendingen mot å gjøre kvantitative lettelser «grønnere». Men, som Lagarde sier, når man står stilt overfor markedssvikt, som investorers manglende evne til å prise inn klimarisiko, «må vi spørre oss selv … hvorvidt markdsnøytralitet bør være det prinsippet som styrer» hvilke verdipapirer sentralbanker skal ha i sin portefølje.

Isabel Schnabel fra den europeiske sentralbankens hovedstyre har tatt til orde for følgende: Fordi «klimaendringene utgjør en stor risiko for prisstabilitet», krever «tradisjonelle mandater» at man styrker tiltak som kan «bidra til et raskere skifte i retning av en mer bærekraftig økonomi». Mandatet til ESB inkluderer et sekundært formål, nemlig å støtte opp om EUs «generelle økonomiske politikk» og bidra til å fremme denne politikkens målsetninger. I lys av «European Green Deal» har Schnabels ord fått mer tyngde.

Sentralbanker må ta konkrete steg i retning av å samordne sine operasjoner med målet om å oppnå nullutslipp innen 2050

Den nye retorikken er høyst velkommen, ikke minst fordi måten sentralbanken kommuniserer på kan påvirke adferden i finansmarkedene. Men nå er tiden kommet for handling. Sentralbanker må ta konkrete steg i retning av å samordne sine operasjoner med målet om å oppnå nullutslipp innen 2050.

Et første steg vil være å ta hensyn til klima-relatert finansiell risiko når sentralbankene kjøper verdipapirer. Hvis kredittvurderingsbyråenes eksisterende kriterier ikke er i stand til å gjøre dette, bør den europeiske sentralbanken støtte utviklingen av kriterier som gjør nettopp det. Den svenske sentralbanken har begynt å bevege seg i denne retningen ved å innføre “norm-basert negativ sortering” når den kjøper obligasjoner.

Neste steg, som spesielt gjelder ESB, er å gjøre sentralbankens refinansieringsprogrammer «grønnere». (Dette er programmer der sentralbanken forsyner forretningsbankene med likviditet.) Europeiske banker kan gis lavere renter når de gir lån til grønnere investeringer, i henhold til EUs nye grønne taksonomi.

Det tredje steget vil være på reguleringsfronten. Her trenger man en føre-var-tilnærming for å redusere usikkerhet og unngå verst tenkelige utfall. Man kan kreve at banker har større kapitalbuffere for å sikre seg mot lite bærekraftige aktiva; utlån som finansierer utvinningen av fossile drivstoff vil være et åpenbart sted å starte.

Målet er ikke et marked der alle blir behandlet likt, men å vippe markedet i bærekraftig retning.

Dette betyr ikke at sentralbanker skal redde planeten på egenhånd. Tvert om: Alle må gjøre sitt. Det man trenger er koordinert handling fra statlige investeringsbanker, finansdepartementer, næringspolitiske beslutningstakere og andre institusjoner. Målet er ikke et marked der alle blir behandlet likt, men å vippe markedet i bærekraftig retning.

Sentralbanker har vist, gang på gang, at de har makten til å opprettholde tingenes tilstand i økonomien. Nå må de bruke den makten til å støtte et lenge påkrevd grønt skifte. Det noen anser som «mission creep» har nå blitt, som Lagarde sier, «mission critical».

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2020.