Statoil lever i aller beste velgående

«Navnet Equinor kombinerer «equi», utgangspunktet for ord som «equal», «equality» og «equilibrium» – likhet, likeverd, likevekt og balanse, og «nor» som signaliserer et selskap som er stolt av sin norske opprinnelse, og ønsker å bruke dette aktivt i sin posisjonering».

Slik lød det i Statoils pressemelding ti på sju 15. mars 2018. Oljeselskapet som hadde bygd landet, tok et helt folk på senga. Morgenkaffe ble sprutet utover bord, biler ble kjørt til siden på motorveien. Statoil fantes ikke lenger.

Det gikk ei kule varmt, for å si det forsiktig. Vestlendingene mente navnet passet best på et inkasso-kontor i Bærum og ikke på et selskap som hadde skapt velstand langs kysten. Andre mente navnet måtte ha blitt funnet på av østlendinger. På Stortinget raste både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide. De var også glad i Statoil-navnet.

Kommunikasjonsstrategien rundt navnebyttet var så såpeglatt at bekymring raskt ble erstatta av hånlatter.

«Ærlig talt, vi håper prisen selskapet har betalt for dette jåleriet ikke er veldig høy», skrev jeg selv i vår leder. Navnet var oppstylta, ordene så svulstige at de mista all bakkekontakt, Equinor lød så fjærlett og rent at det liksom gled av gårde som en sommerfugl. Kommunikasjonsstrategien rundt navnebyttet var så såpeglatt at bekymring raskt ble erstatta av hånlatter. Vi har valgt et navn som forteller om en aspirasjon om å være med og forme en fremtid, sa kommunikasjonsdirektør Reidar Gjærum, som også så at «persepsjonen av selskapet hang etter den utvikling vi faktisk var inne i».

Fem år etter står selskapet aller mest igjen med aspirasjonen. Altså det som Det norske akademis ordbok definerer som et ønske om, en streben etter å oppnå noe. For det har for det meste blitt med et litt motstrebende ønske om å bli noe annet enn et oljeselskap. Statoil skulle bli et grønt og bredt energiselskap. Ut med oil og inn med «likhet, likeverd, likevekt og balanse» − det manglet bare brorskap. Med lave karbonutslipp og storstilt satsing på vind og sol. Og et navn som ville klinge hos nye grupper og generasjoner. Selskapet måtte rett og slett tilpasse seg en ny virkelighet. Men persepsjonen, eller sansningen ifølge akademiet, er vel ikke i dag at Equinor akkurat har gått i bresjen for det grønne skiftet?

Statsminister, vi tjener grotesk mye penger på denne krigen. Det er bare et blodig faktum.

Tallet er 0,13. Eller 99,87. Det er avhenger av hvor man står, vil jeg tro. På posisjonering og på persepsjon. Står man med Greenpeace vil man nok vektlegge det pyttlille tallet. Det er nemlig andelen fornybar av hele Equinors produksjon i 2022, slik Greenpeace har regnet seg fram til. Resten, altså 99,87 prosent, er da olje og gass. Disse akk så lukrative råstoffer som slipper ut karbonet i atmosfæren og som sakte, men helt sikkert tar livet av kloden. Det er også et tall Finansdepartementet liker. Og nordmenn flest, som tross trange tider har kunnet følge verdien av Oljefondet bevege seg fra 12.500 milliarder ved årsslutt 2022 til 13.800 milliarder denne uka.

Denne uka kom Equinor med sine omsetningstall for 2022. Det har vært krig i Ukraina, men det har vært fest for det statlige norske oljeselskapet. Unnskyld, energiselskapet. Tidenes fest, selv om konsernsjef Anders Opedal vet å tone ned jubelen. Han er ikke en kontorisolert, ufølsom idiot. Han vet selvsagt hvorfor han har tjent de 750 milliarder kronene som selskapet satt igjen med som driftsresultat.

Ja, han virker nesten mer klar over det enn statsminister Jonas Gahr Støre, som tar ethvert hint om at Norge tjener enormt på krigen i Ukraina som en personlig fornærmelse. At prisene på produktene Norge alltid har tilbudt nå er så høye, kan jo ikke lastes oss, mener Støre. Statsminister, vi tjener grotesk mye penger på denne krigen. Det er bare et blodig faktum.

Det som derimot er en fest det er lov å juble for, er at omstillingsgraden til fornybar energi i verden er i fantastisk utvikling. Nesten all økning i etterspørsel av strøm blir nå møtt med grønne tilbud. I løpet av de neste tre årene forventer det internasjonale energibyrået (IEA) at fornybar kraft vil bli verdens største kilde til elektrisitet.

Det er jo typisk norsk å være smart. Det er slik man blir ekstremt rik.

Men Statoil, altså Equinor, sin rolle i denne festen er langt mer beskjeden enn den er på olje og gass-nachspielet. For der er konsernsjef Opedal konge med slipset rundt hodet. Da rekordtallene ble lagt fram i London onsdag ble det klart at selskapet har alle ambisjoner om å forlenge olje- og gassfesten så lenge som mulig. Statoil, ahhh, Equinor, jobber nå aktivt, sa Opedal til Dagens Næringsliv, for å holde trykket oppe «utover 2030-tallet». Det betyr investeringer på 50 milliarder i året på norsk sokkel i 10–15 år til. Til tross for alt FN og IEA har sagt om at olje og gass må bli liggende.

Da selskapet så framover i sin aller første bærekraftsrapport i 2021 var forventningen at 10 prosent av Equinors energiproduksjon skulle være grønn i 2030. 0,13 skal i løpet av sju år bli til 10. Analytikere tviler på at dette målet er mulig å nå uten store oppkjøp. Så langt ser det ikke lovende ut. Mens superprofitten spruter inn i selskapet fra olje og gass, taper Equinor stadig mer penger på fornybar kraft. Opedals selskap tar derfor ingen risiko på vegne av verden, går ikke i front, tar ikke ansvar, men venter. Som gjedda i sivet. På at andre gjør jobben med å gjøre fornybar energi lønnsom. Det er jo typisk norsk å være smart. Det er slik man blir ekstremt rik.

Tusenvis av milliarder kroner renner nå inn i Equinor, statskassa og oljefondet, som følge av krig. Vi tar ingen finansielle sjanser med verken statseid energiselskap eller fond. I den andre enden klemmer vi ut 75 milliarder til Ukraina. Over fem år.

Det klinger like falskt som å synge Equinor når melodien stadig er Statoil.

Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 11. februar 2023.