Slik snakker du med voksne om Putins krig

De siste årene har det vært en journalistisk trend å skrive saker som setter foreldre i stand til å snakke med barna om de virkelig store tingene i nyhetsbildet: «Slik snakker med barna om korona». Og så videre. Bidrag til måter man kan skape mening og sammenheng av nyhetene små ører fanger opp. Men hva nå, når selv ikke de voksne forstår hva som skjer?

Det er ett særlig foruroligende trekk ved denne krisa vi befinner oss i. Nemlig at de vi ellers lytter til, politikere, eksperter og fagfolk, journalister og intellektuelle, rett og slett ikke vet. Eller at de sier helt motstridende ting.

Det er et gjennomgående trekk blant de som ellers vet, at de nå ikke vet.

Som alle andre har jeg brukt de fleste av mine våkne timer de siste tre ukene på å lese om krigen i Ukraina. Om Ukrainas historie, om Kyiv som hjertet i det slaviske riket, om landets rolle under den andre verdenskrigen, om Krim, om Kinas rolle og muligheter, om Putin og hans menn, om Ukrainas heltemodige komiker. Alt av interesse. Det går i ett.

Særlig har jeg lyttet til podkaster. Amerikanske akademikere, som Harvards demokrati- og Ukraina-spesialist Timothy Snyder, Washingtons britiskfødte sikkerhetspolitiske stjerne Fiona Hill, og The New Yorker-journalist og Russland- og Putin-kjenner Masha Gessen. Det store bildet er krydret med folk som John Spencer, amerikansk major, foreleser og ekspert på urban krigføring. Som forteller om verdien av veisperringer og molotovcocktails, og deler sine tips på Twitter.

Vi lever, eller i det minste har levd, i en verden der rasjonalitet og kunnskap, kompetanse og fakta, har fått regjere. Enorm datakraft har gjort at vi for eksempel med stor sikkerhet kan vite hva store grupper folk vil tenke og gjøre, basert på mønstre i big data. Det er gjort forsøk på å undergrave dette regimet og relativisere fakta de siste årene, men i det store har vi likevel funnet enorm trygghet i at noen vet, noen kan, og noen forteller oss hvordan ting henger sammen eller vil ende.

Krigen har i dag pågått i tre uker. Men krisa er ikke løst ved å følge en ABC for konflikthåndtering.

Ta koronapandemien som eksempel. En skremmende og uvirkelig følelse ble, i hvert fall for meg, utrolig raskt erstattet av tro på vitenskap, på medisin og på globalt samarbeid. På utrolig kort tid hadde vi en vaksine på plass. Trekvart år tok det fra Norge stengte ned til den første vaksinen ble satt i romjula 2020. Ja, det var kjipt for alle, det var en tålmodighetsprøve og mange slet på veien, men vi visste hvor vi skulle og noenlunde hva vi kunne forvente. Alt blir bra, skrev barnehagebarna. Vi trodde på det.

Krigen i Ukraina er ikke sånn. Det er et gjennomgående trekk blant de som ellers vet, at de nå ikke vet. Ekspertene slår ut med armene, de aner ikke hvor vi er på vei, hva vi kan forvente fra Kreml, fra Putin. Det smitter. Kombinasjonen av usikkerhet og uvitenhet er tung å bære for moderne mennesker, som tar trygghet, logikk og systemer for gitt. Og som attpåtil fornemmer at de lever i en unntakstid, en etter-historisk æra med nye tyngdelover. Sjokket, eller kanskje heller forbauselsen, over at vår egen tid er som alle andre, der krefter vi kanskje ikke kan kontrollere virker på oss og på våre liv, er enormt. Derfor er det mer enn lov å innrømme, for seg selv, for naboen, for venner, at man nå er redd.

Krigen har i dag pågått i tre uker. Men krisa er ikke løst ved å følge en ABC for konflikthåndtering. Til det er X-faktorene for mange. Vestlig regelbundet rasjonalitet er fort slag i løse lufta mot en fiende som ikke nødvendigvis er irrasjonell, men ser verden på et helt annet vis. Vår tro på at økonomiske tiltak vil føre til at krigen stopper eller Kreml faller, er ikke nødvendigvis riktig. Knappen for sanksjoner er nå trykket helt inn, men fortsatt bygger krigen momentum. I et demokrati vil en sulten befolkning ha makt, i et totalitært regime med en åpenbart indoktrinert befolkning, kan det slå ut som avmakt.

Legg merke til USAs forsiktige bevegelser, lavmælte retorikk. Det trippes ganske forsiktig rundt mannen i Kreml.

En annen betydelig usikkerhet er Kina. Analysene spriker om supermaktens overveielser. Fra å kunne spille helterollen og benytte anledningen til å gjenvinne Vestens tillit, til å kunne gi Russland støtte og dermed gi støtet til en tredje verdenskrig. Det er all mulig grunn til uro. Til å kjenne fysisk ubehag.

Fredssamtaler pågår. Hva de kan føre til er uvisst, om de i det hele tatt er reelle. Men en mulig fred med Russland, der bjørnen ikke mister ansikt, kan innebære at Ukraina må akseptere å gi fra seg Krim, de østlige delene av landet og få status som en nøytral sone mellom NATO og Russland. Hva slags fred er det? Det er bare en våpenhvile, en pause i en krig. Det er ingen løsning for Moldova, Georgia eller de baltiske statene som alle lever med en russisk pistol mot hodet. Eller for polakker, tsjekkere og ungarere som før har kjent på kvalitetene ved russisk styre.

Et utfall av krigen der Putin fortsatt har makt, er vanskelig å forestille seg. Men Putin holder verden i ånde. Selv om det russiske militæret åpenbart har enorme problemer med å nå sine krigsmål, sitter Putin med en trumf som verden frykter. Atomvåpentrusselen holder NATO i sjakk, og USA har som høyeste prioritet å avgrense krigen til Ukraina. Det kan tvinge fram kompromisser vi vil måtte holde oss for nesa for.

Beklager, det er lite trøst å få. Krigen gir ikke mening.

Vi vet ikke hva som egentlig beveger seg blant russere flest, ikke hva de vet, ikke hva de tenker. Meningsmålinger tyder på at de støtter sin sterke mann og svelger løgnene. Opprøret i gatene og blant enkelte mediefolk, kan tyde på at grepet hjemme glipper. Men videoer av flaggvaiende ungdommer i Murmansk med Z-symboler og som hyller sin president og kampen mot nazismen, tyder på sjokkerende vis at manipulasjonen er vellykket.

Den største usikkerheten er likevel hva som skjuler seg i og rundt Putin. Legg merke til USAs forsiktige bevegelser, lavmælte retorikk. Det trippes ganske forsiktig rundt mannen i Kreml. Hva stigende desperasjon i hans hjørne kan føre til, skremmer liten og stor. I Putins blikk er Vesten ute etter Russland − og han selv. Han har sett hva som skjer med Vestens motstandere, med oberst Gaddafi i Libya, med Saddam Hussein i Irak. Eller Bin Laden. For en mann som ser seg selv som sentral i russisk historie, som en skikkelse på linje med Peter den store, er dette skjebner han vil gjøre absolutt alt for å unngå. Absolutt alt.

Beklager, det er lite trøst å få. Krigen gir ikke mening.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 17/3-2022.)