Stor ståhei for et navn

Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia prøver å bli medlem av NATO og EU. I årevis har Hellas lagt ned veto mot medlemskap på grunn av landets konstitusjonelle navn, «Republikken Makedonia», som ifølge Hellas maskerer territorielle og irredentiske ambisjoner.

Men nå, etter 27 år i en fastlåst situasjon, kan de to landene endelig være på vei mot en løsning i navnekonflikten.

I forrige måned samlet over 140 000 mennesker seg i og rundt Syntagma-plassen i Athen i protest mot den greske regjeringas forslag om å godkjenne bruken av «Makedonia» som del av et universelt gyldig (erga omnes) navn for naboen i nord, Den … vel, tidligere jugoslaviske republikken Makedonia.

Syntagma-plassen er for Hellas det Taksim-plassen er for Tyrkia eller Tahrir-plassen er for Egypt. Dette er plassen, som ligger foran Parliamentsbygget, hvor grekere samles for å uttrykke bekymringer, misnøye og av og til (og mest høylytt) raseriet sitt mot maktinnehaverne. En massiv protest på Syntagma-plassen er en massiv hodepine for enhver sittende regjering i Hellas.

Denne saken er, som vanlig, mer komplisert enn den ser ut.

Men hvorfor skulle hundretusener av grekere samles i protest mot noe som ser ut til å være en fullbyrdet kjensgjerning? Hellas’ nordlige nabo anerkjennes tross alt som «Republikken Makedonia» av mer enn 140 land i verden, og refereres til som «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia» av FN og Hellas selv.

Men denne saken er, som vanlig, mer komplisert enn den ser ut. Bekymringen til Hellas er først og fremst at bak en tilsynelatende uskyldig, ikke-geografisk kvalifisert bruk av ordet «Makedonia», skjuler det seg territorielle krav på Hellas’ nordlige region med samme navn.

Alle som besøker republikken Makedonia i dag, blir slått av antallet gater og monumenter oppkalt etter Alexander den store.

Én ting, sier Hellas, er å referere til landet som Øvre Makedonia, Vardar Makedonia, Nye Makedonia eller Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia – men det er noe helt annet å kalle det kort og godt «Makedonia». Dette vil tillate dem å feilaktig kreve eierskap av deler av Hellas’ stolte historie og kultur, nemlig arven etter Alexander den store, Kongen av Makedonia, antikkens store helt.

Grekerne har et poeng her. Alle som besøker Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia i dag, blir slått av antallet statuer, gater og monumenter oppkalt etter Alexander den store og hans far, Filip II av Makedonia.

Man lander på lufthavnen «Alexander den store», og i hovedstaden Skopje går turen innom Makedonia-plassen, der en ruvende statue av Alexander på hesterygg skuer over byen, og en triumferende romansk bue ved navn Porta Makedonia, før man støter på et par statuer av Filip av Makedonia og Pella-plassen (Pella var altså hovedstaden i fordums Makedonia, og ligger i nåtidas Hellas).

Det er ganske så overveldende.

Antikvisering som strategi

Det er ikke tilfeldig at det har blitt sånn.

Denne strategien, kalt Antikvizatzija («antikvisering»), ble ført i all åpenhet av nasjonalistpartiet VMRO-DNPE og statsministeren fra partiet, Nikola Gruevksi, mellom 2006 og 2017, både for å legge press på Hellas (for å godkjenne republikkens medlemskap i NATO og omsider også EU), og som et verktøy for å bygge en nasjonal identitet.

Makedonias egen etnisk albanske minoritet er også opprørt.

Men mange har latt seg provosere av dette. Ikke bare er Hellas opprørt over å høre naboen i nord hevde at de er etterkommerne og arvtakerne etter et gresktalende, gresktenkende historisk kongerike (selv om deres slaviske opphav og sørslaviske språk sporer tilstedeværelsen deres i regionen til det sjette århundret e. kr. – hele 900 år etter at Alexander hersket).

Bulgaria virker minst like lite begeistret over å se Makedonia beslaglegge bulgarske helter som Samuel av Bulgaria, Dame Gruev og Gotse Delchev.

