Sjarmen med skjermen

Man kan si mye om hva et menneske egentlig tenker i en sosial situasjon når man ser hvordan hun reagerer – for eksempel når hun mottar en rapport fra et regjeringsnedsatt utvalg om skjermbruk.

Uten å bli helt amatørpsykolog kan vi med en ganske stor sikkerhet slå fast at kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) ikke er udelt positiv til Skjermbrukutvalget, som leverte sin sluttrapport mandag.

Og hva får vi? Ikke helt det regjeringen ønsket seg.

Takk, viktig arbeid og dette er et tema mange mener mye om, sa Nessa Nordtun, og det hørtes mest ut som «denne rapporten legges til side», og at regjeringen fortsetter sitt arbeid med å begrense barn og unges skjermbruk – men uten semi-vitenskapelig ryggdekning fra sitt eget utvalg.

Det er ikke så merkelig at Nessa Nordtun slet med å vise den helt store entusiasmen under overrekkelsen av rapporten fra utvalg til statsråd. Det var knyttet store forventninger til dette utvalgets arbeid. Skoleledere som famler i krysningen mellom den digitale framtiden og alle dens hjelpemidler og ønsket om å skape hele, solide mennesker, og kanskje til og med faglig sterke elever, har satt sin lit til at det vil gi noen helt nødvendige retningslinjer.

Foreldre roper desperat etter hjelp til å sette grenser. Regjeringen ønsker faglig tyngde til sin i økende grad konfronterende linje mot skjermene og aktørene som fyller dem med innhold.

På den ene siden, og på den andre.

Og hva får vi? Ikke helt det regjeringen ønsket seg. Rapporten som har fått navnet «Det digitale (i) livet – balansert oppvekst i skjermenes tid» inneholder mye viktig og relevant informasjon. Det finnes innsikter her. Men det spørs om det hele ikke har blitt for balansert i jakten på balansen i oppveksten.

Det er mye «på den ene siden / på den andre siden». Mer skuffende for skoleverk, foreldre som daglig kjemper for å holde barna unna skjermen og for en kampvillig kunnskapsminister: Det er ingen konkrete anbefalinger om maks skjermtid for barn i rapporten, utover at aldersgruppa 0–2 år, altså det vi kaller babyer og veldig, veldig små barn, bør skjermes fra skjermen.

Men hva med femåringen? Tiåringen og tenåringen? Det får vi ikke et tydelig svar på. Forskningen spriker, det er vanskelig å konkludere, det er mye bra med skjermen, tross alt, og alle barn og unge er jo ulike og unike. På den ene siden, og på den andre.

Så langt vil ikke Skjermbrukutvalget gå. Ikke halvveis, engang.

Den svenske regjeringen la tidligere i høst fram sine anbefalinger for skjermbruk. Her mangler det ikke på anbefalinger og rene ord for pengene. Svenskene snakker om en søvnkrise utløst av at barn og unge skroller på mobilen i stedet for å sove.

Landets helsemyndigheter er bekymret for all tiden de unge ser på skjermen – men også for det de risikerer å faktisk se på disse skjermene: vold, krenkelser, mobbing og usunne idealer for kropp og sjel.

Vårt nasjonale utvalg ser de samme farene, men mangler den svenske viljen til å slå i bordet. Svenskene er helt tydelige: Barn under to år bør ikke se på skjerm i det hele tatt. Barn mellom 2 og 5 år bør se maksimalt én time på skjerm i døgnet, barn mellom 6 og 12 år maks én til to timer, mens tenåringer bør ha maksimalt to til tre timer skjerm i døgnet.

For all del: Den som leser denne rapporten, kan lære mye.

Så langt vil ikke Skjermbrukutvalget gå. Ikke halvveis, engang. Viljen til å utfordre tek-selskapene er også begrenset. Det er heller ikke barrikadestormende å foreslå at skolene bør gi elevene lærebøker i tillegg til skjermene.

Legg til at utvalget aktivt går imot regjeringens forslag om en økt og faktisk håndhevet nedre aldersgrense for sosiale medier – regjeringen foreslår 15-års aldersgrense, utvalget ber om en mer balansert tilnærming – og det blir ganske lett å skjønne den noe avmålte mottakelsen fra statsråden.

For all del: Den som leser denne rapporten, kan lære mye. Men det presser seg fram et spørsmål om hvorvidt utvalget tror litt for godt om oss voksne. Det synes nemlig som om det overvurderer foreldres evne – eller vilje, for den saks skyld, eller tid – til å stå i en daglig kamp om stråleglansen fra skjermen med sine barn.

Skjermbrukutvalget synes å være av den oppfatning at dette klarer folk helt fint på egen hånd.

Sagt på en annen måte:

Det er vanskelig å fri seg fra tanken om at utvalget ser for seg en kjernefamilie med to voksne med tid og krefter til å hjelpe barna sine med leksene, fritidsaktivitetene og lesingen på toppen av å holde dem unna skjermen. Slik er det jo i mange hjem, men slett ikke i alle. Mange har voffe, Volvo, villa og to voksne hjemme i Norge, og mange har det ikke.

Sagt på en tredje måte står dermed dette utvalgets arbeid på mange måter i direkte motsetning til det regjeringen forsøker å gjøre. Kari Nessa Nordtun mener at foreldre trenger drahjelp fra lover og tydelige signaler til å vinne kampen mot de store tek-selskapene og deres forlokkende tjenester som fanger voksne og barn foran skjermen.

Så nei, det er ikke så merkelig at det var en litt knapp statsråd som mottok rapporten fra Skjermbrukutvalgets leder Robert Steen.

Skjermbrukutvalget synes å være av den oppfatning at dette klarer folk helt fint på egen hånd.

Det er en merkelig passiv holdning etter at vi i snart to tiår har tapt stadig større deler av offentligheten vår og oss selv til sosiale medier og skjermene.

Utvalget har selvsagt rett i at digitaliseringen ikke er en negativ faktor i seg, og at det er av betydning hva vi bruker skjermene til. Skjerm er ikke nødvendigvis det samme som skjerm. Men utvalget synes å undervurdere de negative sidene.

Og slik oppstår en merkelig situasjon. Utslitte barnefamilier og et skolevesen i villrede har fått klar beskjed fra Kari Nessa Nordtun om at hun og resten av regjeringen ønsker å hjelpe i kampen mot de vanedannende skjermene som presser seg inn på stadig flere områder av oppveksten og livet. Skjermbrukutvalget svarer med å ønske et mer balansert syn på saken fra regjeringshold.

Så nei, det er ikke så merkelig at det var en litt knapp statsråd som mottok rapporten fra Skjermbrukutvalgets leder Robert Steen. Og heller ikke at hun lovet videre kamp mot skjermenes makt – selv uten full støtte fra sitt eget utvalg.

(Først publisert i Dagsavisen.)