Skolen må ikke bli et selvhjelpskurs

Det gikk ikke helt som planlagt med lanseringen av regjeringens Fullføringsreform før påske. Regjeringen foreslår at fellesfagene i videregående skal krympes, og et nytt litt udefinert tverrgående fag skal inn i stedet.

Hvis dette skjer vil ikke alle 16-åringer få samme mengde samfunnsfag og historie, men i større grad få velge selv hva de skal lære. Kommentarfeltene koker. Regjeringen idiotforklares. Kunnskapsminister Guri Melby har lagt seg flat på kjøkkengulvet. Det kom litt feil ut, sier hun. Det kan man trygt si. Til hennes forsvar forekommer det omstridte ordet «fremtidsfag» ikke ett eneste sted i stortingsmeldingen hun på så klønete vis presenterte før hun tok påskeferie.

Kommentarfeltene koker. Regjeringen idiotforklares.

Melby burde vite bedre. Men jeg har også litt sympati for henne i stormen. For det første fordi hun ikke sa at elevene ikke skal lære historie. Hun sa at det var et «lite» fag, og det er helt sant målt i antall timer i dagens system. Hun burde nok likevel ikke brukt akkurat de ordene. Melby velger seg her en kamp man aldri kan vinne. Det blir alltid bråk hvis noe skal ut av skolen, til tross for at alle er enige om at det er for fullt på læreplanen.

Alle er enige om at det er for mye, men ingen vil ha ut det de synes er viktig. Elevene burde lære mer historie for å forstå framtida, sier vi i stedet. De burde ha mer kroppsøving fordi folkehelsa blir dårligere. De burde lære om den norske modellen fordi den er grunnleggende for norsk økonomi og de burde lære om klassisk litteratur og de fire store fordi det gir dem språk og verktøy de trenger. Det er sant, alt sammen. Og alt er viktig.

Men døgnet har bare 24 timer, og 190 skoledager i tre år gir sine begrensninger. Særlig hvis hver og en skal få mer av fagene de liker best og mestrer mest.

Det blir alltid bråk hvis noe skal ut av skolen, til tross for at alle er enige om at det er for fullt på læreplanen.

Men så handler skolereformer heller ikke først og fremst om hvor mye plass historiefaget skal ha. Det handler om hva vi vil med skolen. Så vidt jeg kan forstå, vil regjeringen her to ting. Den ene er bra, den andre mindre bra.

Jeg vil begynne med det positive. Det har druknet litt, men regjeringen foreslår i meldingen om Fullføringsreformen et godt og nødvendig grep som kan bidra til å få flere gjennom videregående skole. En fullføringsgaranti og rett til læreplass eller likeverdig tilbud, som regjeringen nå vil ha, er bra. Det betyr at det, på samme måte som i grunnskolen, er fellesskapet og ikke bare individet, som har ansvaret for å få eleven gjennom skolen.

I tillegg til frafall fra skole, er mangel på læreplass til landets yrkeselever en skandale det er på høy tid å rette opp i. Man må ta et lite forbehold om at et såkalt «likeverdig tilbud» til læreplass ikke blir en sovepute for faktisk læreplass. Men at dette blir en rettighet er et skritt i riktig retning. Forslaget kom opprinnelig fra det regjeringsoppnevnte Lied-utvalget i 2019, og har for lengst fått støtte fra både opposisjonspartiene og lærerorganisasjoner.

Det er helt nødvendig å sørge for at de aller fleste ungdommene våre fullfører videregående opplæring, og det er et mål vi er langt unna. Som den utskjelte stortingsmeldingen slår fast: «Dagens 16-åringer har ikke de alternative veiene ut i arbeidslivet som ungdom hadde for noen tiår tilbake». Har du ikke videregående yrkesopplæring eller utdanning utover grunnskole, er det veldig vanskelig å få jobb. Likevel slutter altfor mange uten å fullføre videregående skole. Det er langt fra tilfeldig hvem som slutter. Det handler ofte om forhold utenfor skolen. Som fattigdom, psykososiale plager, helseutfordringer og språklige utfordringer. Eller familiebakgrunn. Sannsynligheten for å gjennomføre er dobbelt så høy om egne foreldre selv har videregående skole eller mer. Hva regjeringen vil gjøre med disse utenforliggende forklaringene, står det dessverre ikke så mye om.

Det er ingen som slutter på videregående i dag fordi de heller vil forfølge spennende jobbmuligheter.

