Ikke sløs med barna vi har, Erna

Finansdepartementet har satt i gang ny debatt om å lage barn. Vi synes kanskje ikke det er så rart at landets politiske ledelse er opptatt av slikt, de har jo blandet seg i det meste av typisk private ting det siste året.

Høyrestatsråder valser daglig inn over dørstokken og mener noe om når julestjerna skal opp, hva vi skal gjøre i helgen og hvem vi skal ha på besøk. Så hvorfor ikke hvor mange barn vi lager? Men det skal sies: Erna Solberg var opptatt av akkurat det med å lage barn før korona også.

I nyttårstalen sin i 2019 kom Solberg med en sterk oppfordring til norske kvinner og menn om å lage flere barn. Skal vi opprettholde folketallet, må hver kvinne få minst to barn i snitt, minnet Solberg om. Men tallet var bare 1,6. Altså ikke nok.

Vi trenger flere folk som jobber og betaler skatt

Erna Solberg er nok glad i barn, som de fleste av oss. Men det er også en annen viktig grunn til at hun vil ha flere. Forrige uke la regjeringen frem sin tredje perspektivmelding, med langtidsprognoser for norsk økonomi. Der kunne vi, som tidligere år, lese at en aldrende befolkning og fallende oljeinntekter legger press på norske statsbudsjett i framtida. Oppgavene i eldreomsorgen vil øke, samtidig som vi får flere pensjonister. Vi trenger flere folk som jobber og betaler skatt. Sagt på en annen måte, vi liker babyer, men vi trenger skattebetalerne de en gang skal bli.

Dessverre er det lite som tyder på at norske kvinner og menn tok til seg Solbergs oppfordring i 2019. Fødselstallene falt videre, til rekordlave 1,53. Våren 2020 fortsatte nedgangen. Regjeringen får verken barna eller skattebetalerne de ønsker seg.

Det er kanskje ikke så rart. Det er et stort ansvar å bli foreldre, og det ansvaret blir bare større. Kan hende kjenner også mange litt ekstra på at de i økende grad må bære det ansvaret alene. Vil fellesskapet bidra om du mister jobben eller blir syk, eller må du takle det på egenhånd? Hva er utsiktene til et godt liv for barna du får, uavhengig av hvem du er, og hvor mye koster det å gi dem det?

I verste fall får barnet ditt kanskje ikke jobb og inntekt i framtida

Barna du får, skal gjennom en skole som er stadig mer sosialt ulik, og i andre enden skal de konkurrere om hardt tilkjempede skoleplasser og et arbeidsliv med økende lønnsforskjeller. I boken Love, Money, and Parenting: How Economics Explains the Way We Raise Our Kids, viser forfatterne Matthias Doepke og Fabrizio Zilibotti følgende: Jo større de økonomiske forskjellene er i et land, desto mer opptatt blir foreldre i barneoppdragelsen av å dytte og fremme egne barn, og av barnas prestasjoner og resultater. Det er ikke så rart.

Når forskjellene er store, er mer på spill. Det betyr mer hvilke karakterer barna får på skolen og om de er aktive i idretten. I verste fall får barnet ditt kanskje ikke jobb og inntekt i framtida. Det er til å miste nattesøvnen av.

Det kan hende norske kvinner ville fått flere barn om utsiktene til en god fremtid var litt jevnere fordelt, og bekymringen for hvordan det kom til å gå var litt mindre. Kan hende ville flere fått ett barn til, dersom de samtidig kunne holde skuldrene litt lavere og oppfølgingen av den oppvoksende slekt litt mindre intens. Men jeg kan selvsagt ikke garantere det.

Det finnes imidlertid en annen løsning på problemet manglende skattebetalere i framtida. Vi kan ta litt bedre vare på de barna vi tross alt har.

Hvis det er skattebetalere vi egentlig vil ha, kunne vi kanskje gjøre det litt lettere for de barna vi tross alt har levert?

Det har for eksempel vist seg at da Erna Solberg ønsket seg flere barn, mente hun flere norske barn. De siste årene har det såkalte hensynet til barns beste kommet stadig lengre i bakgrunnen i norsk innvandringspolitikk. Det betyr at Delnaz, Khairi og Della fra Tønsberg skal sendes tilbake til Irak. Mustafa, som har bodd i Norge i 13 år og snart fullført videregående skole, må reise til et land der han ikke kjenner noen og ikke snakker språket.

Hvorfor? Jo fordi foreldrene deres ifølge norske myndigheter har gitt uriktige opplysninger da de fikk opphold i Norge. Sånne barn vil vi altså ikke ha.

En ting Solberg åpenbart ikke har tenkt nok på, er at det ikke er noen selvfølge at alle barn vokser opp til å bli produktive skattebetalere, heller ikke de norske. Det avhenger i stor grad av hva slags oppvekst de får. Hvis det er skattebetalere vi egentlig vil ha, kunne vi kanskje gjøre det litt lettere for de barna vi tross alt har levert?

Godt over 100 000 barn i Norge lever i familier med konstant dårlig økonomi. I fattigdom, kort sagt. Denne gruppa vokser hvert eneste år. I deres liv står knapphet på penger og andre ressurser ofte i veien for en trygg oppvekst, det hindrer deltakelse i fritidsaktiviteter og holder dem utenfor viktige sosiale arenaer som barnehager og skolefritidsordning.

Det er disse barna som trives dårligst på skolen, og som oftest slutter på videregående. Det er barna til de uføretrygdede som har størst sannsynlighet for å bli uføre selv, og barna til de fattigste som oftest blir fattige voksne og havner utenfor arbeidslivet. Der har de det som regel ikke så bra. Ikke blir de skattebetalere heller.

Det er mulig å gjøre situasjonen bedre for veldig mange av disse barna, gjennom politiske valg. Men Erna Solberg har gjennom snart 8 år prioritert skattekutt til de rikeste. Uten at de får flere barn av den grunn.

Det er mulig å gjøre situasjonen bedre for veldig mange av disse barna, gjennom politiske valg

Flere barn er et fint ønske. Men å tillate at stadig flere barn vokser opp i fattigdom, holdes utenfor sosiale arenaer, faller gjennom i skolen og kanskje aldri får en trygg jobb til å leve av, det er sløsing med det aller mest verdifulle vi har.

Det følger et enormt ansvar med å sette barn til verden. Det gjelder enten begrunnelsen er å skaffe gode skattebetalere, eller bare leve gode liv. Hvis statsministeren virkelig ønsker flere barn, kunne det være lurt å vise at hun har tenkt å betale for dem vi allerede har, og gi oss trygghet for at fellesskapet er der for dem når de trenger det.