Makedonias egen etnisk albanske minoritet (25 prosent av befolkningen) er også opprørt. De påstår at all denne kulturelle appropriasjonen – som undervises som offisiell historie i makedonske skolebøker – er et forsøk på å framstille én av de lokale etniske identitetene som den overordnede nasjonale identiteten. Dette, mener de, etterlater de etnisk albanske på utsida av et enhetlig, nasjonalt narrativ.

På Balkan skjer ikke nødvendigvis ting i logisk rekkefølge.

Man skulle kanskje tro at nå – med VMRO-DNPE ute av regjeringa, og med Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonias nye sosialdemokratiske statsminister Zoran Zaevs forsøk på å sette strek for antikviseringa (ved blant annet å droppe navnet «Alexander den store» fra Skopje lufthavn og omdøpe «Alexander den store»-motorveien til Hellas, til «Vennskapsveien») – ville gemyttene roes hos kritikerne og få det lille landet på rett kurs mot fred og fordragelighet i de bilaterale relasjonene til naboen i sør.

Vel, både ja og nei. Her er det altså snakk om Balkan. På Balkan skjer ikke nødvendigvis ting i logisk rekkefølge.

Påstander om irredentisme

Symbolsaker som de overnevnte omdøpingene har selvsagt blitt tatt godt imot av Hellas. Men det er fortsatt en lang vei å gå.

Helt siden SYRIZA-regjeringa røpte at de har tatt del i hemmelige, men fruktbare samtaler om navnekonflikten med Zaevs regjering, er «irredentisme» en av bekymringene som har blitt åpent diskutert i politiske sirkler og av medier i Athen.

«Spørsmålet rundt navnet til Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia hviler ikke ene og alene på de historisk uvitende påstandene om hendelser og symboler som tilhører dem,» skriver opposisjonsminister og medlem av det konservative partiet Ny Demokrati, Vassilis Kikilias.

Det var irredentistiske krav som drev Hellas til å angripe det svekkede Osmanske riket i 1919.

«Det er også selve kjernen i landets irredentistiske ambisjoner, som er en trussel mot både Hellas og for stabiliteten i Balkan-regionen.»

Dette har gjenklang blant mange grekere.

Irredentisme kan defineres som ethvert forsøk på å gjenvinne og gjenerobre landområder som vurderes å ha blitt «tapt» til et annet land. Det er et velkjent begrep i balkanlandene (særlig Hellas), på begge sider av denne konflikten.

Det var irredentistiske krav som drev Hellas til å angripe det svekkede Osmanske riket i 1919 i forsøk på å gjenvinne land der flertallet av befolkningen hadde gresk opphav. Dette førte til det mest ydmykende og tragiske nederlaget i landets nyere historie: en halv million mennesker ble drept, og 1,3 millioner flyktninger ble fordrevet fra hjemmene sine.

Nasjonalistiske følelser var i vinden da republikken ble dannet.

Det er irredentisme som ligger bak den albanske nasjonalistiske bevegelsen vi ser i dag, hvis mål er å danne et Stor-Albania ved å innlemme landområder og etnisk albanske befolkningsgrupper fra Kosovo og Makedonia i Republikken Albania.

Og det var makedonisk irredentisme som utløste den pågående navnekonflikten for 27 år siden.

Da Jugoslavia ble delt opp i separate stater i 1991, trengte det som under Tito hadde vært Den sosialistiske republikken Makedonia – og før det (under det serbiske kongeriket Jugoslavia) Vardar Banovina-provinsen – en nasjonal identitet for å kunne stå på egne bein som selvstendig nasjon.

Den største delen av regionens slavisk-talende befolkning identifiserte seg som «makedonske», i likhet med deres gresktalende naboer i sør.

Og selv om regionen skulle forbli relativt uberørt av grusomhetene i Den jugoslaviske borgerkrigen, var nasjonalistiske følelser i vinden da republikken ble dannet. Det ble spredt irredentistiske kart som viste et «Stor-Makedonia» med både Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia og den greske regionen med samme navn, og med Thessaloniki som hovedstad.

Det er i grunn ikke så vanskelig å forstå at 1990-tallet var en tid med sterk patriotisme i Balkan-regionen.

Til å begynne med var republikkens nye flagg symbolsk utsmykket med antikkens Vergina-sol, før dette motivet omsider ble droppet av den makedonske nasjonalforsamlingen i oktober 1995 etter en økonomisk blokade av Hellas som hadde vart i et år.