Det er merkelig at et av de viktigste valgene vi gjør i livet, det gjør vi før vi blir voksne og med helt ulike forutsetninger for å velge riktig. Det er ingen som slutter på videregående i dag fordi de heller vil forfølge spennende jobbmuligheter. Uansett er dette et ansvar som er altfor stort å legge på et barn. Konsekvensene er altfor store, både for den enkelte og for fellesskapet. Det må være skolen, fylkeskommunen og fellesskapet som har ansvaret for at barn og unge kan møte voksenlivet med et minimum av kunnskap og kompetanse, teoretisk eller praktisk og helst begge deler. Før var grunnskolen det samfunnet krevde. I vår tid trengs også videregående opplæring, enten i form av et fagbrev eller som inngang til videre studier.

Pussig nok var det en høyreledet regjering og en venstre-statsråd som denne gangen kom til konklusjonen om at fellesskapet må ta ansvar for individet. Men så er det jo valgår.

Men det er jo heller ikke dette alt bråket handler om, og som får rasende samfunnsdebattanter til å rope med utestemme. Det handler om hva som skal ut, og mye om hva som bli igjen og hvordan. Regjeringen tar nå til orde for å redusere antallet fellesfag på videregående, det vil si fagene som alle elever må gjennom, uavhengig av hvilken studieretning de har for øye. Elevene skal få velge mer selv.

Det er paradoksalt at vi hittil har vi bestemt at alle skal ha et visst antall timer fellesfag når de går på videregående. Men de kan altså velge å slutte helt. Det bestemmer vi ikke for dem. Kanskje er det bedre å ta mer ansvar for at det faktisk fullføres, og heller åpne for litt flere valg av fag?

Her kan det være nyttig å minne om at alt var ikke bedre før heller. For få tiår siden hadde ikke alle rett til videregående opplæring, og en god del av oss hverken fikk eller trengte mer enn ni års skolegang. Det betyr at det var veldig mange flere som ikke hadde historieundervisning utover grunnskolepensum før. Det ble bra folk det også.

Reform 94 ga alle elever rett til videregående opplæring. Det var et stort fremskritt. En grunntanke med Reform 94 var ikke bare at flere skulle få muligheten til videregående opplæring, men også at flere skulle få det felles grunnlaget som trengs mer i vår moderne og komplekse tid. Felles dannelse ble til fellesfag. Siden Reform 94 har fellesfagene i stor grad vært det samme, og omfatter norsk/samisk, matematikk, naturfag, engelsk, samfunnsfag og kroppsøving.

Uansett hvilket yrke du velger, kommer du til å trenge en grunnleggende forståelse av samfunnet vårt, historien vår, språk og religion

Fellesfagene på yrkesfag utgjør nå totalt 30 prosent av timetallet i løpet av de to første årene i videregående opplæring. På studieforberedende er det mye mer. Det er mange gode begrunnelser for dette. Uansett hvilket yrke du velger, kommer du til å trenge en grunnleggende forståelse av samfunnet vårt, historien vår, språk og religion. Flere fellesfag gir flere det samme grunnlaget. Flere fellesfag gjør det også lettere å ombestemme seg. Rekk opp hånda de som ikke helt visste hva de ville bli allerede da de var 16. Det er ganske mange.

Det er likevel litt uklart hvilket problem kutt av fellesfag skal løse. Regjeringens melding slår for eksempel fast at «Fellesfagene har en sentral plass i den yrkesfaglige opplæringen, og det er få blant partene i arbeidslivet eller i sektoren som mener at omfanget av fellesfag er for stort». Så sent som i fjor ble det gjort endringer som skal bidra til at fagene oppleves mer relevante. Det er neppe fellesfagene som bærer ansvaret for at yrkesfagelever blir stående uten læreplass.

Problemet er først og fremst stort for elevene på studieforberedende, som også har en større andel fellesfag. Her kan vi lese at «de mange og til dels små fellesfagene har konsekvenser for hvor godt forberedt elevene er til videre utdanning. Studieforberedthet innebærer blant annet evne til kritisk tenkning, å kunne forholde seg til større mengder tekst og å kunne fordype seg i et fagområde».

Det er litt uklart hvilket problem kutt av fellesfag skal løse.

Kanskje kan flere valgmuligheter og mer fordypning være bra for mange av disse. Eller kanskje vil de som velger bort samfunnsfag gå glipp av viktig kunnskap de ville hatt bruk for uansett yrke. Egentlig er spørsmålet om dette er et valg 16-åringene skal ta selv, eller som vi som fellesskap skal ta for dem.

Da er det verre hva timene man sparer med kuttet skal erstattes med. Det handler visst ikke bare om mer fordypning i andre fag, men også om et helt nytt fag i moderne ånd. Ifølge regjeringen skal «Et nytt fag (…) kunne svare på nye utfordringer og gjenspeile samfunnsutviklingen». Og når Guri Melby presenterer krymping av fellesfagene i samme åndedrag som et noe uklart fremtidsfag, så står hun godt plantet i den rådende filosofien i dagens kunnskapspolitikk. Og den gir grunn til bekymring.

