Styringsdyktige sosialister

Når VG oppsummerer SVs landsmøte, ser det ut sånn som dette: Satser på abort, vindkraft og gratis do. Aftenposten fristet med overskriften «gratis», «gratis», «gratis», og brukte mye av plassen på tamponger, bind og menskopper, i tillegg til de før nevnte gratis-doene.

Aftenposten fristet med overskriften «gratis», «gratis», «gratis». Det er litt som et flashback til valgkampen før 2005.

Det er litt som et flashback til valgkampen før 2005, da norske journalister og kommentatorer så ut til å ha en hemmelig konkurranse om å latterliggjøre det de så som et lite ytterparti, totalt «ute av stand» til å ta del i styringen av Norge eller føre noe i nærheten av en ansvarlig økonomisk politikk. De tok grundig feil den gangen. Men det er rarere at mange i mediene legger seg på en lignende linje nå. For dagens SV er noe helt annet enn SV i 2005. Partiet har 8 års regjeringserfaring i baklomma, og det oser balanserte statsbudsjett og styringsparti, hvis man ser litt dypere enn talerstol-retorikken.

SVs landsmøte i år var først og fremst, slik landsmøtene i det partiet har vært de siste mange årene, svært samlet. Og de har, slik de har hatt i snart 8 år, to hovedsaker: Å minske forskjellene i Norge, og å få ned Norges klimautslipp. Brorparten av vedtakene på helgens landsmøte handler også nettopp om dette, mange av dem er svært konkrete. Og det er disse to sakene SV kommer til å gå i krigen for i eventuelle regjeringsforhandlinger. Gratis doer og menskopper kommer ikke til å ligge på bordet, hvis de rødgrønne skal i regjeringsforhandlinger.

Gratis doer og menskopper kommer ikke til å ligge på bordet, hvis de rødgrønne skal i regjeringsforhandlinger.

Og på sine hovedområder kommer Audun Lysbakken til å få gjennomslag for en hel del. Klimapolitikken flytter seg hver eneste dag. Norges internasjonale forpliktelser betyr at alle partier er nødt til å føre en langt mer radikal politikk enn tidligere. Det kommer ikke til å nytte med vage mål og gode tanker.

Også når det gjelder arbeidet mot økonomisk ulikhet, har SV sterke krefter i ryggen: Blant velgerne er dette den viktigste saken for aller flest. LO har det som hovedsak. Peggy Hessen Følsvik holdt tale på SVs landsmøte i år, som første LO-leder noensinne. Det er et tydelig signal om hvem LO vil ha rundt kongens bord til høsten, som både Ap og Sp hører klart og tydelig.

Det skader heller ikke at det er mange i både Ap og Sp som er helt enige med dem. Da er det fint å ha en lillebror som kan ta støyten når viktige mål skal nås gjennom det som kan være upopulære vedtak. For selvsagt skal også SV ha noen blanke seire, hvis de sitter i regjering når Norge skal bygges opp igjen etter korona.

SVs to viktigste velferdsreformer er heller ikke akkurat revolusjonære. Sist de satt i regjering fikk de på plass rimelige barnehageplasser til alle barn i Norge, denne gangen er det gratis Skolefritidsordning som står for tur. Mye tyder på at tida er moden for det. Måten dagens SFO (AKS i Oslo) er en organisert på, er utdatert. Barna som trenger det mest, bruker det minst, kvaliteten varierer voldsomt fra sted til sted. Det er et paradoks at høyere utdanning er gratis, mens det ikke fullt ut gjelder de små barna våre. Og alle forstår at man ikke kan få et kvalitetstilbud utelukkende basert på foreldrebetaling, og helt uten kompetansekrav til de som jobber der.

Det skader heller ikke at det er mange i både Ap og Sp som er helt enige med dem

Å fase inn tannhelse som en del av et subsidiert, offentlig helsetilbud koster, men bortsett fra det er det ikke spesielt vanskelig. Ap vedtok det samme for mange år siden. Tannlegene og infrastrukturen finnes allerede, det er bare et spørsmål om regulering og finansieringsmodell. Og hvem vet, kanskje øker skatteviljen, dersom folk vet at de slipper å betale sure kroner for tannlegebesøket. Tannlegeregninger er trolig langt mer upopulære blant folk flest enn skatt.

