Skuddene i Dallas, døden i D.C.

Det er noe helst spesielt å stå i vinduet i sjette etasje på det som i 1963 var Dallas Book Depository og kikke ned Elm Street, følge den imaginære åpne bilen den buktende veien nedover forbi den grønne haugen, og kjenne at akkurat her forandret USA og verden kurs. Fredag 22. november for 60 år siden.

Det hører med til dannelsen å oppsøke åstedene for verdenshistoriens største hendelser. I forrige uke var jeg nettopp i Dallas, Texas, og fikk kjenne på historiens sus. Etasjen i boklageret der Lee Harvey Oswald la an og skjøt tre skudd mot bilen med president John F. Kennedy, er i dag museum. Intuitivt lukker man høyre øye og kikker ned langs en tenkt rifle. Det er overraskende kort avstand ned til asfalten. Skyter, lader, skyter, lader og skyter igjen. Tre skudd. Kunne han virkelig ha rukket det?

Kennedys død ble starten på en destruktiv spiral.

Det første bommer. Det andre treffer presidenten i ryggen, skuddet går ut gjennom halsen hans og treffer Texas-guvernør John Connelly, men er sannsynligvis ikke dødelig. Den berømte Zapruder-filmen, amatøropptaket gjort fra den lille parken på høyre side av bilkortesjen, viser hvordan det tredje skuddet rammer Kennedy i hodet. Billedrute 313 av filmen viser en eksplosjon av blod og hjernemasse. Presidenten er sjanseløs, og erklæres død kort tid etter.

Det var slutten på uskylden. Spørsmålene er mange, men fordi Oswald selv blir drept to døgn etter får vi aldri visshet om hvorfor Kennedy ble skutt og hvem som sto bak. Konspirasjonsteoriene har med rette hatt gode kår siden, og svært få amerikanere tror på Warren-kommisjonens konklusjon om at Oswald var alene om udåden. En gal manns verk eller en sammensvergelse av krefter langt inn i Det hvite hus? Kennedy utfordret sterke strukturer som CIA, raselovene i sørstatene og han ønsket fred for et land der krig er big business. Han provoserte mange med progressive tanker.

Skuddene i Dallas endret USA. Sjokkbølgene feide med seg tryggheten, tilliten og håpet. Kennedys død ble starten på en destruktiv spiral. Vietnam ble i årene som fulgte et nasjonalt traume. Borgerrettighetskjempen Martin Luther King jr. ble drept, det samme ble Kennedys bror. Tilliten til staten og styresmaktene, som ikke klarte å passe på presidenten, ble åpenbart svekket. En demokratisk president fra den rike østkysten drept i en sørstat var tegn på et kulturelt splittet land. En fredssøkende, ung mann, håpet til en hel etterkrigsgenerasjon unge amerikanere, drept på åpen gate. Noe gikk i stykker den dagen i Texas for nå 60 år siden, og tragedien fortsetter å hjemsøke USA.

USA er fortsatt paradis for de rike og dyktige, men et helvete for dem i den andre enden.

Min uke i Texas forteller meg aller mest at Amerika ikke ble det Kennedys æra lovet. Særlig den svarte befolkningens håp ble aldri innfridd, og i dag er den sosiale og økonomiske mobiliteten mye dårligere enn hvites. De er blitt en fasttømret underklasse. USA er fortsatt paradis for de rike og dyktige, men et helvete for dem i den andre enden. Våpenkulturen som i Texas betyr at alle kan bære våpen, synlig og uten spesiell tillatelse, slår inn i dødsstatistikken som en dumdum kule. Frykt- og voldsspiralen er ute av kontroll. De uendelig mange åpenbart psykiatriske pasientene og hjemløse som bor på gatene i de største byene, er et nederlag for et samfunn. Det er stadig et svært segregert land, der demografiens utvikling presser på sterke og truer de hvites til nå selvsagte posisjon. Hva hvis Kennedy ikke ble skutt, ville landet vært der det er nå?

