Skolepolitisk velgerguide

Denne uken er det fire måneder til stortingsvalget, og litt mindre til skolestart for 59 000 seksåringer. Skole er alltid viktig i valgkamp, og i år blir intet unntak. I en nylig velgerundersøkelse kom skole på fjerdeplass av saker folk synes er viktigst i valg av parti, etter sosiale forskjeller, helse og skatt.

Denne våren har vi gått gjennom alle partiprogrammene og hva de sier om skole. Tre viktige skillelinjer trer frem.

På Politisk kvarter forrige uke fikk vi en forsmak på årets skoledebatt. Som vanlig var den ikke så lett å bli klok på. Det skyldes delvis at det har vært stor grad av partipolitisk enighet om de store linjene i utdanningspolitikken. Men også at skoledebatten ofte forblir altfor overflatisk.

Aller minst interessant er skinnuenighet om ting som alle er enige i. Det er for eksempel en godt etablert myte at høyresiden vil ha kunnskap, mens venstresiden vil ha kos og frukt. Det er selvsagt tull. Alle vil ha kunnskap i skolen, det er jo hele poenget. Alle vil også ha flinke lærere som får bruke sin kunnskap. Denne våren har vi i Tankesmien Agenda gått gjennom alle partiprogrammene og hva de sier om skole. Tre viktige skillelinjer trer frem.

Det er en godt etablert myte at høyresiden vil ha kunnskap, mens venstresiden vil ha kos og frukt. Det er selvsagt tull.

For det første er det tydelige forskjeller i kunnskapssyn. I Høyres program finner vi ingen henvisninger til andre formål ved skolen enn lesing, skriving og regning. Høyres Henrik Asheim sier at disse fagene er «en forutsetning for all annen læring». Ord som dannelse, demokrati eller utforskertrang er ikke nevnt i programmet hans.

Fremskrittspartiets program peker i samme retning, og ønsker en sterkere vektlegging av basisfag. I tillegg til forståelse av det norske samfunnet og norske verdier så klart. Venstre skiller seg ut fra sine venner på høyresiden, og vil at kreative, praktiske og estetiske fag skal få større plass i skolen. KrFs program har et kapittel om «En skole for hele mennesket».

Hos SV og Rødt er det en uttalt bekymring over at skolen er for teoretisert, og at andre former for kunnskap og læring blir nedvurdert. Hos Senterpartiet og Arbeiderpartiet vektlegges verdien av anerkjennelse og utløp for praktiske ferdigheter.

Skoledebatten forblir ofte altfor overflatisk.

Forskjellen handler lite om verdien av lesing, skriving og regning. Alle mener det er viktig. Et viktigere skille er hva man tenker gir god læring. Er basisfagene en forutsetning for alt annet, som hos Høyre og FrP? Eller er det like mye motsatt, som hos de andre?

Det siste er når sant skal sies en tilnærming som har god støtte i forskningen: Mye tyder på at barn som har musikk, fysisk aktivitet og formingsfag på skolen, også lærer de andre fagene bedre. Som for eksempel at musikk gjør oss smartere, og at vi lærer med hele kroppen.

For det andre er det ulike syn på hvordan læringen kan måles, hva slike målinger sier oss, og hva de kan brukes til. Høyres Asheim understreket på Politisk kvarter at han ønsker at foreldre skal kunne rangere skoler opp mot hverandre. Jeg forstår det som at hensikten er å sammenlikne ulike leverandører av den målbare leveransen kompetanse.

Med Kunnskapsløftet, et ekte barn av troen på mål- og resultatstyring, har målbare standarder blitt styringsprinsipp i norsk skole. Alle partiene var enige om dette i 2003. Spørsmålet er om det egentlig ble bedre skole av det. Det kan bli for mange kompetansemål og for liten tid når alle målene skal krysses av og rapporteres tilbake.

Mye tyder på at barn som har musikk, fysisk aktivitet og formingsfag på skolen, også lærer de andre fagene bedre.

Over tid har partiene på venstresiden, blant annet etter innspill fra frustrerte lærere, og forskning på ulempene med målstyring i skolen, blitt mer skeptiske til omfanget av mål- og resultatstyring. Høyresiden holder fast på at dette er nødvendig som et styringsverktøy, og at endring er kaos. Men det finnes andre måter å styre på, som kan skape færre problemer.

For det tredje er det ulik vilje til å rette opp feil fra i går, feil som vi vet har bidratt til å forsterke sosial ulikhet i skolen. For forskjellene har økt. Stadig flere tiendeklassinger går ut med toppkarakterer (og psykiske helseproblemer knyttet til stress) samtidig som stadig flere får ufullstendige vitnemål (og dårlige utsikter til videregående opplæring). Forskjellene henger sammen med foreldrenes økonomi.

Noe av det rareste vi har gjort i norsk skolepolitikk, var å begynne å ta betalt for deler av skoledagen.

Noe av det rareste vi har gjort i norsk skolepolitikk, var å begynne å ta betalt for deler av skoledagen. Skolefritidsordningen ble vedtatt på 1990-tallet og skulle gi et tilbud til de minste barna som stadig oftere hadde to utarbeidende foreldre. Men det var ikke penger til SFO, så betalingen skulle kommunene kreve inn fra foreldre. Resultatet? Barna med minst penger hjemme uteble fra hverdagens viktigste sosiale arena. SV, Rødt og Arbeiderpartiet har nå programfestet ulike former for utfasing av slik betaling.

Det er andre viktige forskjeller også. Som om fire i matte er et godt mål på om en lærerstudent egner seg, eller ikke. Og på hvor urettferdig, og stressfremmende, det såkalte frie skolevalget i Oslo har blitt.

Det som er likt, er at alle mener det er lurt med kunnskap i skolen. De er ikke dumme heller.

Teksten er også publisert i Dagsavisen.