For dette har skjedd: I 2013 oppnevnte den rødgrønne regjeringen et utvalg, ledet av Sven Ludvigsen, som skulle finne ut hva framtidas skole burde være og hva elevene måtte lære. Innen utredningen var ferdig, hadde Høyre overtatt Kunnskapsdepartementet, og tok den imot. Utvalget konkluderte med at elevene også i framtida måtte utstyres med fagspesifikk kompetanse – for eksempel historiekunnskap – men at de også i større grad måtte lære seg å lære, å kommunisere, samhandle og delta, og dessuten å utforske og skape. Faktakunnskap kan hentes fra hvor som helst, men evnen til å hente, forstå og bruke kunnskap må læres på skolen, argumenterte Ludvigsen-utvalget.

De slo også fast at det var for fullt på timeplanen. Fra Ludvigsen fikk vi begreper som fagtrengsel, dybdelæring, samhandlingskompetanse, metakognisjon og selvregulering. Det er mye fornuftig tankegods i Ludvigsen-utvalgets utredning, og den la grunnlaget for fagfornyelsen som nå ruller ut over norske skoler.

Men på veien dit har det skjedd noe som jeg er usikker på om egentlig var meningen. For tverrfaglighet og tid til fordypning er bra, men er det like bra å lage individuelle kompetansemål, slik vi nå gjør, på slike luftige begreper? Er det egentlig mulig å stappe samhandlingskompetanse inn i målingsverktøy og vurderingskriterier?

Det er nå vi kjenner igjen høyreregjeringen og partiet Venstre.

Skal skolen virkelig det? Hvor mange arbeidsplasser har som filosofi at de ansatte ikke skal passe inn, det er arbeidsplassen som må tilpasse seg den enkelte?

Den nye valgfriheten og endringene begrunnes blant annet slik: «Vi går bort fra A4-tankegangen om at alle elever skal passe inn i en modell, og kommer med endringer hvor skolen skal tilpasse seg eleven». Men skal skolen virkelig det? Hvor mange arbeidsplasser har som filosofi at de ansatte ikke skal passe inn, det er arbeidsplassen som må tilpasse seg den enkelte?

Så kommer dette: «Ifølge en oppsummering av ulike kompetanserammeverk drives kompetansebehovene i dagens samfunn av endringer på arbeidsmarkedet, og av at det er et større behov for å støtte enkeltindivider til å mestre sitt eget liv i en kompleks verden».

Men var det egentlig individets evne til å mestre egne liv vi ville med skolen? Eller var det å forstå, å tilpasse seg og vite at du er en liten del av noe langt og stort? Skolen skal, ifølge egen formålsparagraf «opne dører mot verda om framtida». Men i økende grad ber vi likevel elevene vende blikket innover mot seg selv, og sitt eget speilbilde.

Vi skal ikke endre noen av de forholdene utenfor skolen som gjør det vanskelig for barn og unge. Vi skal heller lære dem å mestre det.

Det er i samme ånd vi har fått fagområdet livsmestring inn i skolen. Vi skal ikke gjøre karakterpresset mindre eller endre noen av de forholdene utenfor skolen som gjør det vanskelig for barn og unge. Vi skal heller lære dem å mestre det. Gå i deg selv sier vi. For det er ingen andre steder å gå.

Det får meg også til å tenke på en kronikk i VG fra lærer Andreas Brekke, om kartene som forsvant fra klasserommene.  Brekke uttrykte nostalgi over kartene, men også en bekymring for det som skjer når kartene erstattes av Google maps: «For dagens ungdommer er kartet først og fremst der en selv er. Her og nå. Markert med en blå prikk som ikke yter motstand, men som velvillig følger etter deg når du går. Kartet følger deg. Du er sentrum i det dynamiske kartets egosentriske verdensbilde». Det er et stort ansvar å stå der i midten av verden, og finne talentet ditt og la skolen tilpasse seg den du er.

Det er et stort ansvar å stå der i midten av verden, og finne talentet ditt og la skolen tilpasse seg den du er.

Skolen har aldri vært, og skal ikke være, et selvhjelpskurs. Jeg vil gjerne ha større muligheter for fullføring og det er bra at fellesskapet tar et større ansvar for det. Det er ikke sikkert verden går under om elevene får velge en større del av timeplanen selv. Men skolen skal fortsatt åpne dører mot verden mer enn inn i eget sinn. Det er synd hvis kunnskap om hvordan verden er, skal erstattes med strategier for å navigere i den.

Det ville vært historieløst.