Slik kan vi jo ikke ha det

Det er mange der ute som forsøker å selge oss slangeoljeprat om at folk velger å ha en løsere tilknytning til arbeidslivet, og er mer opptatt av frihet og fritid som frilanser («din egen sjef!») enn av å tjene en lønn det går an å leve av. Eller kjøpe et lite krypinn for, eller nok til å spare opp en økonomisk buffer for dårligere tider.

«Den nye økonomien», kaller de det, og forsøker å innbille oss at nytt betyr skinnende moderne og fint og flott.

Sannheten er at den nye økonomien minner ganske mye om den gamle økonomien. Den riktig gamle, fra før vi fikk det organiserte arbeidslivet. Da folk pent måtte finne seg i den lønna arbeidsgiveren ville betale og hadde liten og ingen innflytelse over egen hverdag.

I Norge, sosialdemokratiet som hadde avskaffet fattigdom og nedkjempet økonomiske forskjeller.

Budet Juned Kader Khan er et eksempel på den nye, gamle virkeligheten. Kader Khan fortalte sin historie til Dagsavisen i forrige uke, om hvordan han kjører inn 600.000 i året og vel så det som bud for Volt og Foodora – og likevel ikke får pengene til å rekke langt nok.

Han er nemlig selvstendig næringsdrivende, ikke ansatt i selskapet. Etter skatt og moms, forsikringer, sykelønn, feriepenger, pensjonsopptjening og – siden Kader Khan ikke sykler maten din rundt, men kjører bil – forsikringer, nedbetaling på billån, bompenger og drivstoff, sitter han igjen med en disponibel inntekt som gjør ham til en «arbeidende fattig». Og det til tross for at han jobber sju dager i uka, åtte timer hver dag.

I Norge, sosialdemokratiet som hadde avskaffet fattigdom og nedkjempet økonomiske forskjeller.

Kader Khan er ikke alene. Også Slavica Massimo, som jobber fulltid som barista og tillegg må ta vakter som servitør for å få endene til å møtes, og renholder «Maria» som må jobbe 50 prosent som servitør i tillegg til heltidsjobben sin, fortalte sine historier til oss i forrige uke. En vanlig arbeidsuke er ikke nok, lønna strekker ikke til.

Om det er dette som er den nye økonomien, så minner den ganske mye om det vi trodde vi hadde lagt bak oss.

Uten at vi har snakket særlige mye om det, har vi klart å skape en gruppe arbeidstakere i lavlønnsyrker som ikke tjener nok på jobben sin til at de kan leve av lønna. Fenomenet «working poor», eller «arbeidende fattige» er ikke ukjent under andre, hardere himler enn vår nordiske. Mange steder i Europa og USA har det lenge vært slik at folk i full jobb ikke får lønningene til å strekke til, og må ta flere jobber.

Vi vet ikke hvor mange dette gjelder i Norge. Alt ettersom hvordan man regner er det mellom 11.000 og 180.000 «arbeidende fattige» i landet vårt, viser tallene Dagsavisen har funnet. Som det også kommer fram i vår sak: 9 prosent av menneskene i matkøene har en tilknytning til arbeidslivet.

Igjen: Om det er dette som er den nye økonomien, så minner den ganske mye om det vi trodde vi hadde lagt bak oss. For å si det slik: En arbeidstaker som jobber seg halvt i hjel og siden må bruke timer i matkø, er en svak part i forhandlinger.

Så er jo spørsmålet selvsagt, nå som vi har havnet i denne situasjonen: Hva gjør vi?

Det er bare en sterk (nok) fagbevegelse som kan sørge for økende lønnsnivå på bekostning av synkende kapitalinntekter.

Regjeringen har svart på regjeringens vis: Den har satt ned et utvalg. Lavlønnsutvalget skal levere sin rapport i juni. Men det finnes jo dem av oss som er mindre tålmodig, og som mener vi må gripe inn i denne situasjonen her og nå.

Det aller enkleste er selvsagt: Om folk mangler penger, må vi sørge for at de har mer penger. Vi bor i verdens rikeste stat. Vi kan – vi må – gi penger til mottakere av ulike stønader som monner. Som gjør at de slipper unna matkøa.

Men det er ikke politikk, det er pengebruk. Vi må gjøre langt mer, og det må skje nå. Vi trenger jo faktisk ikke utvalg for å vite hva som kan gi folk et verdig liv.

Om problemet er at du tjener for lite på jobben, må vi jobbe for å løfte lønnene i bunnen. Det skjer gjennom fagorganisering. Det er bare en sterk (nok) fagbevegelse som kan sørge for økende lønnsnivå på bekostning av synkende kapitalinntekter.

Så sluttet vi brått å føre en slik politikk, og lot oss heller dupere av at alt er annerledes nå, og nye tider krever jo nye svar.

Arbeid mot kapital, altså. Fagbevegelsen har dessuten den vakre bieffekten at den gir folk større kontroll over eget liv. Det er mye verdighet i det. There is Power in a Union, som vi sang på kampdagen i forrige uke.

Politikerne på venstresiden – de vi stemte inn 100 stykker av på Stortinget ved forrige valg – kan også bidra. De kan, som Rødts Mímir Kristjánsson sier til Dagsavisen, bruke skattesystemet. De kan sette ned skattene til folk som tjener dårlig.

Ja, du leste riktig. Skattene skal ned. Det har satt seg et inntrykk, også langt inn i partiene selv, at venstresiden alltid vil ha høyere skatter. Det har aldri vært venstresidens kampsak, noe alle som kan teksten til «Internasjonalen» vet: «Av skatter blir vi tynget ned».

Venstresiden har derimot brukt skattesystemet til å utjevne økonomiske forskjeller. For å si det med Kristjánsson: «Det er ikke meningen at noen som tjener 400.000 i året skal betale mye i skatt».

Så enkelt er det, og så vanskelig.

Men det nye arbeidslivet minner ganske fælt om det gamle.

De to grepene over var hovedoppskriften da vi skapte verdens likeste samfunn her i nord under sosialdemokratiets glansalder. Du trenger ikke ta det fra meg, for dette finnes det historisk belegg for. I boka «Världens jämlikaste land?», for eksempel, av forskeren Erik Bengtsson. Han viser hvordan nettopp kombinasjonen av fagforeningenes kamp for mer av kaka på bekostning av kapitalinntektene og den progressive bruken av skattesystemet la grunnlaget for at Sverige, vår nabo og vårt speil, faktisk var aller likest i verden på høyden av sosialdemokratiet.

Så sluttet vi brått å føre en slik politikk, og lot oss heller dupere av at alt er annerledes nå, og nye tider krever jo nye svar.

Men det nye arbeidslivet minner ganske fælt om det gamle. Det er trist, men det er også oppløftende, på et vis. Vi vet hva som fungerer, og kan egentlig bare gjøre det samme en gang til.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen 8. mai 2924.