Streik og klimakamp

Teksten er skrevet sammen med Damon Silvers.

(New York): Fagforeningen United Auto Workers (UAW) har gått til sin første streik mot de tre store bilprodusentene i USA (General Motors, Ford og Chrysler-eide Stellantis). Denne streiken viser klart og tydelig behovet for å se klimakamp, økonomisk vekst og arbeidstakeres rettigheter i sammenheng og iverksette tiltak som trekker i samme retning.

Offentlige tiltak for å øke produksjon og salg av elektriske kjøretøy kan fungere som en katalysator for innovasjon og private investeringer på en måte som kommer arbeidstakere til gode. Men for å få til dette trenger man en ny forståelse av rollen som både myndigheter og arbeidstakere kan spille for å drive fram positive økonomiske endringer i stor skala.

Kun offentlige myndigheter har makt til å både drive fram dette økonomiske skiftet og sørge for at det forbedrer livene til arbeidsfolk.

UAW har påpekt at de ikke er imot overgangen til en lavkarbonøkonomi. Men de insisterer på at dette skiftet bør omfatte opprettelsen og opprettholdelsen av gode jobber. Mer generelt: Hvis det «grønne skiftet» ikke fullt ut fører med seg et rettferdig arbeidsliv og en rettferdig økonomi, vil dette skiftet mangle den politiske støtten som skal til før man i det hele tatt har kommet ordentlig i gang. Og vær du sikker: Kun offentlige myndigheter har makt til å både drive fram dette økonomiske skiftet og sørge for at det forbedrer livene til arbeidsfolk.

Dette er hva de må gjøre.

For det første: Staten kan og bør gjøre mer for å stake ut den generelle kursen for investeringer, innovasjon og vekst. Ved å sette tydelige og ambisiøse klimamål eller definere et klart «samfunnsoppdrag» med ambisiøse og målbare målsettinger, kan de bidra til å stimulere til ytterligere offentlige og private investeringer («crowding in») og fremme innovasjon på tvers av ulike sektorer.

Men for at denne tilnærmingen skal virke innen den tidsrammen som klimaforskere har gitt oss, kreves det samme fokus og hastegrad som mobilisering i krigstid.

Klimarelaterte «oppdrag» – som å fase ut forbrenningsmotorer, avkarbonisere energinettet eller redusere materialinnholdet i stål (slik man har gjort i Tyskland) – vil bidra til å fremme klimakampen og skape svært mange muligheter for næringslivet som er i tråd med de samme målene. Men for at denne tilnærmingen skal virke innen den tidsrammen som klimaforskere har gitt oss, kreves det samme fokus og hastegrad som mobilisering i krigstid.

Slike skjellsettende historiske omstendigheter har ofte bidratt til å stimulere til innovasjon og private investeringer («crowding in») i stor skala – og har også ført til at man har satt større pris på vanlige hardtarbeidende folk.

Et eksempel, som gir historisk gjenklang, er innsatsen til Walter Reuther under andre verdenskrig. Han var leder av UAW (den samme fagforeningen som streiker i dag). Han både avskydde fascisme og så en mulighet for arbeidstakerne. I 1940 vant UAW fram med kravet om at amerikanske bilprodusenter skulle skifte til krigsproduksjon langt raskere enn det bedriftsledelsen hadde foreslått. Hadde ikke fagforeningen vært så proaktiv, ville den amerikanske krigsmobiliseringen sannsynligvis ha tatt mye lenger tid – eller fullstendig feilet.

For det andre: Myndigheter kan bestemme vilkårene for å få tilgang til offentlig finansiering. De kan kreve at bedrifter som mottar offentlige midler sørger for gode arbeidsvilkår, begrenser tilbakekjøp av selskapets egne aksjer, tilpasser virksomheten til klimamål og reinvesterer bedriftens overskudd i arbeidstakerne og i forskning og utvikling. Dette kan innebære å endre innretningen på eksisterende subsidier for å gi bilindustrien og tilknyttede bransjer insentiver til å endre seg i tråd med et rettferdig grønt skifte. Betingelser for å få tilgang på offentlige midler, aksjeinvesteringer, skattefordeler og andre insentiver er kraftige virkemidler som kan tas i bruk for å maksimere verdiskapning til det felles beste.