Flagget ble erstattet av et nytt med en noe mer nøytral gul sol på rød bakgrunn – republikkens nåværende flagg.

Det er i grunn ikke så vanskelig å forstå at 1990-tallet var en tid med sterk patriotisme i Balkan-regionen. Spørsmålet er hvorvidt vi i dag ser tegnene på makedonsk irredentisme og i hvilken grad, om i det hele tatt, dette offisielt støttes av Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia.

Hva sier grunnloven?

Det synes i hvert fall hele det politiske spekteret i Hellas å mene.

12. februar 2018 skrev den greske statsministeren Alexis Tsipras – som delvis står bak dagens håpefulle forsøk på å komme til en gjensidig enighet om hvordan navnekonflikten skal løses – følgende på Twitter-kontoen sin:

«Vi fortsetter forhandlingene med naboene våre om å finne en løsning som er akseptabel for begge parter, og som ikke kan være noe mindre enn et erga omnes (universelt gyldig) sammensatt navn. Dette vil naturligvis medføre både grunnlovsendringer og tilbakevisningen av enhver antydning til irredentisme.»

De som påstår at irredentisme er nedfelt i grunnloven til (den tidligere jugoslaviske) republikken Makedonia, henviser ofte til paragraf 49 som bevis:

«Republikken ivaretar statusen og rettighetene til de personene som tilhører det makedonske folk i omkringliggende land, i tillegg til makedonske utflyttere, støtter deres kulturelle utvikling og styrker forbindelsene til med dem. Republikken ivaretar de kulturelle, økonomiske og sosiale rettighetene til Republikkens borgere i utlandet.»

Men ikke alle i Hellas er av denne oppfatningen. Dimitris Christopoulos, en gresk akademiker og presidenten i Den internasjonale føderasjonen for menneskerettigheter (FIDH), skrev nylig følgende i den greske avisa Efimerida ton Syntakton:

«Irredentisme antyder, i bokstavelig forstand, et ønske om å endre eksisterende grenser. Det betyr ikke generelt sett et lands interesser for folk av samme etnisitet bosatt i andre land. Hvis det er dette som er irredentisme, så har de fleste landene i verden irredentistiske krav, inkludert Hellas.»

Christopoulos referer til bestemmelser i den greske grunnloven om ivaretakelsen av den greske diaspora (paragraf 108), og konkluderer dermed at «det ikke er irredentisme».

Flere av de fremste ekspertene i Hellas’ grunnlov sier seg enige. De henviser også til paragraf 3 i nabolandets grunnlov:

«Republikken Makedonia har ingen territorielle krav i noen av de omkringliggende statenes landområder.»

Så hvorfor alt dette oppstyret?

Det makedonske folk

Spør du meg, er det referansen til «det makedonske folk» som uroer Hellas, og la oss ikke glemme Bulgaria. La meg forklare:

Selv om det i dag virker ubegripelig, har ikke grekere alltid hatt et problem med folk som identifiserer seg som makedonsk-men-ikke-gresk.

Grekere rister oppgitt på hodet av naboenes bruk av statuer og symboler og historiebøker.

En av Hellas’ mest anerkjente romanforfattere i det 20. århundret, Stratis Myrivillis, står bak mesterverket «Life in the Tomb», en brevroman om Balkan-krigene i 1912–1913. Her snakker han om et folkeslag i regionen Makedonia «som verken vil være bulgarere, serbere eller grekere, kun makedonsk-ortodokse».

I årevis har grekere nonchalant referert til disse som slavomakedones (slavisk-makedonere). Andre kaller dem, ikke overraskende, Macédoniens, Mazedonier, Macedonians, Makedonlar. De er den største etniske gruppa i republikken.

 

 

Men stopp en hal! Er det ikke nettopp disse makedonerne Hellas krangler med?

Det stemmer. Men merk deg at grekere henviser til dem som slaviske makedonere, i motsetning til helt enkelt makedonere – en benevnelse som brukes av etnisk greske i regionen Μακεδονία – for å understreke deres slaviske opphav.

