Staten og ekstremismen

I Norge har NRK begynt å markere muslimske høytider i beste sendetid, og i Oslo har høyrepolitikere tatt til orde for å pynte i byen i forbindelse med fastemåneden Ramadan. Dette ville vært uhørt i Frankrike. Først og fremst på grunn av landets sekulære tradisjoner (laïcité), men også fordi de er ekstra sensitive overfor alt som minner om institusjonalisering av islam i samfunnet. Tiltakene mot «islamistisk separatisme» preger debatten om integreringen av muslimer i det franske samfunnet.

Franske muslimer forventes å omfavne republikkens verdier og begrense religionens rolle i samfunnslivet. Men kan den rigide franske sekularismen ha motsatt effekt? Det tror i hvert fall ikke franske myndigheter som arbeider med forebygging av ekstremisme.

I klassisk fransk ånd forventes man å vise lojalitet til staten.

«Multikulturalismen som idé er farlig, og politisk korrekthet er en felle. Det hindrer oss i å ta tak i ekstremisme. Vi må ikke unnskylde våre verdier, men forsvare dem». Dette sa en høytstående fransk embetsmann til meg under Ekstremismekommisjonens studiebesøk i Paris nylig. Vi var der for å lære mer om de franske tiltakene mot terror og ekstremisme. Frankrike har ikke bare skjerpet inn terrorlovene, men også integreringspolitikken. Det president Macron har definert som «islamistisk separatisme» skal nå motarbeides av staten. Ikke bare fordi det undergraver republikkens verdier og samholdet i landet, men også fordi det skaper et «økosystem» for terror.

Når franske myndigheter arbeider med forebygging av terror, ser de ikke bare på individer som kan utgjøre en risiko, men også på grupper og miljøer. Gjennom administrative vedtak kan de oppløse alt fra kampsportklubber til moskeer, hvis de anses for å bli brukt som rekrutteringsarena for ekstremister. Et av målene med politisk anti-separatisme er å bryte båndene mellom muslimske miljøer i Frankrike og autoritære land, i tillegg til islamistiske bevegelser i utlandet.

Når franske myndigheter for eksempel går i dialog med muslimske trossamfunn, så inkluderes ikke moskeene som har tilknytning til andre stater eller islamistiske bevegelser. I klassisk fransk ånd forventes man å vise lojalitet til staten. Når Det muslimske brorskapet driver kampanje for å fremstille Frankrike som rasistisk og «islamofobisk» og prøver å få andre land til å boikotte Frankrike, så oppfattes dette av franske myndigheter som et angrep på grunnleggende franske interesser. Mer omfattende overvåkning og sterkere fullmakter til politiet har bidratt til at over 30 terrorplott fra ekstreme islamister er blitt avverget de siste tiårene.

Banalt sagt er det uenighet om hvem som har skylden for radikalisering og terror.

Det er lett for oss utenforstående å moralisere over franske tiltak, men intet land i Europa er mer terrorutsatt enn Frankrike. Terrorangrepene har omfattet drap av jødiske barn, massakre mot en avisredaksjon, massakre mot utesteder og halshugging av en prest og en lærer, bare for å nevne noe. I tillegg kommer opptøyer med bilbrenninger og andre utslag av «separatisme».

Spørsmålet er hvorfor akkurat Frankrike har blitt rammet så hardt av islamistisk terror de siste årene. Herom strides de lærde.

Banalt sagt er det uenighet om hvem som har skylden for radikalisering og terror. Der hvor noen peker på radikalisering i muslimske miljøer, med militant identitetsbygging og negative holdninger til liberale verdier som ytringsfriheten, legger andre vekt på intoleransen fra majoritetsbefolkningens side overfor muslimene. Hvor hovedansvaret plasseres, har selvsagt betydning, siden det sier noe om hvem som bør forandre sin atferd.

Debatten mellom de to franske islam-ekspertene Olivier Roy og Gilles Kepel har blitt fulgt med stor interesse også internasjonalt. Enkelt sagt går Roys tese ut på at den rigide franske sekularismen og intoleransen overfor muslimer har skapt et klima for radikalisering og jihadisme. Han peker på sosiale problemer og utenforskap, og er spesielt kjent for frasen «Det er ikke radikalisering av islam, men islamisering av radikaliteten». Dagens radikaliserte ungdom, mener han, bruker islam som et påskudd – en ferniss. Slik kan man også forklare hvorfor mange unge hvite som ikke finner seg til rette i samfunnet, finner sin radikale løpebane gjennom konvertering til islam og tilslutning til radikale muslimske miljøer.

De mener fransk sekularisme presser islam til usynlighet og bidrar til stigmatisering og fremmedgjøring.

Roys løsning er en mer multikulturalistisk tilnærming til integreringspolitikken. Det vil si at man senker skuldrene i møte med islams tilstedeværelse i samfunnet. Hijab, burkini, niqab, bønn på gatene og slike manifestasjoner av religiøs identitet er noe man bare må tolerere og lære å leve med. Ifølge Roy må vi alliere oss med fredelige islamister mot de voldelige jihadistene. Det er de sistnevnte som er problemet, og det er de som må isoleres.

