Den skammelige krisen i omsorgssektoren

“Ekstra sterke peppermyntedrops er det beste tipset mot lukta av bæsj og spy», fikk jeg høre av en usensurert kollega. Den ettermiddagen, da jeg vasket bort diare og byttet kateter, slo det meg hvor nådeløs jobben som omsorgsarbeider egentlig er.

De fleste omsorgsarbeidere tar disse oppgavene på strak arm. Det er en helt vanlig del av jobben, litt som det er for meg som forfatter å skru på dataen. Dessuten har du ikke tid til å dvele ved følelser av ubehag eller kvalme: Neste klient venter.

Det er forholdsvis enkelt å få seg en jobb som omsorgsarbeider – noe jeg gjorde som en del av researchen til boka mi, Hired.

En kollega satte på kornet hvordan det er å være omsorgsarbeider da hun sa at hun følte seg som en «glorifisert renholdsarbeider». Dette var ikke ment nedsettende om renholdsarbeidere. Derimot var det en skarp kritikk av anerkjennelsen og belønningen vi gir omsorgsarbeidere – en yrkesgruppe som tusenvis av sårbare mennesker er avhengige av for å få sine mest grunnleggende og intime behov dekket.

Det er forholdsvis enkelt å få seg en jobb som omsorgsarbeider – noe jeg gjorde som en del av researchen til boka mi, Hired – ettersom såpass få holder ut lenge i jobben. Utskiftingen i omsorgssektoren er 25 prosent, sammenliknet med gjennomsnittet for alle jobber i Storbritannia på 15 prosent. Tallet er enda høyere i den private omsorgssektoren og blant hjemmehjelpsarbeidere, hvorav 300 000 forlater jobben hvert år.

Ifølge en ny rapport fra tenketanken IPPR vil England ha en drastisk mangel på 350 000 omsorgsarbeidere innen året 2025. Skulle Brexit sette en stopper for den frie bevegeligheten fra EU-landene, kan tallet bli så høyt som 400 000.

Et viktig poeng i rapporten er at den «kroniske underfinansieringen» av omsorgssektoren, sammen med et «dysfunksjonelt» system for omsorgsarbeid, har resultert i at utenlandske selskap konkurrerer om å senke lønnsutgiftene i et kappløp mot bunnen.

Det lave ansettelsestallet gjenspeiler også den manglende verdigheten og respekten omsorgsarbeidere vises.

Ettersom kommunale budsjetter har blitt kuttet med så mye som 50 prosent siden 2010, er det mindre penger igjen til å finansiere de private selskapene som tilbyr omsorgstjenester – hvilket betyr at lønnsnivåene holdes nede. IPPR-rapporten anslår at å øke lønningene i omsorgsyrkene til et nivå det går an å leve på, kan koste det offentlige så mye som en halv milliard pund i året.

Mye av det som er galt i omsorgssektoren koker ned til penger – eller mangelen på dem. Ifølge en rapport fra Public Accounts Committee i 2014 har lokale myndigheter kuttet utgiftene sine de seneste årene «delvis ved å gi mindre støtte til leverandørene av omsorgsarbeid, som har ført til svært lave lønninger til omsorgsarbeidere, lav kompetanse i arbeidskraften og uunngåelig nok et dårligere tilbud til brukerne».

I Blackpool, der jeg jobbet som omsorgsarbeider og der en stor andel lavinntektsfamilier får omsorgstjenester subsidiert, fører pengemangelen til store forskjeller i tilbudet som gis. Av åpenbare grunner er det også lite attraktivt for folk å søke seg til omsorgsyrker, som dermed svekker kvaliteten i tilbudet ytterligere. En ond sirkel, altså.

Det lave ansettelsestallet gjenspeiler også den manglende verdigheten og respekten omsorgsarbeidere vises, som i sin tur påvirker kvaliteten på omsorgen vi tilbyr samfunnets mest sårbare mennesker. Rochelle, en omsorgsarbeider for et selskap som liknet det jeg jobbet for, oppsummerte hvordan det i praksis fungerer: «Omsorgsarbeidere jobber for mye mindre enn den nasjonale minstelønnen, ingen reisetillegg, femten til tjueto-minutters hjemmebesøk uten pause, inn og ut i hui og hast, uten å egentlig ha kunnskapen og ferdighetene som trengs til å håndtere de ulike situasjonene fordi vi bare kastes uti det».

En omsorgsarbeider beskrev statusen til Storbritannias eldre som «enheter som pakkes inn og selges til høystbydende»

Og omsorgsarbeiderne «kastes uti det» fordi selskapene stort sett er underbemannede. Jeg fikk bare fire dager med klasseromsundervisning før jeg ble sendt ut på hjemmebesøk. Med denne svært begrensede opplæringen – som minnet meg om sprengpuggingen jeg gjorde som student i forkant av eksamen – var det forventet at jeg skulle gjøre alt fra å skifte bind, stomiposer og kateter, til å administrere medisiner og løfte mennesker med fysiske funksjonshemminger, i tillegg til å forberede måltider og handle mat. Alt dette måtte vanligvis utføres på tjue minutter.

