Hvor er solidariteten, norsk venstreside?

Alle snakker om hva som er galt med Europa, men ingen snakker om hvordan vi skal løse problemene. Med en borgerlig regjering har venstresiden i norsk politikk en unik mulighet til å tenke høyt om fremtidens Europa. Kontinentet vårt har sårt behov for litt mer samhold og litt mer solidaritet.

Færre og færre diskuterer Europa. Selv Stortingspolitikere, som vedtar fem EØS-rettsakter per møtedag, vegrer seg for å ta tak i disse spørsmålene på en ordentlig måte. Når ingen politikere snakker om EU, vil heller ingen andre snakke om det. I befolkningen er det liten interesse og kunnskap om Europa. Eksempelvis vet kun halvparten av oss forskjell på EU og EØS. Saken ser dermed ut til å være fastlåst. I en turbulent tid der felles utfordringer krever felles løsninger, er dette bekymringsverdig. Skal vi virkelig la minnene fra 1994 hindre oss i å utforme fremtiden?

Her skiller den norske venstresiden seg fra resten av sine likesinnede i Europa.

Utgangspunktet var et kontinent i ruiner etter andre verdenskrig, hvor datidens statsledere ville lage en mekanisme for å hindre at en slik tragedie aldri ville ramme Europa igjen. Siden har samarbeidet utviklet seg i høy hastighet. Fra en union med handel av kull og stål, de viktigste råvarene i våpenproduksjon, lever vi i dag på et kontinent uten grenser, med fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital. Innlemmelsen av stadig nye medlemsland, de fleste av dem tidligere diktaturer, har sikret økonomisk vekst og grunnleggende rettigheter til millioner av innbyggere. I dag har du tilgang på de samme rettighetene og pliktene uavhengig av hvilket EU-land du kommer fra. Sånn sett er ikke bare EU det største fredsprosjektet i moderne historie. Det preges også av en grunnleggende solidarisk tankegang.

Godene som har vokst frem gjennom flere tiår med samarbeid, er nå under press fra flere kriser. Samtidig er nasjonalstatene mer splittet enn noen sinne. Hvordan Europa takler disse krisene vil være av stor historisk betydning. Det er nå fremtidens samfunn skisseres. EU har alltid vokst og styrket integrasjonen i krisetider.

Å ta del i denne prosessen er ikke bare noe vi vil tjene på, det er like fullt vårt ansvar. Å stå på gangen med lua i hånda utsetter også en uunngåelig oppgave: nemlig å ta stilling til hva slags Europa vi ønsker og hvilken rolle vi skal spille i det. Det kan være på sin plass å minne om at det er høyresiden som i dag preger det politiske landskapet i europeiske land og EU. Det er høyresiden som opptrer som samfunnsarkitekter i en tid hvor fremtidens Europa meisles ut. Det burde vekke engasjement hos de på venstresiden som er opptatt av internasjonale spørsmål.

I Europa er det tradisjonelt venstresiden som er de varmeste EU-tilhengerne, mens høyresiden med David Cameron klager over for rause velferdsordninger og «sosialistisk» politikk. Her skiller den norske venstresiden seg fra resten av sine likesinnede i Europa. Hvorfor er det slik?

På den ene siden er venstresiden i Norge svært bekymret over hvordan EU vil påvirke den norske modellen. Én av bekymringene er at norsk arbeidsliv ruineres gjennom EØS-avtalen og at et medlemskap ville forverret situasjonen ytterligere. Problemet med denne tilnærmingen er at man overser at reglementet er minimumsstandarder, som på mange områder er lavere enn i Norge, men ikke utgjør en reell trussel mot norsk arbeidsliv. Friheten med minimumsstandarder er at man står fritt til å legge lista høyere.

Det gjør også oss irrelevante i utformingen av vår egen fremtid.

På den andre siden uttrykker venstresiden tilsynelatende solidaritet med Europas arbeidsledige, men ekskluderer samtidig seg selv fra muligheten til å løse problemene som fører til arbeidsledigheten. De samme menneskene som først er ute med å erklære solidaritet er ofte de samme som vil beskytte norsk arbeidsliv til en hver pris, og dermed trekke stigen opp etter seg. Disse personene står igjen med et stort forklaringsproblem.

En vesentlig del av norsk offentlighet peker med andre ord på problemene uten å lansere en løsning. Viktige spørsmål forblir ubesvart og med det strander den norske Europadebatten.

Hvordan skal Norge bidra i den europeiske dugnaden om å skape et bedre kontinent? Og hvordan kan vi legitimere vår tilknytning til EU når Brexit-debatten raser for fullt i 2016 og Cameron advarer alle sine landsmenn om å «ende opp som Norge»?

Disse spørsmålene tvinger seg fram enten vi vil det eller ikke. Alternative løsninger for fremtidens Europa glimrer med sitt fravær i den norske offentligheten. Dagens EU-debatt skaper en handlingslammet offentlighet hva gjelder Europa-spørsmål. Det er dessverre for tynt å komme med «et nei til EU er et ja til noe bedre», slik AUF skriver på sine nettsider. Spørsmålet forblir ubesvart: hva er egentlig «noe bedre»?

Er det et Norge som stenger portene for EØS-arbeidere fordi det truer lønnsnivået vårt? Er det et Norge som ikke vil hjelpe Sør-Europa i håndteringen av en enorm flyktningkrise? Er det et Norge hvor solidariteten stopper på Svinesund?

