Sosialisme the american way

«If we can make it here, we can make it everywhere».

Det er fristende å gjøre som Mimir Kristjánsson og synge Frank Sinatras udødelige klassiker om New York av full hals. Om byen som aldri sover, om byen som krever det beste av oss. I intervjuet med Dagsavisen dagen etter at Zohran Mamdani vant en overlegen seier i kampen om New York, byttet vår hjemlige favorittsosialist ut «I» med «we», jeg med vi.

Hvis sosialistene kan vinne, styre og reformere New York, ja så kan vi gjøre det overalt. Det gir håp om at idealene kan vinne fram og sette ny dagsorden i et skakkjørt USA. For mange er Mamdanis seier i borgermesterstriden så uendelig håpefull, og et nasjonalt symbol på at bedre tider er på vei. Ja, at et annet samfunn er mulig.

Alle midler er ennå ikke tatt i bruk i en eksistensiell kamp.

For andre er det et endetidstegn. En innvandret, muslimsk sosialist som sjef for amerikanernes viktigste by? Selve dyret i åpenbaringen. En rødere klut er knapt tenkbar for det hvite, kristne Amerika som kjemper med nesten alle midler for sin posisjon. Mamdani er noens frelser, for andre en ren provokasjon. Jeg jubler med Kristjánsson for Mamdani, men frykter konsekvensene i en amerikansk trykkoker. Hvordan skal dette forløses? Alle midler er ennå ikke tatt i bruk i en eksistensiell kamp.

Mange kommentatorer peker på at han har dårlige forutsetninger for å lykkes med sine feite valgløfter om revolusjon i New York. Gratis busser, billigere leie og kommunal mat. Men også hevet minstelønn og økt skattetrykk mot de rike. Hva han kan og ikke kan gjøre, og hva som må godkjennes av delstatsforsamlingen, virker usikkert. Mandatet er én ting, noe annet er at den progressive politikken skal prøves ut på verdens mest kapitalistiske samfunnssystem.

Realismen i Mamdanis prosjekt vil bare tida vise. Det er langt fra sikkert at New York vil bli et politisk verksted og utstillingsvindu slik Trondheim var det for Arbeiderpartiet her hjemme gjennom tiår, men det spiller heller ingen rolle. For amerikansk politikk akkurat nå er ingen maraton, men en sprint der mållinja er mellomvalget 3. november neste år. Og da handler det om kraft og fart. Vi får tro Mamdanis eventuelle mangel på bærekraft ikke er avslørt før valget. For det viktigste er ikke New York eller amerikansk sosialisme, først må kampen mot autokrati og for det liberale demokratiet vinnes.

Det er grunn til å frykte at valget neste år er absolutt skjebnesvangert.

Og seieren i New York skaper helt nødvendig entusiasme og selvtillit i det demokratiske partiet. I tillegg til Mamdani vant partiet også viktige valg i New Jersey, California og Virginia. Etter å ha blitt herja med i ett år av Trump, personifiserer Mamdani nå en demokratisk folkebevegelse mot Trump – som denne uka måtte svelge de dårligste målingene noen gang.

Sist Trump var president kom det en sterk motreaksjon i mellomvalget som førte til at han mistet flertallet i representantenes hus. Det begrenset hans makt i de siste to årene. Nå er alt mye verre, motkreftene i eget parti svakere og viljen til å varig endre USA til et mekka for de aller rikeste sterkere, og det er grunn til å frykte at valget neste år er absolutt skjebnesvangert.

Beholder Trump flertallet i huset og senatet, som i praksis gir han uinnskrenket makt, er det ingen garantier for at presidentvalget gjennomføres etter dagens regler. Argumentasjonen kan nettopp være Mamdanis islamsosialisme, som Trump vil hevde han vil beskytte USA mot. Og da har man i realiteten bare neste års mellomvalg som buffer mot Trump og hans vanvittige visjoner for Amerika. Det kan være siste mulighet.

Egoisme og kapitalisme er ikke naturlover.

Når den kampen er vunnet, kan man begynne å dagdrømme om et mer sosialdemokratisk USA. Er det tenkelig at de, at vi, kan lykkes der? Ja, visst. Er det mulig? Ja, visst.

Da Franklin D. Roosevelt ble sverget inn til sin andre presidentperiode i 1937, sa han «the test of our progress is not whether we add more to the abundance of those who have much; it is whether we provide enough for those who have too little». Et samfunn kan vurderes ut fra dets evne til å ta vare på sine svakeste.

Våre egne store ledere har sagt tilsvarende ting. Fra Gerhardsen til Willoch var dette et politisk instinkt, og det er selvsagt ikke kontroversielt. Ei heller i USA, selv om det er kjernen i demokratisk sosialisme. Men sitatet står i grotesk kontrast til Trumps politikk, som handler om å berike de rike på bekostning av mat og helse til de fattigste.

Det er alltid verdt å minne om at historien om organisering av arbeidsfolk og 1. mai begynner i Amerika.

Egoisme og kapitalisme er ikke naturlover. Mennesket er dypest sett kollektivt og amerikanere er ikke et naturgitt unntak. Det er alltid verdt å minne om at historien om organisering av arbeidsfolk og 1. mai begynner i Amerika. I USA. I Donald Trumps land. Folk sto sammen. I dag er amerikansk fagbevegelse veldig svak og den har lidd nye nederlag under Trump. En lang rekke politiske beslutninger siden 1970-tallet har flyttet makt fra vanlige folk til kapitalen. Vanlige arbeidere, mammaer og pappaer, jobber 40 timer i uka uten å ha råd til husleia. Ledere og eiere tjener milliarder, men har ikke råd til å lønne sine ansatte.

USA er overmodent for klassekamp og en mer rettferdig fordeling. Det var riktig i 1937 og det er det i 2025. Det er mulig også å gjøre en lang rekke riktige politiske beslutninger på vei framover.

Roosevelt kan i bakspeilet nesten se ut som en flammende sosialist. Likevel sviktet også han. Før valget i 1944 droppet han og det demokratiske partiet makkeren Henry A. Wallace, en av de mest progressive og venstreorienterte amerikanske politikerne noensinne. Han var USAs visepresident ved Roosevelts side under krigsårene, men da presidentens helse begynte å svikte dramatisk, ble han kastet som kandidat før valget i 1944. Det var jo sannsynlig at Wallace ville bli den neste presidenten. Men han var for progressiv, for rød, for Sovjet-vennlig.

Valget falt i stedet på Harry S. Truman, Roosevelt døde, og resten er historie. Nærmere en sosialdemokrat har ikke USA vært Det hvite hus. Men håpet lever igjen.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen.