Sparebløffen

På sitt landsmøte i helgen, vedtok Høyre at de vil «aktivt ta i bruk konkurranseutsetting og andre samarbeidsformer mellom offentlig tjenesteproduksjon og private tilbydere for å utvikle bedre og mer effektive tjenester.» Hvorfor? Jo, fordi de vil «sikre folks velferd og fremtid».

NHO har også vært på banen nylig: – Vi må våge å ta tak i noen ting som kanskje ikke er så populært, sa Almlid, da han lanserte sitt nye veikart som blant annet tok til orde for velferdskutt og omfattende privatisering av velferdstjenester.

Å være for privatisering av velferdsoppgaver, er verken nytt eller modig.

Men å være for privatisering av velferdsoppgaver, er verken nytt eller modig. Tvert imot er dette gamle og utprøvde metoder, som tas fram og pusses på når det nærmer seg valg.

Men argumentene for hvorfor dette er en god idé, er skiftende. Noen er mindre troverdige enn andre. Ett slikt argument er at det er mer bærekraftig å la private konkurrere om å drive for eksempel et sykehjem, enn å la det offentlig gjøre det selv. Vi hører ofte representanter for høyresiden snakke om denne «bærekraftige velferdsstaten». Det argumenteres med at offentlig sektor er for stor, for dyr, det er for mange som jobber der, og det må effektiviseres. Konklusjonen er at det private må inn og overta for det offentlige på flere områder.

Ett argument er at det er mer bærekraftig å la private konkurrere om å drive for eksempel et sykehjem, enn å la det offentlig gjøre det selv

Det er ganske bred enighet om at inntektene til Norge fra olje kommer til å gå ned framover, mens utgiftene til viktig velferd vil øke. Vi kommer til å få problemer med å finansiere viktige oppgaver framover, dersom vi ikke gjør noe. Det må vi løse. Men blir dette bedre av å sette velferdstjenester ut til private? Foreløpig er det jo tverrpolitisk enighet om at velferdstjenestene skal betales via skatteseddelen. Spørsmålet er ikke hvem som skal betale for det, det er hvem som skal utføre jobben. Likevel hevdes det altså fra en rekke hold at det er mer bærekraftig å ha en sykepleier ansatt i et privat sykehjem enn i et offentlig. Det stemmer ikke. Og det er det flere grunner til.

Vi kommer til å få problemer med å finansiere viktige oppgaver framover, dersom vi ikke gjør noe. Det må vi løse. Men blir dette bedre av å sette velferdstjenester ut til private?

I godt fungerende markeder, fungere konkurransen slik at ting blir best mulig og billigst mulig. Det er slett ikke gitt at disse positive effektene også vil komme med konkurranse om et sykehjem. Velferdstjenester er noe annet enn produksjon av en vare. Prisen er satt på forhånd, kvalitet er vanskelig å måle, og umulig å kjenne på forhånd.

Fordi kvalitet likevel er viktig, er det en haug av reguleringer og krav knyttet til hver enkelt velferdstjeneste. Alt fra størrelse på rom til antall fagpersoner på jobb. Mulighetene en privat aktør har til å gjøre endringer innenfor så faste rammer, er derfor små.

Eventuelle innsparinger er i realiteten ikke innsparing, bare en annen fordeling mellom eier og ansatt.

Eventuell innsparing er enklest å hente på personalsiden. Rett og slett fordi de største kostnadene i de fleste velferdstjenester er menneskene som jobber der. Men innsparinger her er i realiteten ikke innsparing, det er bare en annen (om)fordeling mellom eier og ansatt. At en privat driver av et sykehjem gir sine ansatte litt dårligere lønn eller pensjon, skaper ingen nye verdier. Det er bare det at den som driver sykehjemmet får litt mer av pengene vi bruker, enn de som jobber der. Noe som vil føre til enda større forskjeller, og på sikt er dårlig for veksten i Norge. I tillegg er det slik at konkurranseutsetting skaper en god del nye utgifter, til kontrollsystemer og andre såkalte transaksjonskostnader.

Slik det argumenteres nå, vil ikke Høyres forslag bidra til å hjelpe oss med framtidas finansieringsproblemer

Dersom argumentasjonen hadde gått ut på at den offentlig ansatte sykepleieren burde over i en annen privat bransje, som leverer mer direkte på bunnlinja enn helse- og omsorgstjenester, kunne man sagt at det ville vært «mer bærekraftig». La oss si at en lege sluttet på et sykehjem, og heller jobbet i et legemiddelfirma, hadde det trolig hatt en effekt på BNP. Men det er ikke akkurat slik at vi trenger færre ansatte i helsevesenet i årene som kommer, så det er neppe planen til Høyre.

Slik det argumenteres nå, vil ikke Høyres forslag bidra til å hjelpe oss med framtidas finansieringsproblemer. Hvem som driver velferdstjenester har helt minimalt å si for hva de koster.

Det er dessuten paradoksalt at denne debatten spisser seg til enda et par hakk nå, under koronakrisen. Pandemien og de økonomiske følgene av den har satt noen utviklingstrekk vi har sett lenge, helt på spissen. Vi står foran enorme utfordringer med å omstille oss ut av klimakrise og oljeavhengighet. Nå skulle man jo tro, gitt alvorligheten av de to nevnte krisene, at alle kluter ble satt inn for å løse disse grunnleggende problemene. Hvordan skal vi ha råd til å løse disse utfordringene samtidig, raskt og gjerne uten for store negative ringvirkninger for oss som skal leve gjennom dem? Ja, kampen om ressursene spisser seg til og vi kommer til å måtte gjøre hardere prioriteringer. Da er det rart at spørsmålet om hvem som skal drive et sykehjem eller en barnehage får så stor plass i den politiske debatten.

Vi trenger ikke at næringslivet bruker sine ressurser på en tjeneste som ikke kan selges, og som uansett må gjøres

Det norske næringslivet er stort sett svært dyktige og produktive. Vi trenger dem til å produsere nye varer og tjenester vi kan selge til utlandet. Vi trenger ikke at de bruker sine ressurser på en tjeneste som ikke kan selges, og som uansett må gjøres.

Det betyr ikke at vi ikke skal diskutere måter å drive offentlig sektor på, hva som skal være fellesskapets oppgaver og hvordan vi skal betale for det. Selvsagt finnes det områder der private aktører kan være et godt og nødvendig supplement til det offentlige. Men spørsmålet som må stilles er ikke hvor mye vi kan spare på konkurranseutsette dagens helse- og omsorgsoppgaver, for her er det fint lite å hente. Snarere bør vi spørre på hvilke områder kan private faktisk bidra til en endring. Noe annet er ren ideologi og har svært lite med bærekraftig velferd å gjøre.