Disse manglene i lovverket og reguleringene som skal verne arbeidstakerne, setter hele den politiske gjennomførbarheten til det grønne skiftet i fare.

For å ta et eksempel: Amerikanske CHIPS and Science Act og Inflation Reduction Act kommer med visse sikkerhetsforordninger som begrenser bedriftenes tilbakekjøp av aksjer og som setter visse krav til deling av overskudd samt arbeidsvilkår, lønn, arbeidsopplæring og lærlingplasser. Men selv om disse tiltakene er viktige, har ikke dagens amerikanske næringsstrategi gjort nok for å sørge for at arbeidstakere har tilstrekkelig økonomisk makt. Dette er avgjørende for å bygge den brede støtten som skal til for at samfunnet skal kunne loses igjennom skiftet til en lavkarbonøkonomi.

For det tredje: Myndigheter må venne seg av med å utkontraktere arbeidsoppgaver til konsulentselskaper og i stedet investere i egen kompetanse. Dersom de ikke gjør det, vil de ikke være i stand til å innta lederrollen som skal til for å få vekst-, klima- og arbeidsmarkedsmål på linje med hverandre.

La oss gå tilbake til USA som eksempel: Nylig vedtatt næringsstrategi gjenspeiler en forståelse for disse utfordringene, men har i varierende grad tatt høyde for bestemmelser som kan fremme interessene til arbeidstakerne. Dette gapet er spesielt synlig i bilindustrien. Selv om arbeidstakere har blitt regnet som «essensielle» og blitt bedt om å arbeide i et risikofylt arbeidsmiljø under koronapandemien, har ikke bilprodusentenes overskudd blitt rettferdig delt med arbeidstakerne – til tross for at bilindustrien har fått betydelig støtte fra staten etter finanskrisen i 2008.

Disse manglene i lovverket og reguleringene som skal verne arbeidstakerne, setter hele den politiske gjennomførbarheten til det grønne skiftet i fare. Tidligere i år ga UAW-leder Shawn Fain uttrykk for bekymringer fordi skiftet til elektriske kjøretøy ikke omfatter tiltak som prioriterer arbeidsmiljøstandarder for fabrikkarbeidere. Offentlige midler mobilisert av Biden-administrasjonen kan derfor, uforvarende, ende opp med å subsidiere ødeleggelsen av bilindustriens arbeidsstyrke (som tilhører middelklassen).

Hvis myndigheter ønsker å bekjempe klimaendringene på en effektiv måte, må de stake ut en klar kurs for den økonomiske veksten med en bærekraftig og inkluderende økonomi som det endelige målet.

Hvordan? Dra til et sted som Lordstown, Ohio, og du vil finne fagorganiserte bilfabrikker eid av General Motors som betaler arbeidstakerne sine 32 dollar i timen. Og du vil finne nylig bygde batterifabrikker (delvis eid av samme selskap) med en startlønn på kun 16,50 dollar i timen. Det er ikke så rart at UAW har iverksatt en vellykket fagorganiseringskampanje der.

Hvis myndigheter ønsker å bekjempe klimaendringene på en effektiv måte, må de stake ut en klar kurs for den økonomiske veksten med en bærekraftig og inkluderende økonomi som det endelige målet. Offentlig finansiering og partnerskap mellom stat og næringsliv under det grønne skiftet må organiseres på en måte som gjør at man ikke bare fordeler risiko, men også belønning, med arbeidstakere og allmennheten mer generelt.

Det vi foreslår ligger ikke så langt unna målene som politiske ledere som USAs president Joe Biden og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har tatt til orde for. Men de må gå enda lenger. Når UAW-streikende i Toledo, Ohio, roper «No justice, no Jeeps», bør politikere ta til seg det underliggende budskapet: Ingen rettferdighet, ikke noe grønt skifte.

For å drive fram innovasjon i det omfanget og tempoet som kreves for å unngå en klimakatastrofe, må myndigheter utforme en ny samfunnskontrakt sammen med næringslivsledere og arbeidstakere. Så lenge gode jobber og arbeidstakeres rettigheter blir sett på som valgfrie tilleggsbestemmelser i kampen mot klimaendringene, vil vi kjempe en kamp som vi vil tape.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.

Sammen med denne kommentar-artikkelen kan du finne en video fra Project Syndicate-eventet Climate & Development Finance: What Works? Du kan se videoen her.