Helt enkelt makedonere, hevder Hellas, er en historisk befolkningsgruppe med gresk opphav som kan bevises å ha eksistert i regionen siden forhistoriske tider.

Med andre ord: Den gjengse greker irriterer seg over at en befolkningsgruppe i nord – som ses på som en gruppe med slavisk opphav – skamløst insisterer på å appropriere deler av den greske historien for å konstruere en «falsk nasjonal identitet».

Grekere rister oppgitt på hodet av naboenes bruk av statuer og symboler og historiebøker, der «republikken Makedonia» hylles som arvtakeren etter det historiske kongerike Makedonia.

Så dette handler altså om historie og kulturell appropriasjon allikevel.

De fatter ikke hvordan en etnisk gruppe som verken snakker eller leser gresk, kan finne på å hevde at de er etterkommere av Aristoteles’ mest berømte elev.

Bulgaria har forresten en helt egen konflikt med Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, og påstår at sistnevnte bedriver kulturell appropriasjon av Bulgarias middelalderhistorie.

Så dette handler altså om historie og kulturell appropriasjon allikevel – ikke om territorielle eller irredentistiske påstander. Vi er tilbake til start.

Flytte søkelyset bort fra historien?

Jeg er ikke historiker. Jeg ønsker ikke å utforske konflikten om hvem som er eller ikke er den rettmessige etterkommeren i blodlinja til fortidas makedonske konger, eller den ekte arvtakeren av de historiske og kulturelle skattene til antikkens gresktalende kongerike.

Jeg avstår fra å gjøre dette av tre grunner: Det er nytteløst, det er farlig og det er prinsippløst.

Det er åpenbart nytteløst fordi dette har presset navnekonflikten inn i en fastlåst situasjon i 27 år nå.

Hvorfor ikke bare kalle seg makedoner, men la være å tråkke på historien til et annet folk?

Og det er farlig, for dersom man begir seg ut på noe sånt, fyrer man opp under nasjonalisme på begge sider. Skjærer du gjennom tåka, ser du at demonstrantene på begge sidene av grensa har en fellesnevner:

Begge kjemper med nebb og klør for å ha monopol på navnene «Makedonia», «makedonsk» og så videre. Når det geografiske Makedonia er som det er – fordelt mellom seks land, litt som Alsace-Lorraine på speed – er ethvert krav på noen av de navnene en fordomsfull berøvelse av en eller annens etniske, nasjonale, lokale eller kulturelle identitet.

(Overraskende nok er dette noe det offentlige Hellas har innsett. De går derfor ikke imot bruken av navnet, men jobber for å lande på et navn med geografisk forstavelse for å skille mellom den ene Makedonia og den andre, så å si. Det samme kan nok ikke sies om de 140 000 demonstrantene som fylte Athens gater for noen uker siden.)

Det er ikke tilfeldig at franskmenn kaller en uvanlig blanding frukt eller grønnsaker en Macédoine!

Og endelig er det prinsippløst – for selv om Hellas har rett i de historiske spørsmålene, svekker dette på ingen måter republikken Makedonias rett til selvidentifisering eller retten til å bli med i NATO og EU.

Men hvis det er umulig å tvinge Hellas og resten av verden til å godta din versjon av historien – til prisen av blant annet medlemskap i NATO og EU – hvorfor ikke bare tone ned de (u)historiske forbindelsene?

Hvorfor ikke bare kalle seg makedoner, men la være å tråkke på historien til et annet folk?

Hvorfor insistere på å overbevise alle om at man er regionens opprinnelige befolkning, som om dette er den eneste måten å legitimere at man eksisterer som folk på?

Du gjettet riktig: Fordi dette er Balkan.

Dette er Balkan

Balkans befolkning er en blanding av ulike etniske grupper som har levd side om side, om ikke alltid harmonisk, i to langvarige keiserdømmer – det bysantinske og det osmanske riket.

Det er ikke tilfeldig at franskmenn kaller en uvanlig blanding frukt eller grønnsaker en Macédoine! Med 1800-tallets framvekst av nasjonalstater ble nye nasjoners legitimitet styrket gjennom å bevise at man hadde en tilhørighet til de historiske «moderlandene».

Hvis man ønsket å danne en stat i den store Balkan-regionen, måtte man bevise at man hadde eksistert siden tidenes morgen.