SV er dessuten villige til å be noen betale mer enn de gjør i dag, for å finansiere sin politikk. Det er kanskje upopulært blant mange, men det er utvilsomt ansvarlig og gjennomført. Mens skattekutt selvsagt må føre til velferdskutt. Det er ulike politiske prioriteringer, men det ser ut til at flere velgere nå foretrekker det første.

Klima og ulikhet er saker SV har hatt eierskap til over tid. Det betaler seg. I 2013 lå SV med brukket rygg. Siden da har de sakte, men sikkert, doblet oppslutningen.

Det mest overraskende vedtaket fra SV-delegatene, var nok vedtaket om selvbestemt abort fram til uke 22. Men det er lite sannsynlig at vedtaket blir stående helt slik. SV-landsmøtet hadde et klart mål om å avskaffe abortnemndene. Det finnes det gode grunner til. En abort er og blir en abort. Det er ikke mer etisk at det er to voksne leger (Eller to leger, en jurist og to til i klagesaker) som sier ja til aborten, enn det er at en gravid kvinne tar avgjørelsen selv. Resultatet er jo det samme. Og fram til uke 18 skjer det så godt som aldri at nemndene sier nei.

Det mest overraskende vedtaket fra SV-delegatene, var nok vedtaket om selvbestemt abort fram til uke 22.

At SV i samme slengen fjernet alt av kriterier for senaborter mellom i uke 18-22, er trolig mer av et arbeidsuhell, enn noe et flertall på landsmøtet har ment. Dette handler om et svært lite antall saker, rundt 30 i året. Vedtaket er dessuten svært lite detaljert, og åpent for tolkning. Det vil overaske meg stort hvis ikke SVs ledelse gjør en slik tolkning i løpet av kort tid, som roer ned debatten.

SVs landsmøte vedtok også enstemmig at partiet skal i regjering. Ordningen med at en regjeringsplattform skal ut til uravstemning hos medlemmene, noe NRK presenterte under overskriften: SV-grasrota kan stoppe rødgrønn regjering, er kanskje litt uvanlig. Men det største problemet med dette er at det kommer til å ta litt tid, ikke at SV-erne kommer til å si nei. Tvert imot har Audun Lysbakken større sjanse til å få en velsignelse på denne måten, enn ved å gjøre det slik alle andre partier gjør, gjennom godkjenning i landsstyret. SVs landsstyre er nemlig kjent for å være langt mer radikalt enn partiets medlemmer (og velgere).

En annen ting det kan virke som om enkelte norske journalister ikke har fått med seg, er at SV har vokst. På NRKs politisk kvarter mandag, åpnet også programleder Bjørn Myklebust med gratis-doene, før han fulgte opp med å konkludere med at «de to store partiene», altså Ap og Sp, kom til å bestemme all skattepolitikken. Som han sa til Kari Elisabeth Kaski: «Og så kommer lille SV». Det hadde han åpenbart ingen tro på. Men SV er ikke noe mini-parti. På meningsmålingene i dag er SV dobbelt så stort som to av dagens regjeringspartier, og ligger knappe 2 prosent under Sylvi Listhaus Frp.  I 2005 fikk Senterpartiet 6,5 prosent av stemmene, i 2009 6.2 prosent. Å være et 8-prosents parti i en regjeringskoalisjon er ikke veldig lite.

En annen ting det kan virke som om enkelte norske journalister ikke har fått med seg, er at SV har vokst.

I tillegg kommer at Audun Lysbakken, med unntak av Erna Solberg, er den mest erfarne partilederen på Stortinget, han kan partiet sitt inn og ut, og er svært populær blant sine egne. Han har ministererfaring, et samlet parti i ryggen og er den eneste på rødgrønn side som har vært partileder i regjeringsposisjon tidligere.

Det er altså mye som tyder på at norske journalisters bekymring for SV er betydelig overdrevet.