Hans akademiske rival er derimot tilhenger av den franske laïcité-tradisjonen og avfeier Roys forklaringer, selv om de er enige om mye rundt radikalisering. Kepel mener at man gjør det lett for seg selv når man fjerner den religiøse dimensjonen fra jihadisme. Uten religiøs overbevisning om paradis og belønning hadde det for eksempel vært utenkelig med så mange selvmordsangrep. Denne formen for dødskult finner man ikke blant andre ekstremister. Kepel mener at man ved å gi opp de sekulære ideene åpner for parallellsamfunn, med islamske enklaver som har egne skoler og verdisystemer. Han mener at dette er med på å skape større grobunn for ekstremisme. Derfor må man gjøre sitt ytterste for å begrense dette. I motsetning til Roy, som peker på interne forhold i Frankrike, ser Kepel ekstremismen som noe som er importert utenfra og som styres utenfra.

Det er Kepels linje som er blitt Frankrikes offisielle politikk. Franske myndigheter får mye kritikk, både internasjonalt og nasjonalt, for sin harde linje med «forvar av republikkens verdier». Som svar henviser de til sine tradisjoner og understreker at de respekterer religionsfriheten og behandler alle religionene likt. De kristne er for lengst blitt vant med å forholde seg til statens laïcité-tradisjoner, men muslimske miljøer stritter imot i alt fra spørsmål om hijab og nikab, til spørsmål om islamske skoler og utenlandsk finansiering av moskeer. De reagerer på at deres religion stadig blir problematisert, og at de blir sett på som en trussel. De mener fransk sekularisme presser islam til usynlighet og bidrar til stigmatisering og fremmedgjøring.

Dialogen med moderate muslimske trossamfunn og miljøer ser lovende ut.

Foreløpig skaper tiltakene mot «islamistisk separatisme» avstand og polarisering, men hvordan det vil gå på lang sikt er det vanskelig å si. Mye vil avhenge av utvikling i muslimske land i Nord-Afrika og Midtøsten. Hvis mer moderate krefter vinner frem der, vil det også redusere radikaliseringsproblematikken i Frankrike. Radikalisering av muslimer i Europa skjer i en bredere internasjonal kontekst og påvirkes av strømninger i muslimske land. Vi må heller ikke glemme at franske muslimer er en svært sammensatt gruppe. Det er verdikampen innad i muslimske miljøer som blir avgjørende med tanke på islams forhold til liberaliteten og sekulariteten – samt muslimenes forhold til øvrige franskmenn. Det er slett ikke alle muslimer som opplever den franske sekularismen for rigid. Dialogen med moderate muslimske trossamfunn og miljøer ser lovende ut.

Olivier Roy har et poeng når han argumenterer for en mer fleksibel holdning til islamske utrykk i det offentlige rom, men det er naivt å tro at en mer tilbakeholdende politikk overfor muslimsk fundamentalisme vil resultere i mindre ekstremisme. En slik tilnærming har for eksempel ikke gitt bedre integrering eller mindre ekstremisme i Belgia og Storbritannia.

I Belgia har toleransen for «parallellsamfunn» og ekstreme miljøer som Sharia4Belgium, som rekrutterte terrorister i åpent dagslys, gjort landet til et arnested for terror i Europa. Intet land i verden har eksportert flere jihadister per innbygger til Syria enn Belgia. Dessuten kan mange terrorangrep i Frankrike og andre steder i Europa spores tilbake til utenforskapsområder i Belgia som Molenbeek. Storbritannia har lenge vært det terrorekspert Petter Nesser (også medlem i Ekstremismekommisjonen) kaller for et «nervesenter» for ekstremismen i Europa. Ekstreme islamister som er blitt forfulgt i muslimske land har brukt landet som et fristed. Noen av de som utførte terror i Frankrike kom ikke bare fra Belgia, men hadde også forbindelser med miljøer i Storbritannia.

Å kun fokusere på ideologisk tankegods eller kun på sosiale forhold, er å bare adressere halvparten av problemet.

Det blir derfor for enkelt å forklare terroren i Frankrike som en motreaksjon mot rigid fransk sekularisme. Verken multikulturalisme eller streng fransk laïcitéhar fungert som terrorforebyggende i seg selv. Lærdommen fra både Storbritannia og Belgia er at når problemene blir alvorlige, vil selv land med en «avslappet» tilnærming til ekstremisme gripe til mer drastiske tiltak. Sharia4Belgium ble forbudt i Belgia, og Storbritannia har strammet inn tiltakene og er ledende i Europa når det gjelder å avverge terrorplotting. Også Frankrike har lykkes mye bedre de siste årene med terroravverging.

Utfordringen ligger i å være proaktive og forebygge situasjoner som krever drastiske tiltak, som omfattende overvåkning eller tiltak mot «separatisme» som kan true religionsfriheten og foreningsfriheten. Tiltakene mot terror bør være adekvate i forhold til trusselen. Likevel, å kun fokusere på ideologisk tankegods eller kun på sosiale forhold, er å bare adressere halvparten av problemet.

Gilles Kepel har rett når han peker på betydningen av tiltak som motvirker spredning av ekstremistisk propaganda, samt effektiv etterretning og politiarbeid for å avsløre og forebygge terrorplaner. Samtidig er Oliver Roys vektlegging av sosiale faktorer også viktig.

Islamistisk ekstremisme har en tydelig ideologisk forankring, men uten omfattende sosial ulikhet og utenforskap, ville det være vanskeligere for ideologer å rekruttere frustrerte ungdommer til ekstremistiske miljøer. Derfor bør arbeidet mot sosial utenforskap alltid være en sentral del av langsiktig forebygging av ekstremisme. Det gjenstår å se hva Frankrike vil oppnå med sin politikk mot «islamistisk separatisme», men tiltak mot sosial separatisme er minst like viktige.

Teksten ble først publisert i Klassekampen, 30. mai 2023.