Sterkere europeisk sikkerhetssamarbeid

Vi har en amerikansk president som ønsker å utvide territoriet til landet sitt, en russisk president som gjennom blodig krig allerede er i gang med å utvide territoriet til landet sitt, og en kinesisk president som har det som et prosjekt over flere generasjoner at kinesisk økonomi, kultur og tankesett skal dominere verden.

Sikkerhetspolitisk befinner vi oss i den mest krevende situasjonen siden andre verdenskrig.

NATO-samarbeidet er fortsatt viktig. Men det er ikke lenger sikkert at det er utfyllende nok. Norge må ta stilling til sin sikkerhetspolitiske tilknytning til EU på nytt, og aller helst komme til at samarbeidet bør være tettere enn i dag.

I utgangspunktet er ikke sikkerhetssamarbeid en del av EØS-avtalen.

Tre regjeringsoppnevnte utvalg har også kommet til denne konklusjonen. Flertallet i forsvarskommisjonen anbefaler for eksempel at «regjeringen går i dialog med EU om mulighetene for en rammeavtale for norsk tilknytning til EUs felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk», og peker på svakhetene i at vi i dag bare har enkeltstående avtaler, og står på utsiden av viktige beslutningsprosesser.

Mens totalberedskapskommisjonen påpeker at det både i EU og NATO arbeides mye med beredskap, og at «arbeidet skjer raskt», samt at Norge i større grad bør delta i dette.

EØS-utvalget er klar på at «omveltningene i løpet av det siste tiåret tydeliggjør behovet for tettere utenriks- og sikkerhetspolitisk koordinering og samarbeid med EU, og aktualiserer spørsmålet om i hvilken grad EØS-avtalen er en mulig plattform for å videreutvikle dette».

Dagens Arbeiderparti-regjering bør ta umiddelbart tak i de tydelige signalene som tre uavhengige fagutvalg har gitt, for at Norges sikkerhetspolitiske rammeverk skal være sterkere, mer tidsriktig og styrke Norges trygghet og sikkerhet.

EU er også rigget for å skille tydelig mellom land som er medlemmer og ikke, særlig i kriser.

I utgangspunktet er ikke sikkerhetssamarbeid en del av EØS-avtalen. Måten EØS-samarbeidet virker på er heller ikke rigget for rask informasjonsdeling eller felles respons dersom det oppstår en krise. EU er også rigget for å skille tydelig mellom land som er medlemmer og ikke, særlig i kriser – noe som plasserer Norge på utsiden av en felles håndtering.

Som koronakommisjonen tidligere har påpekt var det bare en blanding av godt håndverk og tilfeldigheter som sikret Norge tilgang til vaksiner under pandemien for få år siden. De trakk helt spesifikt fram arbeidet som Sveriges vaksinekoordinator Richard Bergström gjorde for at Norge skulle få tilgang til EU-vaksiner.

De skriver rett ut: «Etter vårt skjønn har svenske myndigheter gjort mer for Norge i denne saken enn man kunne forvente av et naboland. For Norges del var Bergström rett mann på rett plass under denne krisen. Det er ikke gitt at man er like heldig neste gang».

Dette er årsaken til at helseminister Jan Christian Vestre er så tydelig på at det å etablere et samarbeid med EU på helseberedskap har høy prioritet. Det samme bør gjelde på andre områder knyttet til krisehåndtering, hybride trusler, samt satellitt- og romsamarbeid.

Men et samarbeid utover EØS-avtalen med EU-landene er ikke noe vi har krav på.

EØS-avtalen bidrar til at vi har formaliserte kontaktpunkter med EU-landene, og er en naturlig partner utover de sakene som handler om markedsadgang for norske varer og tjenester. Det ligger med andre ord muligheter der – også for dem som elsker EØS-avtalen høyere enn de elsker EU.

Men et samarbeid utover EØS-avtalen med EU-landene er ikke noe vi har krav på. Det må jobbes for. Det krever prioriteringer, kløkt og strategisk arbeid.

I fjor signerte Norge og EU en ikke-bindende partnerskapsavtale som slår fast intensjonene om samarbeid i forbindelse med sivile kriser. Men som EØS-utvalget slår fast, kunne Norge fått mer tyngde og synlighet i disse prosessene om vi selv bidro til å se sikkerhets- og utenrikspolitikken, markedsadgangen og vår rolle som sentral leverandør av energi i sammenheng.

Det må vi nå gjøre.

(Først publisert i Dagsavisen.)