November 2023 er dessverre ikke bare egnet til å se tilbake på én nasjonal katastrofe. Den er enda mer egnet til å se fram mot den neste. Drapet på Kennedy er kilde til tanker om «hva hvis», men det gjelder virkelig også for Donald Trumps mulige retur. Om ett år er fasit levert og vi vil vite hvilken kurs amerikansk politikk vil ta etter presidentvalget 5. november. Trump er fortsatt suveren på republikansk side i kampen om å bli USAs neste president.

Målinger viser at det utenkelige absolutt er mulig. Selv om Trump anno 2023 er en mye farligere mann enn han var i 2016. En villere og mer hevngjerrig Trump, som i 2020 forsøkte å begå statskupp, kan bli presidentkandidat til tross for fire føderale rettsprosesser mot han. Når han fram til Det hvite hus, kan alt skje.

Kommer han tilbake nå, er det faktisk amerikansk fascisme vi vil få servert med forsett om å sette demokratiet til side.

Forrige helg kalte han sine politiske motstandere for skadedyr, hvilket påkalte minner om nazistenes språkbruk. Trump lovet i en tale «å utrydde kommunistene, marxistene og den radikale venstresiden som lever som skadedyr i vårt land og som lyver, stjeler og jukser i valg − de gjør alt for å ødelegge Amerika og den amerikanske drømmen». Så mye er sannheten verdt i Trumps verden. Så nærliggende er løgnen, og ikke minst truslene. Når Trumps pressetalsmann skulle rydde opp etter sjefen, endte han med å si: «De som gjør den latterlige sammenligningen med Hitler og Mussolini, er skjøre snøflak, og deres triste, ynkelige tilværelse vil bli knust da president Donald Trump kommer tilbake til Det hvite hus».

Les også: Trump blir fortsatt forgudet.

Vi var engstelige i 2016, men vi bør vettskremt for 2024. Jeg husker hvordan vi brukte ordet fascisme sist han kom til makta. Kanskje var terskelen for lav den gang. USA og verden overlevde med et nødskrik, systemet besto testen. Kommer han tilbake nå, er det faktisk amerikansk fascisme vi vil få servert med forsett om å sette demokratiet til side. Og han kan oppfylle sine planer fra sin forrige presidentperiode om å endre nettopp systemet, for en politisering av embetsverket, og om å fylle utrolige 50.000 føderale byråkratstillinger med Trump-trofaste. Høyesterett er allerede befolket med Trump-tro høyrelenere. Dette er grunnmuren i en autoritær stat.

Akkurat nå er USA aller mest en bananrepublikk, en parodi på et politisk system fyrt opp av motsetninger, befolket av bøller som skjeller ut og knuffer hverandre i korridorene i Washington D.C. som om det var et lugubert reality-program på TV. Og den siste uka i amerikansk politikk er illustrerende for hvor lavt landets høyreside har tatt den politiske debatten. Samtidig som USA er involvert i to kriger, i Midtøsten og Ukraina, har det tatt mange måneder å bli enige om et budsjett. I en høring i Washington ble en fagforeningsleder truet med juling av en republikansk senator fra Oklahoma. Tenk deg Jørn Eggum bli trua med bank av Frps Hans Andreas Limi.

Skuddene i Dallas var kanskje starten på en nasjonal nedtur som nå kan nå sin slutt.

Men også håpet om at det har gått for langt selv for amerikansk høyreside, og at det er fornuft å spore, fikk næring onsdag. Da reiste Chip Roy, representant for Texas, seg opp i kongressen og utfordret sine partifeller med en følelsesladet tirade om at de snart må gjøre det de er valgt til, å skape politikk som gjør vanlige folks liv bedre: Én ting, ropte Roy, jeg vil at mine republikanske kollegaer gir meg én ting som jeg kan gå til velgerne med og si at vi fikk til – én!?

Skuddene i Dallas var kanskje starten på en nasjonal nedtur som nå kan nå sin slutt. Slutten på Trumps destruktive kraft i det amerikanske samfunnet, kan bli forløsende. Men først skal vi alle gjennom et svimlende år fram til november 2024.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 18. november 2023.