I 1831 ble eksempelvis Hellas uavhengig av Det osmanske riket, og baserte sin nasjonale identitet på ideen om at de var arvtakeren til antikkens og den bysantinske greske sivilisasjon, språk og landområder.

Albanere baserer ofte sin nasjonale identitet på at de er etterkommere av Illyrianere, en historisk gruppe indoeuropeiske stammer som bosatte seg på Vest-Balkan.

Tyrkerne bygde en nasjon fra et keiserrike i forfall ved å skyve fra seg tilknytningen til sin nomadiske Selcuk-bakgrunn, og i stedet appellere til en feilaktig forbindelse til den anatoliske urbefolkningen, Hettittene.

Med andre ord: Hvis man ønsket å danne en stat i den store Balkan-regionen, måtte man bevise at man hadde eksistert siden tidenes morgen, og at disse landområdene «tilhørte» deg.

Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonias insistering på en historisk identitet kan dermed stamme fra denne avleggse praksisen for nasjonsbygging – en relikvie etter det westfalenske systemet.

Men saken dette tjener, er i aller høyeste grad dagsaktuell.

Ironisk nok er landet like redd for territorielle krav og irredentisme fra utlandet som Hellas påstår å være. Med en befolkning der 25,2 prosent har etnisk albansk opphav; en albansk utenrikspolitikk som blir stadig mer aggressiv; og Bulgarias påstand om at det makedonske språket kun er en bulgarsk dialekt, er det ikke overraskende at makedonerne forsøker å skape en etnisk identitet som skiller dem fra naboene sine, og samtidig styrker dem som nasjon.

Og hva med grekerne? Selv om man argumenterer for at det utvilsomt er viktig å holde seg til historiske fakta, burde ikke grekerne være mer villige til å anerkjenne deres nordlige nabos behov for å identifisere seg som selvstendig nasjon?

Som alltid i internasjonale relasjoner, er Hellas villig til å anerkjenne hva enn som fremmer egen sikkerhet og stabilitet i regionen.

Nasjonsbygging på Balkan har stort sett vært entydig med etnisk opprør og blodig borgerkrig.

Og jeg tror at SYRIZAs villighet til å avslutte navnekonflikten, men ikke til enhver pris, viser at de forstår hva som står på spill.

Når nasjonalistisk retorikk og russisk innblanding er på frammarsj i Kosovo, Albania, Bulgaria og Tyrkia, ville det vært uklokt av Hellas å holde gående en konflikt med Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, og ikke tillate dem å bli medlem av NATO og EU.

Men å godta helt enkelt «Makedonia» som navn på nabolandet, ville vært å gå et steg for langt.

Ikke bare fordi SYRIZAs mindre koalisjonspartner, Nasjonalistiske Uavhengige Grekere (ANEL) har satt ned foten når det gjelder bruken av navnet, og ikke bare fordi det er en kritisk masse av greske velgere som støtter avgjørelsen mot bruken av det – og heller ikke bare fordi det ville bane vei for en historisk falsifisering eller kulturell appropriasjon.

Det ville være å gå for langt også fordi Hellas vil unngå å måtte håndtere nok en «etnisk» hodepine: den «makedonske minoriteten» innenfor egne landegrenser.

Hellas og etniske minoriteter: En mørk hemmelighet 

Nasjonsbygging på Balkan har stort sett vært entydig med etnisk opprør og blodig borgerkrig – om det så er grekerne, serberne og bulgarerne mot tyrkerne; eller bulgarerne mot grekerne og serberne; eller serberne mot alle.

Nå har vi kommet til den største hodepinen.

Hver gang nye landegrenser har blitt tegnet, har følgelig en eller annen del av befolkningen som identifiserte seg med det ene eller det andre landet blitt etterlatt.

Dermed får du gresk-identifiserende minoriteter i Albania og Tyrkia, bulgarsk-identifiserende minoriteter i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia, Hellas og Tyrkia, og makedonsk-identifiserende i Albania, Bulgaria, Serbia, Tyrkia og Hellas.

Og nå har vi kommet til den største hodepinen.

For hver av disse selvidentifiserende minoritetene, fins det et naboland som ønsker å beskytte den og en lokal regjering som er livredd for utenlandsk innblanding.

