Spesialsoldater til Mali: Norge må ned fra gjerdet

Frankrike og Mali spurte før jul Norge og andre europeiske land om å bidra med spesialsoldater til en ny og flernasjonal styrke som skal trene opp lokale soldater i Mali. Tsjekkia og Estland har svart ja, mens Norge, Sverige og Finland er blant landene som foreløpig ikke har svart. Mye står på spill i Mali og nabolandene, og hvis Norge sier ja, blir dette en historisk nyvinning i fransk-norsk forsvarssamarbeid. Det blir også en militæroperasjon som er minst like kompleks som den spesialsoldatene har erfaring med fra Afghanistan.

Den nye styrken i Mali skal hete Takuba, som betyr sabel på tamasjek, språket som snakkes av nomadefolket tuaregene. De holder til i Nord-Mali og har vandret med sine kamelkaravaner på tvers av landegrenser i Sahara-ørkenen i århundrer. De siste tiårene har folkegruppen kjempet for autonomi eller full uavhengighet. Den ledende separatistbevegelsen MLNA erklærte staten Azawad for opprettet i Nord-Mali i 2012 og overtok deretter kontrollen i den historiske byen Timbuktu.

Omtrent samtidig ble imidlertid tuaregenes opprør mot sentralmakten stadig mer dominert av radikale jihadister, noen av dem med kamperfaring fra Afghanistan og med tette bånd til al-Qaida. Utover høsten 2012 truet denne ansamlingen av radikale, væpnede grupper med å overta kontrollen lenger sør og nå helt til Malis hovedstad Bamako. Der var en svak regjering ute av stand til å forsvare seg. Det førte til at Frankrike rykket inn med soldater i januar 2013 og slo jihadistene tilbake.

 

Syv års innsats

Norge fikk merke terroren i regionen da en avleggergruppe fra al-Qaida, som opererte fra Mali, angrep oljeanlegget In Amenas sør i Algerie i januar 2013. Fem nordmenn var blant de 38 gislene som ble drept i terroraksjonen. Angrepet skal ha vært et svar på den franske intervensjonen i Mali.

I de syv årene som er gått, har Frankrike ført en offensiv kamp mot terrorister i Mali og i nabolandene Burkina Faso, Mauritania, Niger og Tsjad i det som kalles operasjon Barkhane. Det skjer parallelt med at FN har en stor fredsbevarende styrke i Mali – hvor det slett ikke er noen fred å bevare. I stedet blir sivilbefolkningen terrorisert i denne delen av Sahel, som er et belte i den sørlige delen av Sahara som strekker seg fra øst til vest over hele det afrikanske kontinentet. Ifølge FNs utsending til regionen, Mohamed Ibn Chambas, ble 4000 drept i jihadist-angrep i Mali, Niger og Burkina Faso i 2019. Mens en halv million mennesker har flyktet fra voldshandlingene.

Terrorgruppen IS ser ut til å ha styrket seg i Sahel, hvor den har utført en lang rekke brutale angrep.

Et typisk angrep skjedde i landsbyen Lamdamol nord i Burkina Faso lørdag 1. februar. Da ble 18 drept av ukjente gjerningsmenn, blant dem var sjefsykepleieren på den lokale helsestasjonen. Drapsmennene kom på motorsykler med tunge våpen og meide ned sivile, melder Le Monde.

Dagen etter varslet den franske forsvarsministeren Florence Parly at 600 nye soldater sendes til Barkhane, slik at styrken snart vil bestå av 5100 soldater.

Det er langt fra tilstrekkelig til å slå tilbake terroristnettverkene, som siden 2015 også har fått sterke innslag av Den islamske staten (IS). Terrorgruppen oppsto i Irak og regjerte i sitt selverklærte kalifat i Syria og Irak frem til i fjor. Der er gruppen nå sterkt svekket, mens den ser ut til å ha styrket seg i Sahel, hvor den har utført en lang rekke brutale angrep. Den 1. november 2019 drepte IS 50 maliske soldater i grenseområdet mot Niger. Den 10. desember ble 71 soldater drept på Nigers side av grensen. IS skal ha brukt tunge våpen og selvmordsbombere i bil under angrepet på militærbasen i Niger, ifølge en rapport fra International Crisis Group.

 

USA trapper ned?

Frankrike er den ledende eksterne militærmakten i Sahel, men samarbeider tett med amerikanerne, som har en dronebase i Niger, hvor det er 1800 amerikanske soldater. 40 spesialsoldater og offiserer fra Norge var i Niger en måned for å trene lokale styrker i samarbeid med amerikanerne våren 2018, meldte Klassekampen. Nordmennene deltok i en årlig militærøvelse som kalles Flintlock.

En stor del av etterretningsinformasjonen som Barkhane trenger, kommer fra amerikanerne, og de bidrar med viktig logistikk som flytransport. Nå frykter Frankrike at USA er i ferd med å trekke seg tilbake fra Sahel. President Donald Trump har tatt til orde for å trekke USA ut av «endeløse kriger», og terrorbekjempelsen i Sahel står lagelig til for Trumps hugg. Den amerikanske operasjonen ble påbegynt i 2013 under president Barack Obama, men ble først kjent for den brede offentligheten da fire amerikanske soldater ble drept i Niger i 2017.

Det er ventet at amerikanske myndigheter vil ta en beslutning om sitt videre engasjement i Sahel i løpet av februar. Forsvarsminister Parly var derfor i Washington 27. januar for å be amerikanerne om å opprettholde tilstedeværelsen. Hun fikk ingen løfter fra sin kollega Mark Esper, snarere tvert om.