Selv et rutinemessig besøk som dette var mer enn det mange fikk. Ifølge Unison hadde tre fjerdedeler av de kommunale omsorgsbesøkene i England en varighet på knappe 15 minutter i 2014, en økning på 69 prosent fra det foregående året. For å sette det på spissen, mottok mange av de jeg hadde ansvar for en pleie som har fått det treffende kallenavnet «clockwatch care» – stoppeklokke-pleie.

Offisielt fikk vi selvsagt minstelønn. Men i realiteten, som Rochelle påpekte, ble det mindre når du tar i betraktning tiden det tar å komme seg fra den ene boligen til den neste. I tillegg har man reiseutgiftene med å komme seg dit. Selskapet jeg jobbet for betalte 15 pence per britiske mil i bensinutgifter (ca. 1 krone og 50 øre per halvannen kilometer), og du kunne kreve ytterligere tretti pence tilbake fra skatten. Resten måtte du dekke selv, sammen med de udekte kostnadene som kommer av å bruke bilen din på jobb.

Vi som er heldige nok til å bli gamle, kommer til å trenge pleie en dag.

I likhet med mange av yrkene jeg prøvde ut under researchen til boka mi, var det ikke bare mangelen på penger som gjorde jobben lite appellerende. Ustabiliteten i arbeidet forårsaket like mye usikkerhet hos omsorgsarbeiderne jeg intervjuet som den materielle fattigdommen. Om lag en fjerdedel (23 prosent) av alle omsorgsarbeidere i Storbritannia ansettes på nulltimerskontrakter, hvilket betyr at de har ingen garanterte arbeidstimer.

Flere omsorgsarbeidere jeg snakket med kunne fortelle om «kranglete» omsorgsarbeidere – folk som varslet om dårlige forhold eller prøvde å bli med i fagforeninger – som hadde blitt presset ut av jobben. De fikk ikke direkte sparken – det ville trolig ha ført til rettslige problemer for selskapet – i stedet møtte de opp på jobb bare for å oppdage at vaktene deres plutselig hadde blitt redusert til ingenting, som i effekt er det samme som å bli gjort arbeidsledig.

Det stadige tidspresset gjør det umulig å utvikle noen form for stabil kontakt med «mottakeren» (som i seg selv er en temmelig kald måte å omtale et medmenneske på). Ifølge forskning fra 2016 utført av veldedighetsorganisasjonen Age UK tilbringer en halv million mennesker over 60 år hver dag alene.

Når en omsorgsarbeider trer inn i huset til en eldre person – når de suser forbi bilder av barn, barnebarn og for lengst omkomne ektefeller – tar de med seg en liten bit av verden utenfra. Jeg pleide å bli overlesset med spørsmål som: Hvordan er været i dag? Hvem vant fotballkampen? Er det fortsatt Tony Blair som er statsministeren vår? For mer enn noe annet trengte de selskap.

Det er ganske enkelt feil å overlate sårbare folk til det slepphendte tilbudet fra en høyst mangelfull omsorgssektor.

Dette behovet kan kategoriseres under begrepet «sosial verdi» – et aspekt ved omsorgsarbeid som vanskelig lar seg måle i økonomisk kapital. Likevel kan man hevde at det er en vel så viktig del som de fysiske aspektene ved jobben, som å påse at klientene holdes rene og har det behagelig. Og ensomhet har også en prislapp. I fjor estimerte forskere ved London School of Economics at en «ensomshetsepidemi» kostet 6000 pund (ca. 67 000 NOK) per person i utgifter innen helse- og andre kommunale tjenester. Rapporten anslo at for hvert pund som ble brukt på å motvirke ensomhet, vil man sannsynligvis spare tre pund i offentlige utgifter.

Skal vi løse Storbritannias krise i omsorgssektoren – og forsikre at våre eldre behandles med verdighet og respekt – må regjeringen reformere sektoren fra bunnen av. For å lykkes med dette må vi innse at det er en sammenheng mellom hvordan vi behandler omsorgsarbeidere og kvaliteten på omsorgen som tilbys.

Dette er et moralsk imperativ – det er ganske enkelt feil å overlate sårbare folk til det slepphendte tilbudet fra en høyst mangelfull omsorgssektor. Dette er dessuten noe som bør bekymre alle som ser på velferdspolitikk med selvinteresserte briller. Vi som er heldige nok til å bli gamle, kommer til å trenge pleie en dag. En omsorgsarbeider beskrev statusen til Storbritannias eldre som «enheter som pakkes inn og selges til høystbydende». Og slik ønsker vel ingen av oss å behandles.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)