Og i Hellas’ tilfelle er det om lag 80 000 mennesker som identifiserer seg som etnisk tyrkisk, og om lag 10 000 mennesker som identifiserer seg som etnisk makedonsk (men ikke gresk). Hellas anerkjenner ingen av disse gruppenes status som etnisk minoritet.

Etnisk greske minoriteter i nabolandene har blitt forfulgt, mobbet og undertrykt i hele det 20. århundret.

«Hellas anerkjenner kun en minoritet, den muslimske religiøse minoriteten i Vest-Trakia, som beskyttes av bestemmelsene i Lausanne-traktaten fra 1993. Hellas anerkjenner ikke minoritetsstatusen til andre grupperinger», skriver Gay McDougall, menneskerettsadvokat og uavhengig ekspert i minoritetsspørsmål, i en rapport til FN under sin «Mission for Greece» (8.–16. september 2008).

«Den [greske] regjeringa er overbevist om at påstandene om at andre minoriteter eksisterer, er uten belegg og politisk motivert.»

Hvorvidt Hellas bør anerkjenne slike minoriteter, er et spørsmål om internasjonal etikk som ikke kan konkluderes her. Min mening er dog at de bør gjøre det, og at det vil gagne landet.

Men de historiske årsakene til hvorfor de ikke gjør det, bør være tydelige:

Etnisk greske minoriteter i nabolandene har blitt forfulgt, mobbet og undertrykt i hele det 20. århundret – på samme måte som Hellas brukte makt for å hellenisere minoriteter under det fascistiske Metaxas-regime på 1930-tallet.

Så når Hellas blir bedt om å lede an som godt eksempel grunnet EU-statusen sin, vender Hellas et døvt øre til.

En buffer mot Tyrkia?

Hvis du har klart å henge med, vil du ha innsett at Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonias påstander om sitt historiske opphav kan være et ledd i byggingen av en nasjonal identitet i en etnisk kompleks region. Og at de nå på den ene siden blir møtt av gresk motvilje til å se gjennom fingrene med historisk falsifisering og kulturell appropriasjon  – og på den andre siden en debatt om etniske minoriteter.

Maktbalansen på Balkan er tilsynelatende en evigvarende affære.

Å unnlate å ta debatten om etniske minoriteter kan virke uakseptabelt for et medlemsland i EU. Men det fins altså et underliggende scenario som tilsier at det er nøyaktig dette Hellas burde gjøre for å sikre sin territorielle integritet.

Dette er scenarioet: Forestill deg at Hellas anerkjenner en makedonsk etnisk minoritet. Da vil Hellas være under press til å anerkjenne den tyrkiske minoriteten i Vest-Trakia.

Men hvis de anerkjenner den voksende etnisk tyrkiske minoriteten, vil de ikke bare skjemmes over å ha latt Tyrkia diskriminere og forfølge etnisk greske mennesker nesten til punktet av tilintetgjørelse, men – og her har vi kommet til sakens kjerne – de vil også ha åpnet døra til at hauken på den andre siden av grensa kan gjenta det svært vellykkede Kypros-stuntet:

Påberope trygghet for etnisk minoritet – angrip – okkuper.

Svært ofte er det som ser uetisk ut, egentlig eksistensielt klokt – og motsatt.

Hvis dette høres drøyt ut, har du ikke fulgt med. Tyrkisk innblanding i greske innenriksspørsmål i Vest-Trakia skjer på daglig basis, og forverres av mannen i Ankara som tilsynelatende har som mål å innblande landet sitt i så mange konflikter og disputter som mulig (Syria, De egeiske øyer, Anatolia, Kypros – lista er lang).

Hellas har jo allerede tapt kampen på den større diplomatiske arenaen.

Maktbalansen på Balkan er tilsynelatende en evigvarende affære. Man må alltid være forsiktig med å kritisere lokale aktørers utenrikspolitikk: Svært ofte er det som ser uetisk ut, egentlig eksistensielt klokt – og motsatt.

Gresk opposisjon og veto som virkemiddel

Når alt kommer til alt, virker det klokere å komme til en gjensidig avtale for et erga omnes-navn i stedet for å prøve å sette strek for et sammensurium av påstander. Påstander om hvem som eier den kulturelle arven etter Alexander den store; hvorvidt det fins eller ikke fins et makedonsk folkeslag; og hvorvidt hvilket som helst land har rett til å fastslå hvilken identitet et annet land kan påberope seg.

