Søla vekk på vår vakt

Fotballen forklarer verden, heter det gjerne. Og når vår alles kjære fotball viser farlige sykdomstegn, så reflekterer det oss og samfunnet vårt. Og nå er toppfotballen alvorlig syk.

Dette skal ikke handle om fotball, om VM og Haaland, skjenkeregler og eufori. Eller om landslagstrener Ståle Solbakkens vanvittige lønn og bonus for å bli i en jobb han elsker og ikke ville sagt opp frivillig for alle dollarene i verden. Men om hvordan vi sluttet å stå imot kapitalismen, hvordan økonomi ble den eneste målestokk for suksess, og nå sitter og måper når den utspiller seg i all sin gru og kraft i Donald Trumps Amerika. Årets nyord er «tekoligarker», men det er en grov eufemisme for hva USAs rikeste menn er.

Det er et sykdomstegn når dette er et globalt forbilde.

Det er ikke ondskap, det er ennå ikke fascisme. Men USA lider av langt framskreden, eksponentiell kapitalisme, som har kjøpt seg inn i landets politiske styring. Og satt kursen mot ytre høyre. Tilstanden er et resultat av strukturell og kulturell mangel på evne og vilje til å yte motstand, av mangel på motmakt. Og som blir verre for hvert børskvartal.

Men først fotball. Når folkets idrett, arbeiderklassens sport ikke bare er kjøpt av oligarker og røverstater, men dens øverste styringsorgan FIFA, så langt fra grasrota man kan komme, har blitt en fjeskende, krypende og rævslikkende – såpass uparlamentarisk språk må faktisk til – Trump-smisker, er det en dødelig diagnose. Ikke bare for fotballen. Men for fellesskapet. Hvis fotballen speiler verden.

Denne idrettens fremste helter er blitt superstjerner helt avsondret fra livene til sine millioner av fans. Liverpools stjernespiller Mohamed Salah ga den bortskjemte, forlangende motbydeligheten et ansikt denne uka da han åpent angrep klubben og med det arbeiderklassebyen som gjorde han til stjerne og milliardær. Tre kamper på benken var så langt hans lojalitet gikk etter åtte år. Salah tjener fem millioner kroner. Hver uke. I en av Europas fattigste byer. Kontrasten er grotesk. Og det er et sykdomstegn når dette er et globalt forbilde. Folk i Liverpool har blitt forbanna. Og det er på tide.

Det dyrekjøpte, historiske utgangspunktet er søla bort på vår vakt.

Hvordan kom vi hit? Men ikke minst, hvor er vi på vei, sittende på kapitalismens tog som bare går fortere og fortere?

Også i år har det vært anledning for å markere andre verdenskrig. 80 år har gått siden den tok slutt. Da hadde millioner av mennesker mistet livet etter en katastrofal strid mellom politiske ideer. De vestlige demokratiene vant. Humanismen besto. Og opp av branntomta kunne en ny verden stige, med vern av de små og svake som mål. Av folk og land. Gamle strukturer var knust. I 1945 begynte man med blanke ark. En unik anledning. Hvis det noen gang i verdenshistorien har vært vanlige folks tur, så var det da. Til prisen av 80 millioner døde.

80 år etter er det bare én konklusjon å trekke. Det dyrekjøpte, historiske utgangspunktet er søla bort på vår vakt. De store ordene om at det aldri skal skje igjen, ble bare ord. Det er igjen de mektiges verden, regler er satt til side og autoritære ledere sitter på livstid som 1700-talls solkonger i verdens dominerende stater. Og hva som er best for den store majoriteten av helt vanlige folk, er igjen irrelevant. Det er utilgivelig. Og det er skammelig at idealene våre forfedre slåss for, nå er under dødelig press etter politisk søvngjengeri.

De var klokere i 1890 enn de var i 1990.

Det store vi mista blikket på ballen. USA var et foregangsland for nettopp å begrense selskapers makt. Flere lover fra rundt det forrige århundreskiftet hindret monopol og konsentrasjon av finansiell styrke. Med loven i hånd brøyt amerikanske myndigheter opp enorme selskaper innen olje, jernbane og stål. Av konkurransehensyn, men også av hensyn til samfunnet, demokratiet og til bærekraften i det kapitalistiske systemet. De forsto at tøylesløs kapitalisme var farlig. De var klokere i 1890 enn de var i 1990.

De siste 30–40 årene har kampen for å begrense de store selskapenes makt avtatt dramatisk i USA, og nå er vi der vi er med en nasjon tatt som gissel av verdens rikeste folk og en åpent korrupt president. Amy Klobuchar, tidligere presidentkandidat for Demokratene, har skrevet bok om monopol-lovene og den politiske avmakten som rammet USA. Hun ser en parallell mellom den amerikanske nedturen med dårligere levevilkår, galopperende ulikhet og politisk splittelse, og den politiske fraskrivelsen av kontroll over de største selskapene siden 1990-tallet. Medisinen – loven – sluttet å virke, og politikken tapte maktkampen.

Idealet var at samfunnets utvikling var et valg. Også markeder og selskapsstrukturer måtte styres etter sosiale behov. Det måtte være balanse mellom kapitalens frie flyt og innflytelse og det amerikanerne kaller «the common good». Også de store selskapene måtte operere med moral og hensyn til fellesskapets beste. Slik er det ikke lenger. USA har vist verden vei, også her.

Hva vil neste krav være for at de rike skal være tilfreds?

USA er et annet sted, men også vår hjemlige kapitalisme er usunn. Når sju av Norges rikeste ikke aksepterer reglene satt av samfunnet, men har på trass flyttet ut av landet med kapitalen sin, er det nettopp et tegn på at erkjennelsen av samfunnsansvar er tapt for vår eiende klasse.

Når vår største bank DNB i 2019 ble dømt til å erstatte småsparere med 345 millioner etter salg av ulovlige spareprodukter, sier det noe om en tidsånd. Og ytterligere 400 millioner for å se gjennom fingrene med hvitvasking. Også våre politikere virker avmektige mot pengenes forlangende og logikk, og årets valgkamp var beviset på at de nå for fullt er på vei inn i politikken sammen med en blomstrende politisk påvirkningsindustri. Det blir spennende å følge veien mot skatteforlik.

De siste tiårenes raske deregulering og liberalisering har høvlet ned kapitalens terskler. Snart er det fri global fart. Dette har gjort underverker for det grenseløse selvbildet vi ser i dag blant kapitaleierne, og for deres manglende interesse for det norske fellesskapet.

Arveavgiften er borte. Formuesskatten står for fall. Hva vil neste krav være for at de rike skal være tilfreds?

En gang styrte politikken kapitalen, nå styrer kapitalen politikken. Kollektivet av vanlige folk slapp på et tidspunkt taket, forført av framskritt, materialisme og konsum, og det er snart for seint å feste det igjen.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.