USA ønsker altså at land som Norge skal samarbeide med Frankrike i Sahel.

Frankrike har åpenbart vært forberedt på at amerikanerne kan komme til å trappe ned i Sahel. Fransk forsvarsindustri har utviklet en overvåkingsdrone som er i stand til å avlytte og avskjære mobilkommunikasjon. Hittil har bare amerikanerne hatt denne teknologien, men i løpet av året vil de franske styrkene i Sahel ta i bruk sin egen overvåkingsdrone.

For norske myndigheter er det verdt å merke seg et viktig signal fra Esper under pressekonferansen han holdt i Washington sammen med Parly: «Det er på tide at andre europeiske allierte også hjelper til i regionen. Det kan veie opp for de endringene vi kan komme til å gjøre når vi vurderer neste skritt i Afrika», sa Esper.

USA ønsker altså at land som Norge skal samarbeide med Frankrike i Sahel. Espers uttalelse viser at amerikanske myndigheter ikke vil oppfatte det som en svekkelse av Nato eller det tradisjonelle transatlantiske samarbeidet om Norge sier ja til Takuba. I stedet vil et slikt bidrag være med på å oppfylle president Trumps krav om en mer rettferdig byrdefordeling i Nato, slik Esper ser det.

 

 

Norge i tenkeboksen

Norske spesialsoldater har i mange år samarbeidet tett med britiske og amerikanske spesialstyrker. Dersom Norge går med i Takuba, er det noe helt nytt, og trolig uvant, for de norske styrkene. Det fransk-norske militære samarbeidet er imidlertid styrket de siste årene, og det bør ikke overraske noen at Frankrike vil ha med seg de velrenommerte, norske spesialsoldatene til å bekjempe terror i Sahel. Men der venter det mange utfordringer.

Én utfordring blir språket, få norske soldater kan fransk. På den andre side, det er heller ingen grunn til å tro at maliske soldater snakker noe særlig fransk, så treningen vil være avhengig av tolker til lokale språk. Den situasjonen kjenner norske spesialsoldater godt fra Afghanistan.

Takuba-operasjonen skal bygges over samme lest som opplæringen av spesialsoldater i Afghanistan. Der deltar utenlandske og lokale spesialsoldater side om side i operasjoner, slik at opplæringen skjer i høyst reelle situasjoner. Denne modellen gjør at Tyskland neppe vil svare ja til å delta i Takuba – regjeringspartiet SPD har sterke motforestillinger mot å sende tyske soldater ut i aktiv terrorbekjempelse.

Terrorangrep kan bli planlagt i Sahel og utført i Europa, slik de ble planlagt fra Afghanistan og Syria.

En enda større utfordring er selvsagt den uhyre komplekse og farlige regionale situasjonen. Sammenbruddet i Sahel ble for alvor utløst av Muammar al-Gaddafis fall i Libya i 2011. Der var det store mengder våpen, som ble spredt over de porøse grensene til opprørsgrupper og jihadister i hele Sahara-beltet. Noen av terroristene er kanskje dogmatiske og radikale muslimer, men ideologi har ingen sentral rolle. De fleste av terroristene smugler våpen, diamanter, narkotika og ikke minst mennesker. De kontrollerer enormt lukrative, kriminelle nettverk, og er derfor en farlig og mektig fiende.

Takuba og Barkhane dreier seg altså om å bekjempe en virksomhet som åpenbart truer europeiske land: Terroren i regionen fører mennesker på flukt nordover og over Middelhavet. Terrorister trent og hardnet i Sahel kan følge med strømmen og utgjøre en trussel i Europa. Terrorangrep kan bli planlagt i Sahel og utført i Europa, slik de ble planlagt fra Afghanistan og Syria. Terroristene styrer også smuglerruter som bidrar til å sende flyktninger over Middelhavet.

Likevel sa Fremskrittspartiets forsvarspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen i forrige uke at «nå må vi si nei til oppdrag ute og prioritere vårt eget forsvar. Spesialstyrkene bør øve mer på arktisk krigføring», sa han, ifølge NTB.

Denne holdningen virker uforståelig, gitt Frps mantra om å hjelpe de trengende der de er fremfor å risikere at de kommer til Norge.

 

Farlig oppdrag

Det finnes gode argumenter for ikke å sende norske soldater til Takuba-styrken. Først og fremst fordi det er farlig. 44 franske soldater er drept i Mali siden 2013.

Og til tross for Barkhane, tross flere år med opplæring av soldater i de såkalte G5-landene, Mali, Burkina Faso, Mauritania, Niger og Tsjad, og tross FN-operasjonen, så har ikke jihadist-nettverkene fått mindre makt. Snarere tvert imot.

For Norges del vil et tettere fransk-norsk militært samarbeid gjøre at Norge får flere ben å stå på.

På den andre siden – hadde det ikke vært for Barkhane-operasjonen, hadde jihadistene kontrollert enda mer. Statssjefene i G5-landene møtte Frankrikes president Emmanuel Macron i januar, og stadfestet at de fortsatt ønsker det utenlandske, militære nærværet. Uten det, hadde de trolig vært fortapt.

For Norges del vil et tettere fransk-norsk militært samarbeid gjøre at Norge får flere ben å stå på, uansett om den militære kampen mot terroren i Sahel lykkes eller ikke. USA er nå mer opptatt av stormaktsrivaliseringen med Kina enn av å forsvare Europa. Da er det lurt av Norge å lene seg på flere enn amerikanerne om vi skulle trenge militær assistanse.