I Norge får vi til noe som få andre vestlige land greier.
The motherhood penalty, kalles det på engelsk. Det er den karriere- og lønnsmessige straffen kvinner opplever når de får barn. For etter at et barn har kommet til verden, fortsetter menns lønn og deltakelse i arbeidslivet som før, mens kvinner både jobber og tjener mindre.
Forskere fra London School of Economics og Princeton University har samlet tall fra 134 land – tilsvarende 95 prosent av verdens befolkning. De har laget et verdenskart over kjønnsgap i deltakelse i arbeidslivet etter at et par har fått barn.
Holdninger både i samfunnet og i familien spiller altså inn på mødres arbeidsdeltakelse.
Det å få barn har mye større innvirkning på kvinners yrkesliv enn menns, skriver forskerne. Grafene de presenterer, er slående: I årene etter at de har fått barn, synker kvinners deltakelse i arbeidslivet i alle vestlige land. Bortsett fra i Norge. Mens den gjennomsnittlige «straffen» for å få barn i Europa er 29 prosent lavere arbeidsdeltakelse for kvinnene, er tallet for Norge 3 prosent. Det er lavere enn alle de andre skandinaviske landene også.
I Norge har vi de siste tiårene innført en rekke reformer med hensikt å bedre kvinners likestilling i arbeidsmarkedet. Eller, gjøre det lettere å kombinere barn og arbeid: en raus foreldrepermisjon med lang fedrekvote, full barnehagedekning, makspris i barnehage og gratis kjernetid i SFO.
Spørsmålet er om likestillingen kommer som følge av politikken, eller om politikken skyldes likestilling. En studie fra Østerrike viser at foreldrepermisjon og barnehager ikke var det som avgjorde kvinners deltakelse i arbeidslivet. Snarere var det holdninger til mødres rolle som var utslagsgivende.
En annen studie viser det samme: I land hvor flere mener at kvinner med barn under skolealder skal være hjemme, er mødres arbeidsdeltakelse lavere. Og motsatt – der det forventes at kvinner skal jobbe, er mødres arbeidsdeltakelse høy også etter at de har fått barn. En dansk studie har vist at holdninger til mødres arbeidsdeltakelse går i arv fra foreldre til døtre (men ikke sønner). Holdninger både i samfunnet og i familien spiller altså inn på mødres arbeidsdeltakelse.
Som om det er kvinnenes ansvar å finne pengene til å betale for barnepass, slik at de kan jobbe.
I land hvor barnehager er atskillig dyrere, er det også vanskeligere for kvinner å forsvare å jobbe. Vinninga går opp i spinninga. Ja, for dette handler om forventninger til kvinner. Å være en working mom gir ikke utelukkende positive konnotasjoner i alle land. Det kommer an på forventninger samfunnet har til kvinner og mødre.
En artikkel i The Economist er talende for dette. I «How motherhood hurts careers» skriver de om hvordan kvinner hindres i å jobbe fordi barnehager koster mer enn kvinnene tjener. Som om det er kvinnenes ansvar å finne pengene til å betale for barnepass, slik at de kan jobbe.
Men, som forfatter og feminist Caroline Criado-Perez påpekte da jeg snakket med henne i 2022: «Tanken må jo være at moren og faren betaler halvparten hver. Men vi er så vant til å snakke om at det ikke gir mening for mødrene å jobbe fordi barnepass er så dyrt at hele lønnen hennes går med til det. Det sier mye om hva vi ser på som kvinners ansvar: Hvis hun vil jobbe, bør hun bruke alle pengene sine på barnepass, for ellers ville hun vært hjemme.»
Det er vanskelig å se for seg at norske kvinner hadde hatt like høy yrkesdeltakelse om myndighetene stengte halvparten av barnehagene og fjernet maksprisen.
I Norge har vi ikke slike diskusjoner, fordi barnehage er utrolig billig. Det kan godt hende at forskerne har rett når de finner ut at foreldrepermisjon og barnepass ikke gjør at flere kvinner jobber. Men motsatt er det vanskelig å se for seg at norske kvinner hadde hatt like høy yrkesdeltakelse om myndighetene stengte halvparten av barnehagene og fjernet maksprisen.
I Norge gjør regjeringen motsatt: Fra høsten av blir barnehagene enda billigere, det samme blir SFO. Fordi tilgangen på barnepass ikke skal være en hindring for kvinners yrkesliv.
Kanskje er det slik at raus foreldrepermisjon, fedrekvote, full barnehagedekning og billige barnehager ikke er årsaker til, men konsekvenser av, likestilling. Og fortsatt trengs det mer politikk: Vi vet at mange kvinner – både mødre og andre – jobber ufrivillig deltid. For mange er deltidsarbeid også en måte å greie å kombinere arbeid og barn på. Høy sysselsetting er bra, men flere må få muligheten til fulltidsjobb. Og kvinner taper lønnsmessig når de får barn. Helt i mål er vi altså ikke.
Et samfunn som ønsker likestilling, fører en likestillingsvennlig politikk. Det er de rødgrønne partienes reformer som har gitt oss denne likestillingen. Norske kvinner kan takke venstresiden for at de ikke straffes når de får barn.
Kommentarer