En ny, norsk Europadebatt kan ikke bare handle om Norges forhold til EU og hvordan vi skal benytte vårt handlingsrom, eller føre en aktiv europapolitikk som regjeringen sier. Den må handle om hvordan vi skal løse våre felles utfordringer. Det å sitte stille og bevitne at Europa utformer morgendagen på egenhånd, er ikke bare usolidarisk, det gjør også oss irrelevante i utformingen av vår egen fremtid.

Å styrke grensene utad må ikke bety at vi skaper et «festung Europa».

Nå foregår en interessant diskusjon i EU som følge av Brexit-debatten i Storbritannia, en debatt som blant annet har blitt utløst av misnøye mot at EU/EØS-innvandrere har lik tilgang på velferdsgoder som britiske innbyggere. Flere høyreradikale krefter på kontinentet har kastet seg på bølgen og krever mer nasjonalstat og mindre EU. Problemet med denne tilnærmingen er at Europa ikke kan løse sine kriser med mindre samarbeid.

Hvordan skal vi sammen løse grenseløse utfordringer som hele kontinentet står overfor? Terrorisme, migrasjonsstrømmer og klimakrisen er eksempler på utfordringer som ikke kjenner nasjonale landegrenser. Jeg vil skissere opp en rekke mulige løsninger på disse utfordringene, som også Norge kommer til å måtte ta stilling til på sikt.

Grenseoverskridende kriminalitet og terror løses ikke ved å gjenreise nasjonale grensekontroller. Det står ikke i passet ditt om du er kriminell eller ikke. En talende illustrasjon på dette poenget er da en av Paris-terroristene kjørte over grensen mellom Frankrike og Belgia uten å bli oppdaget – til tross for at midlertidig grensekontroll var innført. Derfor er det viktigere å styrke politisamarbeidet (Europol) og samarbeid mellom nasjonale etterretningstjenester. Et element i dette vil være felles databaser hvor utveksling av informasjon er enkelt og ukomplisert. Med åpne interne grenser finnes heller ingen annen løsning enn å styrke grensene utad. Samtidig må det skapes en enighet om hvordan yttergrensene skal kontrolleres. På den ene siden må grensekontrollorganet Frontex tildeles flere ressurser, slik at enkeltland ikke setter opp piggtrådgjerder. På den andre siden må det opprettes et permanent økonomisk fond for redningsaksjoner ved Middelhavskysten, slik at arbeidet ikke beror på den italienske kystvaktens velvilje.

Vi trenger et felleseuropeisk system for behandling av asylsøknader.

Å styrke grensene utad må ikke bety at vi skaper et «festung Europa». Fremtidens Europa vil være et kontinent uten Dublin-rammeverket som bare gir asylsøkere mulighet til å søke asyl i det første landet de ankommer. Utstedelse av humanitære visum ved EU-ambassader må bli en permanent løsning, slik at flyktninger slipper å risikere livet i en plastbåt over Middelhavet. Det må også gis mulighet for å starte asylprosessen i flyktningleirer. De to tiltakene vil sikre trygghet for enkeltindividene: færre splittede familier, færre tapte liv og fjerning av livsgrunnlaget for menneskesmuglere.

I tillegg vil det redusere opphopninger av familier og unge mannlige asylsøkere på europeiske togstasjoner – som både fører til umenneskelige forhold og næring til høyreradikale, innvandringsfiendtlige krefter. Sist, men ikke minst: vi trenger et felleseuropeisk system for behandling av asylsøknader. Dermed kan man lettere bosette flyktninger ut fra hvor det er kapasitet. Måten dette er gjort på i Norge det siste året, er et godt eksempel som kan benyttes i stor skala.

Den samme logikken om kapasitet må også være grunnleggende for hvordan vi løser klimakrisen. For å kunne klare å nå klimamålene, behøves det effektive mekanismer for byrdefordeling der rike land tar en større del av byrden enn fattigere land. Dette burde ikke bare gjelde innad i Europa, vi trenger også et globalt fond som kan finansiere klimatiltak i utviklingsland. Poenget her er at EU de siste årene har vært flinke til på den ene siden å sette forpliktende krav, men på den andre siden også sikre ressurser slik at alle land kan oppnå målene. På et kontinent hvor energimiksen er svært ulik, er det fornuftig å samarbeide om både produksjon og konsum.

Å stå samlet er den eneste måten vi kan bekjempe de kreftene som fronter et forholdsvis ekstremt syn.

Norge har blitt omtalt som Europas grønne batteri. Det er smart at vi kan forsyne Europa med grønn energi når vi har overskudd og så få tilbake tilsvarende energi når det er vanskelig å få nok energi fra vannkraft her. Gjennom den kommende Energiunionen vil dette bli mulig over hele kontinentet. Som energinasjon må Norge ta en aktiv rolle her.

Felles for alle tre nevnte områder er at utfordringene ikke kan løses av ett land alene. Løsningene krever brede forlik som både lokalt, nasjonalt og overnasjonalt kan slutte seg om. Det fordrer også et samlet politisk samfunn.  Å stå samlet er den eneste måten vi kan bekjempe de kreftene som fronter et forholdsvis ekstremt syn og som vil frigjøre folket fra EU, slik Marine le Pen har sagt.

Et Europa uten EU vil sette på spill de grunnleggende verdier som vi har bygget vår utvikling på siden slutten av annen verdenskrig. Vi må fortsette kampen for et åpent og inkluderende Europa. For å sikre dette, må norsk venstreside være til stede i debatten. Slik kan man sikre en trygg fremtid, beholde grunnleggende verdier som likebehandling av alle EU-borgere, en human løsning på de hundretusenvis av flyktningene som ankommer Europa i flukt fra krig og elendighet, og et bærekraftig samfunn.