«Denne saken går på tvers av de politiske partiene.»

Hellas har jo allerede tapt kampen på den større diplomatiske arenaen. Når mer enn 140 land har anerkjent Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia som «Republikken Makedonia», kan ikke det å diskutere seg fram til et annet navn – Øvre Makedonia? Vardar Makedonia? Nye Makedonia? – ses på som en seier?

Vent litt, sier sterke røster i opposisjonen, inkludert SYRIZAs mindre koalisjonspartner.

Hellas bør fortsette å bruke navnekonflikten for å presse Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia til å gi avkall på de «upassende historiske og kulturelle beslagene».

For ifølge Interim-avtalen underskrevet av begge land i 1995, har nemlig Hellas retten til å nedlegge veto mot at republikken blir med i hvilken som helst internasjonal organisasjon som Hellas allerede er medlem i – hvis de prøver å bli med under hvilket som helst annet navn.

Den greske regjeringa har to valg framover.

Dermed har Hellas, så lenge ingen løsning nås som tilfredsstiller grekerne, et effektivt virkemiddel i å overtale republikken til å imøtekomme kravene deres: slette navnet «Republikken Makedonia» fra alle pass og offentlige dokumenter, kvitte seg med symboler med gresk opphav brukt i offentlige sammenhenger, og fjerne kartene over «Stor-Makedonia» fra skolebøker, for å nevne noe.

«Denne saken går på tvers av de politiske partiene,» sier Roman Gerodimos, førsteamanuensis i Global Current Affairs på Universitet i Bournemouth, når jeg ber han kommentere saken.

Politikk er sjelden et spill der summen er null.

«SYRIZA-ministrene bryr seg ikke så mye om striden rundt kulturell appropriasjon, mens opposisjonen bruker grunnloven og skolebøkene og alt det der som et påskudd, en unnskyldning for ikke å ta et klart standpunkt i navnespørsmålet.»

Og videre:

«Vi hører ofte selv moderate politikere si: ‘Vi har ikke oppklart de andre spørsmålene, så det er ingen vits i å snakke om navnet.’ Men egentlig ville de ikke hatt noe imot å godkjenne et navn som inkluderer ordet ‘Makedonia’ i en eller annen form.»

Hvorfor er det tilfellet? Fordi dette er et tilfelle av at «det offentlige stemningsskiftet styrer politikerne, og ikke motsatt».

Hvem blinker først?

Og med dette offentlige stemningsskiftet har den greske regjeringa to valg framover:

De kan ignorere stemmene til over 140 000 mennesker og ende navnekonflikten for å invitere Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia til å inngå videre kompromisser, eller holde med den kritiske massen og ikke ende konflikten, for å tvinge republikken til å inngå kompromisser.

Men disse to strategiene er ikke likeverdige motsetninger. Politikk er sjelden et spill der summen er null.

Sist gang Hellas forsøkte å overtale noen ved å være sta og kranglete, sank de 86 milliarder euro dypere ned i gjeld. Og før det igjen måtte de være vitne til at Makedonia fylte gatene sine med statuer av Alexander den store.

«Dette er den beste sjansen vi har hatt til å bli enige på 20 år.»

Opposisjonen har valgt sistnevnte strategi. Om det er for å berolige det konservative partiets høyre fløy, eller for å tiltrekke seg en kritisk velgermasse, eller ganske enkelt fordi de vil vise at de tør å ta kampen med regjeringa, har de valgt å ikke motsette seg (og ofte oppmuntre) nasjonalistiske krav om enerett over navnet «Makedonia».

Men gang på gang har det å la en «patriotisk», selvhøytidelig og insulær agenda diktere gresk politikk i både utenrikssaker og innenriks finanspolitikk, kun banet vei for nederlag.

«Dette er den beste sjansen vi har hatt til å bli enige på 20 år, sikkert lenger,» sier Gerodimos. «Og hvem vet når sjansen byr seg igjen.»

Ser man på Kypros-konflikten, kan det vise seg å være svært lenge til.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen